Og litt til

Om å venta Om vind mot andletet Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han Bussen Om lysa som skjer seg igjennom mørkret Om å halde ut armen Om når han stoggar Om å kjenne varmen frå - kupeen? Om det korte nikket frå sjåføren Hei Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane Om armane som liksom går først og føtene etter Augene til sjåføren i spegelen Den litt brå oppstarten Om å ta av  seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina. Om duren frå motoren. Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren Som ein draum Og panna mot ruta Og svevnen i augene Om reisa til Eller frå

Det er julaftan 2014. Dagen startar som vanleg kring 0600. Men me merkar ikkje så mykje til den berømte julefreden. Ikkje enno. Først skal me igjennom det obligatoriske stresset om morgonen, som alltid når me skal nå noko, mens to par barneauge sit halvt hypnotiserte av Julemorgon på fjernsynet: Finkleda som ikkje er strokne enno. Utveksling av gåver med søskena mine; klemmar i all hast. Til- og frålappar som manglar. Baggar og bereposar plassert ved utgangsdøra. Eit tidsskjema som berre held, dersom eg held trykket på. Eg vart nemleg fødd ti minutt for tidleg. Min andre og betre halvdel vart fødd fem minutt for seint. Det er ein uslåeleg cocktail, kvar gong me skal ut døra: Småspringa mot bussen, med slipset vrengt over aksla. Bussen, som kanskje er på tida.  Frå bussen til ferja, som er full av andre menneske i meir eller mindre tilsvarande situasjon, som skal feira jul i Ryfylke. Ein eim av parfyme og barbervatn. Klapring av høge hælar mot linoleum. På Tau ventar svigerfar, p

Mormor var veldig lite fotogen, noe hun selv var klar over. På de fleste bildene vi har av henne er hun på vei ut av fotografiet, gjerne med en grimase som sier det meste. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut. Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og  det ville i så fall være fullstendig legitimt. Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen. Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken. Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame. Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa. Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært. Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda

Det som gjorde mormor spesiell i sin generasjon var at hun var så frittalende. I Ryfylke er det ikke så vanlig å snakke fritt, og jeg tror mange folk derfra lot seg fortrylle eller forskrekke av den kjappe og friske replikken hennes. Hvis de i det hele tatt forsto den brede trønderdialekten. Men hun lo mye, og det er jo også universelt, men heller ikke så vanlig på disse kanter. Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om. Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn. Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn. Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen. Mormor gifta seg med morfar da hun var

For de fleste unger som vokser opp i dette landet er Desember en spesiell måned, mørk og pynta, og med en tung forventning om ukristelige mengder julepresanger i den andre enden. De sier det handler om Jesus, men alle vet at det er Mammon som er i sentrum. Da jeg var barn var også Desember spesiell. 2-3 uker før jul pleide mormor å komme og bo hos oss, helt til  over nyttår. Mor planla Desember ned til minste detalj - med løkkeskrift skreiv hun ned hver dags gjøremål: kakebaking, husvask, pynting ølbrygging og sying av kjøttrull. Det var vel særlig de siste to punktene der som var mormors spesialfelt. Pluss krumkaker. Vi ungene elska å ha mormor på besøk. Vi elska at hun tøyste og tulla med oss, at hun var med oss og spilte kort, at hun satt sammen med mor og  røyka og drakk kaffe og snakka på brei trønderdialekt om folk i Trøndelag. Folk som jeg stort sett ikke hadde noe ansikt på - av Lovise, Å'n Kalbon. Å'n Gustavsn å dæm. Mormor var ei fantastisk dame.

Det finst mang slags folk, og éin skilnad ein ser tydeleg, er evna til å tena pengar på kjøp og sal:  Å selja dyrt og kjøpa billeg. Eg er meir av typen som kjøper dyrt og gjev vekk.  Men samanlikna med dei som deltek i  Luksusfellen ,  greier eg meg bra .  Så det finst verre enn meg. Torgseljar på fast basis kunne eg nok aldri ha vore. Det krev eigenskapar eg ikkje har: Pågangsmot, evna til å framsnakka produkt av god og mindre god kvalitet på ein tillitsvekkjande måte, og til å henta ut profitt og gleda seg over ein god handel. Eg har prøvd.  Eg har sett juletreseljarar skamlaust promotera tre som kanskje ikkje var så fine. Eller nyhogde. Skeive og pjuskete tre bydde fram som  snorbeine  og  flaskegrøne.  Det hende at eg raudna   usynleg i desemberkvelden. Det var 1998. Eg gjekk på timeløn. Eg fortente ikkje løna mi. Det var det derimot andre som gjorde. Heldigvis eller diverre.  Men det er ei fin stemning der oppe på torget på Hillevåg før jul. Og alle trea er frå

Chelsea-dama hadde rett. Det var enda bedre i andre etasje. Vi var fortsatt nesten alene i konserthuset. Vi gikk forbi en puttifluttipott-salgsstand der de solgte julete effekter til barn til skandaløse priser. Vi satte oss i de dype skinnstolene med ryggen mot regnet. Min nevø og jeg fant til vår store glede et strålende trådløst nettverk, kobla opp Sumo - og forsvant inn i andre omgang av Southampton-Liverpool. Det ble en hel del brøling og frustrasjon over brente sjanser. Antakelig mer enn hva som er vanlig i disse lokalene. Min nevø på 13 smilte og kikka seg rundt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var beskjemmelse eller beundring i blikket han sendte sin engasjerte onkel. De minste barna gikk på oppdagelsesferd i bygget med de skinnende korridorene, leende og småløpende. 2-3-4 toalettekspedisjoner. Det kom flere mennesker. Nisseluekledde, forventningsfulle unger. Besteforeldre rullet i parfyme og aftershave. Foreldre i fuktige ytterklær, med mobiltelefonen i den

Bussen kom, jeg dytta hele banden inn dobbeltdøra bakerst, stempla flexikortet og snøt dermed Kolumbus for en femtilapp, uten at den dårlige samvittigheten banka på skallet mitt. Noen frynsegoder skal man ha. La oss bare si at jeg innkasserte en bot for den verdenskjente servicen vi opplever hver dag som reisende. Men nå var det putti flutti knott jeg skulle anmelde. Jeg trekker litt til høyre, akkurat som når jeg danser. Roter meg vekk. Akkurat som når jeg går. Min eldste oppvakte niese spurte om jeg hadde betalt for alle 'Hysj! Me snige'. 'Ja, men koffor sjekke ikkje sjåføren billettane?' 'Han har kje sjans, men någen gonger har di kontroll - då kan du få ein tusing i bot.' I Stavanger hadde ikke regnet gitt seg, og det er en hel tur bort til konserthuset. Og på vegen bort hang det to lyskastere på en Justin Bieber-plakat ved Beverly, eller den ene hang, den andre vandra, og det syntes ungene var helt ufattelig fantastisk. Det var null-null mellom Sa

Julen. Julen. Julen den er her. Den har vært her siden Oktober. Kanskje den aldri virkelig forlot oss. Mann (46) Stavanger Hvis man skal skrive en anmeldelse av noe - det være seg en bok, en plate, en konsert - eller som i dette tilfellet - en forestilling - bør man ikke være alt for forutinntatt. Men: Hvis forestillingen heter Putti Plutti Pott er det bortimot umulig å ikke ha en eller annen form for aggresjon eller fordom på forhånd. Rammen rundt - eller de generelle omstendighetene - hvordan dagen har sett ut - hvem man har til selskap - vær & føreforhold, og stressnivå er også faktorer som spiller inn. Alt henger sammen med alt. Det hele begynte med en slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukersamfunnet generelt og julen spesielt. Hvorfor ikke gi en opplevelse i julepresang, heller enn en haug med billig skit i plast? Det er konsensus i det Dvergbøyske hjem om at dette er bra. Vi er onkel og tante til en hel gjeng med flotte unger i alderen 13 til 1 - sju

Det er Søndag 7. November. Rållså er på besøk på Sørlandet og jeg er hjemme med ungene. Når det er helg står de ekstra tidlig opp - en plass mellom 0530 og 0610 - motivert av mulighetene å spille på ipad eller konsumere fjernsyn i store mengder. I min (temmelig misforståtte) prinsippfasthet nekter jeg dem all bruk av skjerm før klokka er sju, i håp om at dette vil virke demotiverende og få dem til å ligge frempå litt lenger. Det har overhode ingen virkning, foruten at det blir en hel del mer mas og ekskursjoner inn på rommet der jeg ligger og forsøker å få sove for å hente lego eller spørre om klokka har blitt sju snart. Senere - når klokka har passert sju vil det fortsatt være turer inn til meg. Pappa, e det min tur snart? E det min tur nå? Jeg gir opp rundt halv ni. Lager en kopp kaffe. Mekker havregrøt til ungene. Søndag er vanligvis vaske&ryddedag hos oss. Man kan bare anta at de av mine forfedre (eller formødre) - som tok budet om å holde hviledagen hellig på alvor -

Det er vel sånn at noen er mer glad i å utfordre seg selv enn andre. Noen liker å lære, og gjøre nye ting, og presse seg selv. Noen gjør ikke det. Jeg  gjør ikke det. Ikke spesielt. Hvis veien vi går på er livet, og vi kikker bak oss, så har likevel de fleste av oss på noen tidspunkt håndtert ting som har krevd mer styrke enn vi kanskje trodde vi hadde. Jeg ser for meg art slike bragder står langs veien som stabbesteiner, eller små varder som markører på overstegne hinder. For meg har 2016 vært et slikt år, hvor jeg har gjort noen ting som jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre. Den mest opplagte tingen er kanskje 17.Mai-talen på Hjelmeland i vår. Det var en del gruing på forhånd, selv om jeg sto inne for innholdet. Det var fint å ha Trønderdegosen med seg da. Sist uke vitna jeg i tingretten, og det var betydelig mer krevende. Jeg grudde meg i flere uker. Sov dårlig på nettene, men tvang meg igjennom med skjelvende røst og forlot bygningen - 10 kilo lettere enn da jeg kom dit, og p

Fram til ungane mine vart fem år gamle, kjende eg meg mest som ein målmann. Eg slappa aldri heilt av når eg var aleine med dei. Det var alltid noko som kunne skje. Dei kunne detta ned og slå seg, brenna seg på omnen, drikke heile Sanasol-flaska på styrten, ete katteskit i sandkassen, skjera seg på knivane i skuffa i kjøkenbenken, eller svigermor sin største fobi: setja noko i halsen. Det var alltid noko. Delvis handlar dette om at små ungar ikkje har korkje motorikk eller erfaringsgrunnlag til sjølv å kunne skjøna kva som er farleg. Språket er kanskje heller ikkje fullt utvikla; det er vanskeleg å forklara dei ting. Eg redda sonen min frå å drukne i sjøen utanfor Lindesnes ein gong. Eg var ein brukbar målmann den gongen. Åtte på spelarbørsen. Han var to år. Gjekk og putla med eit spann i fjøresteinane. Eg sat inne på land. Då hovudet hans forsvann, var eg alt i fullt firsprang på veg ut i sjøen, treiv den vesle kroppen og løfta han innåt meg. Auga hans var som to enorme klinke

Vi er plutselig i Oktober. Det er mange ting som er plutselig for meg, og det fikk vi eksempel på for et par timer siden. Rållså prøver å orge oss. Vi har en sånn google-kalender, hvor vi (mest hun) legger inn evenementer og den slags, for å få en oversikt over hvordan vi skal angripe saker og ting. Det er bursdager og møter og lagekvelder og Rållså sine yogatimer, og jeg har kanskje lagt inn to ting fram til jul. Det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder - jeg er aldri først til mølla - og jeg må innrømme at da jeg så kalenderen etter at Rållså hadde lagt inn sitt, så ble jeg en smule andpusten. Jeg teller under ti dager som er uten rosa streker. Fram til jul. Det er åpenbare fordeler med et slikt kalendersystem. Blir det brukt på riktig måte så er sjansen for at man får med seg ting mye større. En svakhet med systemet kan være at. hvis man ikke oppdaterer fortløpende eller lener seg for mye på teknikken, så er det ikke noe annet som gjelder- muntlige beskjeder går ikk

I jobben min - den jeg har hatt  i mer eller mindre 20 år - har hovedoppgaven min vært å losse bulkskip som kommer med råvarer fra store deler av verden. Mannskapene på disse bulkskipene består i stor grad av Filippinere og Øst-Europeere. Det er ikke noen stor hemmelighet at grådige redere har byttet ut norske sjøfolk med billigere arbeidskraft for større profitt. Disse menneskene har vi kontakt med og sporadisk samarbeid får en si. jeg springer etter dem med refleksvester hvids jeg ser dem gå uten, jeg hjelper dem med å bunker ferskvann, jeg gir dem beskjed om å forhale skipet dersom det er nødvendig. For et par uker siden blei jeg kontakta av en fyr fra et slikt fartøy. Han kom inn på spiserommet på kaien med to rørstubber i hendene. I am looking for hairs - like this!  Sier han, og drar seg i håret.. Det er på broken English, men slik jeg tolker det har han vært i byen for å kjøpe hamp - ikke en sånn hamp som noen røyker - men en sånn hamp som man broker på gjengene på vannrør

Der finnes store og voldsomme ting. Hendelser som preger oss. Som er med oss hele livet. Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen. En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre. I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater. Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner.  Men hjelpe dem kan vi ikke. Hvo

Første gangen jeg fikk et rom som var mitt eget må ha vært i 1978, da nyhuset på kåda sto ferdig Det var ett av i alt 4 soverom i andre etasje. Jeg husker at jeg fikk velge tapet, husker lukta av plast fra store permer, jeg bladde meg igjennom striper og brunfarger og strietapet og småblomstret tapet, og til slutt valgte jeg en litt ruglete en med bilder av mørkebrune seilskip som førte krig mot hverandre på et opprørt, blågrønt hav. Stort tøffere ble det ikke i 1978. Bergljot valgte seg et med nette, rosa blomster. Det å ha et eget rom, der jeg selv kunne henge plakater på veggene og Donald-klistremerker på senga og døra var en fin ting. En plass der den døra kunne lukkes, og kassettspilleren skrus opp, og jeg kunne putle på med mitt uten innsyn fra plagsomme søsken eller foreldre. Det at det var låser med nøkler til på dørene utløste en lek mellom Bergljot og meg: Vi låste hverandre inne på og ute fra rommene, og det var vel jeg som begynte leken med å klatre ut vinduet fra mi

Jeg har vært på sauesamling med lillebror, og det ble faktisk til 3 sider Bondevenn med bilder og greier. Kommer nå på Fredag. Der har jeg fått tilfredstilt det meste jeg har av skrivelyst, og det har tatt litt tid, og det med overskudd. Det med overskudd er et tema som vender tilbake. Eller underskudd. Det kommer an på øyet som ser. Jeg skreiv et par poster om soving og mangel på soving, og små og store personer som vandrer hvileløst omkring om nettene, fra rom til rom. Fra seng til sofa til seng. Jeg kan i den anledning melde om at problemet er løst. Ungene og Rållså tar dobbeltsenga, mens undertegnede har flytta inn i loftsenga på Endre sitt rom. Jeg ønska meg alltid køyseng som liten, men i en alder av 46 år har mye av glansen falma. Ja, 46-åringen selv har også falma, selvsagt, men denne loftsenga, den er ganske smal og befinner seg rundt 1,70 over bakken. Jeg entrer via en leider. Det knaker i konstruksjonen. Madrassen er ikke tjukkere enn den må være, men det er lampe ove

Det norskeste av det norske er hytta. Temaet er ekstra aktuelt for meg akkurat nå, da fars hytte i Slettedalen er solgt. Det var diskusjoner, husker jeg, da vi bygde den om hva den skulle hete. Far ville kalle den for Bjørkan etter stedet der mormors hus står, på Malm i Trøndelag. Men mor og jeg ville kalle den 'Brumlebu l etter far selv. Mor pleide kalle ham Brumlemann. Det finnes enormt mange hytter i dette landet. Nesten alle jeg snakker med skal eller har vært på hytta. I helga eller ferien. Det er der de vil være når de ikke er hjemme. Historien til hytting er antakelig like gammel som nordmenns eksistens. Det er tilogmed noe om det i nasjonalsangen. Selv var jeg mer hytten før. Det kommer jeg tilbake til. Antagelig var de opprinnelige hyttene ment som brohoder mot naturen. Sankehytter og jakthytter på fjellet. Spartanske greier. Vedovn. Køyer mot veggene Spise og hvile. Kanskje en radio i vinduskarmen. En til å høre værmeldingen på. Med årene Ihar standarden i hy

Det er mogleg, når ein kikkar i spegelen, at ein hugsar ting på ein subjektiv måte. Minnet er i alle høve farga av den personlege opplevinga av hendingar som har skjedd. Eg vart ikkje fast sommaravløysar på Kåda før eg var tolv. Då eg var ti og elleve, var det enno plass til å vera born, til å gå og sviva og laga pil og boge, og verte heilt indianar i hovudet.  Det ligg mykje fridom og uskuld og lengt i minna frå somrane i barndommen. Og i å synga av full hals til   Radio  av Stavangerensamblet. Då eg var ti år, fekk eg feriekompisar. Det var stort, for det var langt mellom leikekameratene på Randøy.  Kompisane heitte Kristian og Rune, og foreldra deira leigde eit lite raudmala sommarhus på nabogarden; e it sommarhus av det spartanske slaget, med innlagt kaldt vatn og udedridar . (  Ikkje som det me leigde i Danmark i sommar, med badstu og innandørs symjebasseng. ) Nokre av dei finaste sommarminna eg har, er frå somrane med desse brørne frå Storhaug. Eg bruka ete fr

Rållså og jeg synes selv at vi har gode leggerutiner, en slags rytme (dette gjelder selvsagt bare børnene, ikke oss selv). Vi legger ungene rundt åtte på kvelden. Èn i hver loftseng på hvert sitt rom. Den ene leser - den andre putler - vrir seg - gjesper - putler mer - snur seg. Søvnige øyne igjennom, over, på siden av hodegjerdet, for å sjekke at den voksne (det er foreksempel meg) faktisk fremdeles sitter ved kjøkkenbordet. Stemmen fra den andre senga klokka kvart over åtte: Må eg slutta nå, pappa? - Ja. Passe det for deg? - Ja. Lukk dørå. - Godnatt Den andre blir liggende å vri seg enda en halvtimes tid. - Pappa? - Ja? - Kan du synga? Og så synger jeg. Voggesong til Siri, Når trollmor har lagt sine elleve små troll. Kvellen va kalle. East of the sun. Så sover begge. Sju år, med hodene fulle av drømmer. Vi lar ei løype av lys stå på  fra barnerommene og fram til vårt soverom. På badet, lampa over kjøkkenbordet og den ene leselampen i stua. Den ene er redd for mørket,

Det sies at søvnrytme er nøkkelen til fysisk og åndelig velvære, eller ihvertfall en sterkt medvirkende faktor til hvorvidt man kan fungere sånn noenlunde og ha et humør som ikke er direkte skadelig for omgivelsene. Pauser I striden skal benyttes til: A) Pusse våpen, B) HVILE! Det er et av de mange visdomsordene som far pleide å strø om seg med, og dette har nok sin bakgrunn i hans tid i det millitære, fra den tiden han var militærpoliti på Steinkjersannan i en galakse uendelig langt borte. Minnet eksisterer kun i kraft av å være risset inn i meg, med en spiss gjenstand. En passer eller noe. Eller en platestift som slår seg på automatisk i gitte situasjoner Far var ellers ikke av typen som hvilte i tide eller utide. Han gjorde det etter middag, på benkjen - strekk ut - med brillene på nesen og aftenbladets hovedutgave som et teppe over ansiktet. En halvtimes mellomlanding før mor kom med kaffekoppen og han måtte ut til det forefallende gårsarbeidet. Han var A. I begrepet 'A

I løpet av min kontordag, som pleier å være på Onsdagene, kom temaet 'hudpleie' opp i området rundt kaffemaskinen. Det er gjerne der en utveksler kunnskap og erfaringer, og diskuterer hverdagslivets små og store utfordringer. Jeg tror det var 'toll' som var temaet i utgangspunktet, og en av damene på økonomi fortalte at hun bestilte hudkrem i bittesmå krukker fra Korea - kun en i slengen - og på den måten slapp hun å betale skyhøye tollsatser på produktene. Vi som har røtter i landbruket (særlig de av oss som er menn) har bare begrenset kunnskap om - og (la oss bare innse det) interesse for hudkrem. Min kjennskap var snevret inn til to produkter - Spenol og Pattesalve - begge deler i hovedsak anvendt på kyr - for å unngå og lege solbrenthet på juret. Begge framifrå produkter til sitt bruk Det var uunngåelig - da jeg fikk spørsmålet: Du bruge ikkje møje på hudkrem du då, Østen?  - at jeg ga et sammendrag av denne her forunderlige hendelsen - et besøk i et parallel

Første gang jeg så Fk Viking live må ha vært rundt 1980. Det var på vårparten (måtte sjekke på Google). Det lukta nyklipt gras og pølser og kaffe og rullings, og det var en slags magi der, og da Viking scora det første målet, eksploderte store stå i en jublende masse. Da Rosenborg utlignet i andre omgang sank stemninga på tribunen, men det var ikke kuldegrader eller ukvemsord mot egne spillere eller noe sånt. Det var fortsatt verdighet og blø for drakta og me tar di neste gang. Jeg er jo halvt trønder, så jeg var ikke blant dem som deppa nevneverdig over resultatet. Fotball er sånn som liksom skal være forankra i det lokale. Alle småklubbene, Brodd, Sif, Jarl, Vardeneset, Vidar og så videre, på løkka som de sier på Østlandet, der drømmer blir til, det følelsen av magi og tragisk elendighet følger hverandre. Året rundt, i all slags vær. Fotballsko og leggbeskyttere, drakter og mer eller mindre vellykkede taktiske disposisjoner og superfotballstjernemateriell. Selv hadde jeg to ses

Eg las i Aftenposten si nettutgåve at Felleskjøpet er gått tome for den lyseraude rundballeplasten - den der delar av salgssummen går til inntekt for forskning på brystkreft. Det er på alle måtar gledeleg. Først og fremst på grunn av sjølve saka, men òg fordi lyseraudt viser godt igjen, og ellers vanlegvis ikkje vert forbunde med det maskuline bondeyrket. Rundballen har forøvrig vorte nytta til politiske markeringar før - mot utbyggjing av matjord - mot turistflaumen i Geiranger -  mot bondefiendtlege statsrådar - og kan hende aller mest i EU-kampen på byrjinga av 90-talet. Eg las ein stad at turistguidane som guidar smellfeite amerikanerar, tyskerar og kineserar frå cruisebåtane i indre Stavanger havn kallar rundballane for trollegg. Ein kan berre spekulera i om dette er for skjemt, eller skuldast manglande kunnskap om landbruket. Men turistane likar visst teorien. Bønder er ellers ikkje kjende for politisk aktivisme, dersom ein ser vekk frå protestane i samband med ekstra då

Dyrevelferd opptar meg. I hvert fall til en viss grad. Ikke i en slik grad at jeg går i fakkeltog når et dyr faller fra, eller deltar i minnemarkeringer, men siden jeg var en liten tass har jeg hatt hjerte for dyrene. De påkaller et beskyttelses-gen i meg. Dyr er ikke kyniske og kalkulerte i samme grad som mennesker. Jeg vil at de skal ha det bra. Som bondesønn måtte jeg foreta en del avlivninger av dyr. Det var aldri noe jeg gjorde med lett hjerte. I dag kunne jeg nok ikke. I går kunne jeg i hvert fall ikke. Jeg ble satt til en skikkelig grisejobb, å spyle ned et tak mellom noen bygninger på jobben. Jeg hadde rigga meg til med vannslange, og i en krok, bak en hønsenetting satt det to duer. De var relativt blanke i fjærene, så jeg antok at det var kids. De satt bak dette nettet, og moren deres hadde bomma grovt på valg av hekkeplass. Krekene klarte ikke å fly ut - det var for høyt opp - så der satt de, til knes i sin egen drit, og hva de spiste visste ikke jeg. Det var nok tr

Barndommens somre. De er meislet inn i oss. Som en lengsel eller tapt kjærlighet. Som en forunderlig verden under lysegrønt løvtak. En sykkeltur på en grusvei uten mål eller mening. En hoggorm i grøfta. Sol mot gjennomsiktig hud. En Asterix-is i kiosken. Hager og hekker og gressplener. Det er nesten ikke mennesker der, når jeg minnes bardommens somre. Lukta av asfalt etter et regnskyll. Barndommens somre er nesten en tilstand eller en følelse. Som en mild vind igjennom rom hvor alle dører er åpne. En tilværelse helt uten krav eller bekymringer. Jeg vet ikke hvordan barn av i dag opplever sommeren. Jeg håper det er fint der. Det er alt jeg kan si.

Det er en del tema som går igjen her hos meg. Døden. Livet. Rølpet. Byasar. Lannasar. Det er over tusen poster. 10 år. Det at tingene eier oss er et annet som jeg med ujevne mellomrom vender tilbake til. Kan ting ha sjel? Nei. Eller ja. Jeg leste et stykke om en Nederlender som hadde funnet ei ekstremt gammel skinnskrape på Hardangervidda for ti år siden. Han visste riktignok ikke at det hadde vært ei skinnskrape, men så at det var noe spesielt med den. Tok den med seg hjem, stua den på et  loft, og antagelig glemte han hele greia, før han fant den (sikkert mellom alskens annen rabe), og bestemte seg for å finne ut hva det var for noe. Han ble deretter bøtelagt for brudd på kulturminneloven. Ei slik skinnskrape tror jeg har sjel. Eller mer presist: Jeg tror bildene vi får i hodet når vi holder i den, og kunnskapen om hva den ble brukt til tilsammen gjør den til mer enn en gjenstand. Fars klokke og ringer. Jeg ser dem på hendene hans når jeg lukke øynene, men også i en

Etter tre uker ferie er det fint å komme hjem. Over fjernsynet vårt i Slaskamarkå henger et skap, og inni det skapet står restene av DVD-samlingene våre. Mye har blitt kasta eller gitt bort i kjølvannet av Rållså sine rydde/systematiserings/utvelgelsesraid. Man kan gjerne si at det som er igjen er indrefileten av hjemmeunderholdning. Det er Sopranos, The Wire, Wild at Heart, Lost Highway, Fargo, Riget,  Weeds, Lord of the Rings, Pulp Fiction,  (Love actually), (About a boy). De to siste titlene har forøvrig ikke så mye med indrefilet å gjøre, etter min smak, men det er ikke jeg som rydder eller systematiserer. Eller velger. Det er en del annet også oppi skapet. Noe Bergman, og en hel del Jane Austen-orientert ¨'kjolefilm'. David Lynch, Harry Potter. Og så bortetter. På Søndag åpna vi skapet og tok ut Twin Peaks. La første plata oppi spilleren og ramla hodestups inn i et univers som har klang helt tilbake til 1990, da denne serien rulla over norske fjernsynsskjermer for førs

Noen få dager etter at mor hadde gått bort var jeg på et samvær hos Arnstein. Han hadde sagt at det ikke var invitert så mange, og da tenkte jeg 5-6, men så ble det sikkert nærmere 20, og det var jeg ikke forberedt på, og så spurte alle hvordan jeg hadde det, og så ble det liksom til å snakke om sykdom og død halve kvelden, med folk jeg kjente mer eller mindre godt. Jeg angra ikke på at jeg hadde gått ut. Det var koselig, det var bare annerledes enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Da jeg vandra hjemover - rundt halv to på natta - kjente jeg et stikk i brystet. Var det feil at jeg gikk på fest nå? Burde jeg ha sørga mer enn jeg har gjort? Jeg kryssa over Storhaug. litt berusa, men ikke kanakkas. Røyka rullings. I de fleste husene var lyset slukket. Jeg var helt knust da far døde. Lenge etterpå. Men det var helt forskjellig. Han var plutselig borte. Mor hadde visna vekk over flere år. I noen hus var det TV-skjermer som kasta blålig lys mot rutene. Jeg pakka skjerfet tettere

Som siste ledd i prosessen etter salget av farsgarden har bror min og eg rydda ut av ‘gamla løå’. Det ein gong så staselege bygget med skifer på taket, som var hovedbygg fram til 1961, som har vore fjøs og låve, stall, grishus og sauaavdeling ber preg av alder og manglande vedlikehald, det regner igjennom taket og malinga flassar på veggane. Det er låvedelen me har rydda ut av, staden der tre generasjonar bønder har stua inn utstyr som har gått ut på dato, rabe som ein berre har villa ha ut or vegen og ein heil del papir og   gamle   skulebøker i nedstøva øskjer.   E det R-A-B-E – RABE? Spør Onkel Kjell. Me har sortert papirene nokonlunde. Kjørt vekk det som tilhøyrer tante Marit, delt ut mjølkespann med produksjonsnummer 1519 (dei eldste står det 519 på). Eg er freista til å svare ja. Me lastar opp gamle makketne fjøler og køyrer vekk lass etter lass. Lør opp fleire konteinerar . I følge Buddhismen er det slik at dersom du eig meir enn fem ting, så er det tinga som ei