Og litt til

Det er mange måter å kjøre bil på.  Min venn Magnus fremførte ved flere anledninger noen aldeles storartede parodier på kjente og ukjente Årdalsbuer i sin hvite Audi. Han krøka seg sammen over rattet, og med enorm innlevelse etterapet han alt fra ansiktsuttrykk til sittestilling, til måten de holdt i rattet, til måten de girte på. Det var aldri kjedelig å sitte på med Magnus, han var alltid full av historier, anekdoter og observasjoner. Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr. Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok. Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg  var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, k

Det var sommeren 1996. Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året. Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk. Fluer surra i vinduene. Det var et annet liv. Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn. Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium. Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell. Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE. Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pa

Med jevne mellomrom blir det hevdet at 'rocken er død'.  At den har blitt kjedelig, ufarlig, usexy og forutsigbar. At den ikke fenger ungdommen lenger, fordi den er akterutseilt, et uttrykk som kun fenger folk som har minst èn fot i livets sensommer. Eller for å si det rett ut: Rock er for gæmliser. Sånn. Stort mer provoserende klarer jeg ikke å formulere det. Det er jo unektelig gode poenger her. Mange som liker rock er godt voksne, pønken ble født på syttitallet, metallen også, selv om de fleste sjangere er enda eldre. At rock sjelden hverken provoserer, eller oppleves som farlig er nok sant, men det handler kanskje like mye om at samfunnet har blitt mer tolerant (mindre snerpete), og at vi har sett det før, eller hørt det. Jeg elsker rock - klisjeene også - jeg hører vel også til aldersgruppen 'middelaldrende', selv om jeg helst ikke vil innrømme det. Jeg liker at rocken rister og rasper og dundrer. Høyt og hardt. Arnstein og jeg var på Folken i går, i an

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon. Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg. Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende. Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting. Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke

Det går ein serie  på NRK fjernsyn som heiter 'Kven trur du at du er'. Kameraet heng dvelande på kjendisar medan dei leiter seg attende til utvalde forfedre og formødre som dei berre har høyrt om. Dei blar i gamle arkiv og kyrkjebøker og snakkar med lokalhistorikarar og slekstsgranskerar. Forteljarstemmen er kjensleladd, skyer driv over skjermen. Dei leiter etter noko i dei sjølve, noko som kan forklara fortida. Kvifor det vart som det vart. Ofte er det sekvensar med tårer, for mest alle finn hendingar som har røynt desse menneska som er ein del av feira eigen eksistens. At fattigdom eller sjukdom eller brot på tidas strenge moral har påført dei lidingar eller sosiale stigma som har gjort liva deira vanskelege. På ein måte som er fjern for oss som lever no, i 2017. I eit av verdas beste samfunn. Dei har kjempa - og lukkast eller ikkje lukkast, og blod er tjukkare enn vatn, og like raudt som raudvin. Eg er ikkje veldig nyfiken av natur, så slektsgranskning ligg ikkje for me

Er vi sjukere nå enn før? Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt. Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten. Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember. Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika. Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Do