Og litt til

Det verden trenger nå er en såkalt Snåttapave - en som er under 85. Og har sine egne tenner. En Rållsepave er et alternativ. Men neppe særlig realistisk. Langt mellom gladguttene i vatikanet.

En av de store nyheten denne uken er at Paven går av. Han er visst syk, men jeg er usikker på om det er noe argument i en slik sak. Han forrige var også syk. Lenge. Han minnet i mange år om den syvende far i huset, synes jeg. Og han var det visst også. Men han som slutter nå er jo ikke noen ungfole han heller. http://no.wikipedia.org/wiki/Benedikt_XVI Jeg vet jo at kirken den katolske er gammel som stein under ur, men kan ikke helt skjønne at sjefen deres må være det samme. Ikke at jeg har noe med det altså, men i forhold til den  gamle gamle så fremstår denne som en sytepave. La oss håpe at det snart kommer røyk opp skorsteinen fra vatikanet igjen slik at de villfarne får en ny hyrde på plass.

Nylig var jeg på besøk i et relativt lite distriktsbibliotek. Biblioteker er en fantastisk ting. At Mullah Krekar og Eli Hagen står på samme hylle, med under en halvmeters mellomrom. Jeg så med ett en variant av 'Nøtteknekkersuiten' der bøkene våknet til liv og personer trådte ut av dem, og ut av skyggene, og inn i hverandres sfærer. At Fru Hagen og Mullaen gir ut bøker er jo i seg selv opsiktsvekkende nok. Det betyr at det er noen som tror at noen vil kjøpe dem og lese dem også. Eller at noen mener at de har noe viktig å tilføre samfunnsdebatten. At biblioteket velger å kjøpe dem inn indikerer mye av det samme. Jeg lette forgjeves etter ei viss englebok også. Men jeg ble så forvirra. Hvordan er den alfabetisert? Under 'P' for prinsesse? Eller 'M' for Martha? Kanskje jeg lette i feil hyller. Kanskje den står under 'nyrelegiøst', 'åndelig svada', eller 'alternativt'. Jeg gikk ut fra at den var utlånt uansett.

Det er kommet ubudne gjester i heimen. Jeg har ikke sett noen,  men Rållså sa hun hadde, og da måtte jeg spørre om det var noe spesielt med gangen, og da sa hun at de vrikket litt på rumpa. Kan være greit å vite hvis man skal kjenne lusa på gangen. Jeg har kjent noen, så nå er jeg akkurat ferdig med delusifiseringen. Jeg har klødd litt, men føler ingen nevneverdig skam. Etter en grundig omgang med kammen - den med veldig tette mellomrom mellom tennene, er jeg veldig lik Donald Trump å se på. Jeg tenkte litt på det, at det er ikke så mange ganger man blir ansett for å være heldig hvis man er tynn i tufsen, men ved lus har man et udiskutabelt fortrinn. You lucky bastards.

Vel, det var vel ikke fra ikea. Den kan ha vært fra living på horus. Den var det. Jeg lånte den lille lastebilen på jobb. Den jeg antagelig ikke har lov til å kjøre fordi jeg mangler et stempel i sertifikatet. Men siden jeg ikke har sertifikatet heller (har ikke sett det på årevis), så tok jeg sjansen. Kjørte ut dit. Rygget inn mot rampen på vareutleveringa. Leverte ordrenummer. Fikk beskjed om å vente ti (ventet tjuefem). Røykte. Drakk kaffe Rigget en jekkestropp. La ned karmene. Leste aftenbladet fra lørdag, søndag, mandag, tirsdag. Savnet aftenbladet litt da. Så kom han med sofaen som ikke var en sofa, men en halvliten stol. Jeg burde ha hørt etter når Rållså informerte om den. Men. Jeg må ha slått meg av. Ja, då trengte eg jo ikkje låna lastebilen på jobb, sa jeg. Jeg så at han likte det. En bitteliten stofasak på en diger lasteplan. Jeg måtte rulle sammen stroppa igjen. Fant en liten taustump. Surra fast møbelet. slo opp karmene. Da kom han ut en ga