Og litt til

'Til å holde med Tyskland er du veldig vennligstemt overfor Tyrkia' sa min venn Dr.Fonda til meg i går. Det måtte jeg gi han rett i. Og så kikket jeg på en video av Tysklands keeper fra VM i 1982, så måtte jeg gi han rett i at Jens Lehmann ikke var tidenes mest usympatiske keeper heller. Han er ikke engang tidenes mest usympatiske TYSKE keeper. Og så syklet Fonda hjem på nesten flatt bakhjul. I kveld er det duket for ny semifinale (håper vi får se alle målene denne gangen). Det er Russland som skal i ilden mot Spania, og Helsetrøyelaugets retoriske og alltid like relevante: 'Kor va DEI i 1945?' Borger for at man BURDE holde med Russland, men fotballens vesen lever sitt eget liv og de fire Liverpool-spillerne i den Spanske troppen tipper sympatien over i den retningen Gjedrem har luktet på rentekluten igjen - uten at jeg mister nattesøvnen av den grunn. Det skal temmelig mye til for at jeg skal miste nattesøvnen. Snille staten har gitt meg drøye 15 høvdinger igjen på ska

Veldig kjekt å blogge om dagen. Stort engasjement og friske kommentarer er inspirerende. I kveld er det endelig EM-kamp igjen: Semifinale mellom Tyskland og Tyrkia. Sauerkraut mot Tyrkisk pepper. Kebab mot bratwurst. Fritz mot Ataturk for å si det på en tabloid måte. Etter forrige plateinnspilling ble jeg betraktelig mildnet i mitt syn på tyskere og tysk fotball. Okay, så har ikke tyskere flest særlig mye humor og Jens Lehmann er muligens tidenes mest usympatiske målmann. Likevel vil jeg si at Tyskerne er bedre enn sitt rykte. Et rykte som har vært frynsete de siste femseks tiårene. Tyrkia er jo et lag som har flakset seg inn til semien etter at en viss norsk målmann og en viss Tsjekkisk målmann tøyset ballen inn i sine respektive mål ved to forskjellige anledninger. Den tyrkiske nasjonalismen er ganske skremmende synes jeg - supporterne har en voldsom kraft og det er et fanatisk lys i øynene deres. Deres behandling av den kurdiske minoriteten i landet trekker ned et inntrykk som ikke

Tenkt situasjon: Hvis man kjenner noen som er en svettpeis eller ei svettybetty: dvs mennesker som lukter sterkt av svette: er det sosialt aksptert å gi dem en deodorant? bør man si fra? Eller er deres følelse av velvære viktigere enn vårt eget? Jeg sikter ikke til noen spesielle nå, altså. Ihvertfall ikke noen av dere som leser denne bloggen på mer eller mindre regulær basis. Men det er da vitterlig veldig ubehagelig å stå i eimen av andre folks kroppslukt? Overdreven bruk av parfyme er en helt annen side av annen sak. Til dere eldre damer der ute som tror at det er mer tiltrekkende jo mer man pøser på: Det er en myte! Ikke kompenserer det for rynker, grått hår eller generell aldring heller. Med hilsen Old Spice.

'Er VM over?' Spurte kjæresten min en gang tidlig i sist uke. Egentlig var jeg ikke så veldig forundret - men jeg synes det var morsomt likevel - tatt i betraktning at det er EM og at det pågår en uke til. Det har vært et fantastisk mesterskap så langt og jeg tror seriøst at jeg kommer til å føle livet tomt og meningsløst når det er over. Portugal og Sverige og Italia er ute og det er fint synes jeg. Spania er med og det er enda finere. Til slutt vil jeg benytte anledningen til å rakke ned på en idrett som får altor mye oppmerksomhet. En idrett som er så hipp, gjennomsponset og sexfiksert at det finnes regler for hvor mye klær utøverne kan ha på seg. Hele sporten stinker solkrem og klamme skinker og degenererte stavangerfolk som klapper lamt i takt til komp av Opus: '...Laif..nanananana..laif is laif...nanananana...' Nest etter 'gladmaten' er det årlige sandvolleyball-evenementet det jeg skammer meg mest over ved denne byen. Blæææh.

Som barn var jeg veldig naiv. Jeg likte bedre å gi enn å få, og ved flere anledninger ga jeg alle kontantene mine når det var tv-aksjon. Puttet dem på bøssa i blind tro på at det ville hjelpe de stakkars menneskene i Bangladesh. Store summer dreide det seg ikke om, men jeg trodde jeg kunne HJELPE. I motsetning til storesøster Bergljot som ved ett tilfelle hylskreik når hun ikke fikk tilbake pengene hun hadde puttet på prestens kollekt-bøsse. I kjølvannet av tsunamien ble jeg - som mange andre nordmenn - grepet av spontan giverglede og flesket avgårde tusen spenn til leger uten grenser. Det har jeg angret en del på siden. Ikke for at jeg ikke vil gi, men fordi jeg helst ikke vil konfronteres med andre menneskers lidelser. Det er selvsagt en egoistisk ting å si og egentlig gjør det meg til et like selvopptatt menneske som Siw Mensens disipler i misnøyepartiet. Så tenkte jeg at faen heller - kanskje jeg skulle gi en tohundrings i måneden, og kanskje LUG slutter å sende meg bilder av menne

På midten av åttitallet ble jeg kjent med en type som ga meg en effektiv og meningsfull leksjon i pasifistisk livsfilosofi. Han het Sander og var sytten år. 'Eg lige egentlig best å vær`me jenter' sa Sander. I motsetning til meg visste han også hvordan man skulle snakke med dem OG hva man skulle gjøre for å vinne deres sympati. Da jeg var sytten hadde 'snøvaske de fineste jentene-trikset' begynt å miste sin effekt. Dvs: Det HADDE absolutt en effekt fortsatt, men ikke den man håpet på. Sander ble - som mange av oss andre truet med juling jevnlig. Innimellom klarte han ikke å snakke seg ut av det, men stort sett klarte han seg veldig fint. 'Når någen vil banka meg seie eg : javel bare slå, men hvis du slår meg så komme eg ikkje te å slå igjen - så seie di: Synd for deg det - merr juling. Då seie eg : Hvis du banke meg uden at eg gjer motstand - kem tror du jentene får sympati med av oss då? Eller: kem får trøst, for å sei det sånn?' Sander var en klok gutt - jeg

Jeg har fundert en del på fenomenet 'gå hjem fra fest'. Det er for de av oss som ikke har råd til drosje eller ikke blir hentet fordi vi er på fest i Fitteveien 2. Siden jeg har vokst opp i utkanten har jeg gått mye hjem fra fest - og langt. Jeg har sågar fyllekjørt en del med både moped og traktor og vært heldig som ikke har skadet meg selv eller mine omgivelser. En kamerat jeg lekte mye med på videregående hadde en gang vært på utedans på Pister, han sovnet på bussen og våknet på Sørpeland - 15 kilometer fra der han bodde. Midler til taxi hadde han ikke og i den tilstanden han var i så han ikke syn på å ta beina fatt. Dessuten regnet det tett. Han fant ei sånn lekehytte med en liten åpning nederst og der krøp han inn for å sove på saken. Han våknet med belegg på tunga og denne merkelige følelsen av å bli iakttatt. Ganske riktig: utenfor lekehytta står en eldre dame og det Jøran gjetter er hennes barnebarn og stirrer på ham med blanding av nysgjerrighet og avsky. Jøran tenker

Det er så mange ting det går an å blogge om når det skjer noe i livet ens. Kjæresten min og jeg skal gifte oss. Det er veldig kjekt synes jeg, selv om det ikke er et tema som er særlig egnet til blogging. Gifting er liksom først og fremst en personlig ting mellom to personer som elsker hverandre, så jeg vil spare det til talen. På Søndag tenkte jeg at jeg skulle skrive om hvor vondt det er å ligge krøllet over en bøtte midt på blanke morgenen og gi hals. Overskriften skulle være 'Spy, svette, snørr & tårer'. Men så kom jeg meg utpå dagen, og så hadde jeg en veldig fin ettermiddag med kjæresten min, og så var jeg på en fabelaktig konsert med Ministry på kvelden. Så til tross for en vond start var Søndagen godt over snittet. I dag hadde jeg lenge planer om å skrive et krasst innlegg om hvor stygt og uhygienisk og kvasi-rastafariansk det er med dreadlocks. Jeg husker jo hvor godt anti-kamuflasjeklær-kampanjen min gikk for et par år tilbake, men også på dreadlocks-dissefronten

En av de fineste sidene ved livet er å møte nye mennesker. Jada, visst høres det ut som en klisjè, men det er så ufattelig mange raringer der ute. Raringer som bare venter på å treffe raringer som meg selv. På denne lille turen vi var på (klarer ikke helt å slippe taket i den) traff vi uhorvelig mange folk - alt i fra hylende fektefjortis-jenter som ville ha autografer på treningsjakkene sine og de små puma-skoene sine til brølende fans i santiago de Chile som ropte :'FUCKING ASSHOLES'! Gjentatte ganger i en veldig begeistret tone til oss når vi gikk fra bilen til spillestedet. jeg er usikker på om det er en naturlig del av chilensk gjestfrihet å kalle sine idoler for fucking assholes når man møter dem for første gang. Vi diskuterte det oss i mellom i orkesteret, og kom fram til at vedkommende nok MENTE å rope 'FUCKING AWSOME'! Men at han slet litt med engelsk-uttalen. Men helt sikre er vi fortsatt ikke.

Da jeg var i Liverpool i fjor letet jeg og kumpanene mine etter en pub hvor vi kunne slukke tørsten og drukne sorgene etter fotballkampen. Ikke særlig originalt tenkt kanskje, ettersom ca 43000 andre i samme ærend allerede sto pakket sammen i pubene nærmest Anfield. Personlig orket jeg ikke mer trengsel og argumenterte for å begynne å gå ned mot sentrum og grabbe en pint på en av pubbene som lå lenger mot utkanten av stadion. Vi gikk langt og lenger enn langt og helt i enden av gata fant vi en plass som var LITT mindre tjåka full enn de andre. Det var en typisk gubbepub men jeg har jobbet på et lignende sted selv, og dessuten var jeg tissetrengt så vi gikk inn og jeg fortsatte ut mot toalettet. Ved renna sto en eldre mann og slet med å gjøre sitt fornødne og i det jeg gjorde meg ferdig, sto han fortsatt og styrte med sitt, og jeg hørte ham skrike ut i fortvilelse:...OH, NOT AGAIN! GODDAMMIT! NOT AGAIN!. Jeg antok at han hadde tisset oppi de grå terrylènsbuksene sine. Det er selvsagt en