Og litt til

Mor Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg. Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet. Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort. Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen. Jeg vet at hun elsket

Det sies at Norge er verdens beste land å bo i. Det sies hele tiden. Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land. Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter. Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye. Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss. Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det. Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for. Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ. Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' op

Det har vært en slik helg som jeg ikke har så mange av i løpet av et år. Lenger. Jeg var ute av småbarnsbobla i nesten 48 timer. Jeg merker jo at jeg er ute av trening. Særlig på øldrikkingsfronten er jeg håpløst akterutseilt. Det var en fin konsert på Lørdag. Feiring av nasjonaldager har aldri vært mi greie - men irsk folkemusikk fremført av fantastiske musikere - det liker jeg. Så fikk man heller se igjennom fingrene med de stupide fløyelshattene og grønne antrekkene som enkelte publikummere hadde pyntet seg med. Sykkelføkks er tusen ganger verre. Uansett. Beelzebub og Beelzebub's kone og svoger og svigerinne og Beelzebubs kones tante var med. Haken ved hele min tur til oljehovedstaden var at jeg ikke hadde noen garanti for overnatting. Ikke ordnet på forhånd, ihvertfall. Men jeg hadde tenkt å spørre slangeleder og det så lenge lovende ut. Helt til han ikke kom. Og da Beelzebub tilbød meg overnatting i studioet hans i kjelleren, takket jeg ja og tenkte at nå var jeg heldig som h

Så låg eg der, sprengmett i hagen hans far. Eg haurde han kom og at røysta hans bar. Ein harme som eg ikkje kjende. Han tordna og kjefta og skjennde. Eg sa som sant var - at ein må jo ha mat, og epla på treet, dei freista grassat. Eg skulda på ormen i graset. Eg sa det var Eva som maste. Men koss eg enn vrei meg i otte og skam. Eg slapp ikkje unna den mektige mann. Han peika på grinda til verda. Slik bruka han makta og æra. Slik kasta han oss to nakne på dør. Og ingenting skulle bli ganske som før. Eg viste han fingen, kan hende. Då hytta han neven attende. Som merra den blinde, sa Eva til meg: Det e pigede likt deg å skulda på meg. Ho dirra av galdrande sinne. Eg likte meg betre der inne. Det er du det Adam, som lyg og som stel. Eg fann meg ein kjepp og slo ormen i hel. Du, din forbannade luring! Og så vart det grining og suring.

I går besøkte jeg Bergljot. Da jeg spurte henne hvordan det gikk, fikk jeg følgende oppdatering: Koss det går? Mja. Same mannen. Same ungane. Same lånet. En ekstremt usentimental framstilling av hva som foregikk i bobla. Men både B og mor ble granne i målet da de snakket til katten. I morgen skal det være visning på familiegården. Jeg skal være med, og det er ikke noe jeg gleder meg til. Men det er et av disse ugjenkallelige tegnene på at livet må gå videre. En kan føle seg gul og blå, til hjertet eksploderer. Når fars livsverk og farfars livsverk og oldefars livsverk en gang blir solgt, så er det som om navlestrengen vil bli kappet på ny. Og uansett hvor mye jeg har forbannet både plassen og alt arbeidet (som ofte ble opplevd henholdsvis tungt og - meningsløst) så er det en slags kjærlighetssorg jeg sitter med i brystet, det er en klump i halsen. Og jeg vet ikke om det er tanken på at ungene mine aldri skal oppleve lam som danser og spretter seg oppover bakkene i mykt vårlys, eller kj