Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2011

Skumlere

Bilde
Hun her var forresten enda skumlere.

Star Material

Bilde
Det blåser en opprørsvind over Nord-Afrika og den Arabiske verden. Det later til at de har mange ting å være opprørt over. Diktatur er noe svineri. Da bildene av Oberst Gadhaffi kom fram i sammenheng med den Libyske revolusjonen tenkte jeg at jeg har glemt hvor skummel den mannen virkelig er. Eller iallefall virker. Reagan kalte ham for 'The Mad Dog of the Middle East'. Og selv om Ronaldo Reagano nok hadde feil i det alleraller meste han sa, synes jeg dette er en treffende beskrivelse. Obersten har åpenbart en lysende karrière som bad guy i hollywood foran seg. Hvis han skulle bli nødt til å forlate diktator-kallet.

Heroism

Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig. Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on. Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen. Det

Som man reder

Bilde
Jeg har tidligere forsvart de tapre sprettert-piratene som i sine With dromediller og GH 10- fartøyer tjener til livets opphold med å kapre skip i Adenbukta utenfor Somalia. I flere nettaviser siterer man en Norsk skipsreder som tar til orde for henrettelse av sjørøverne. Tidligere har det vært et norsk skipsvaktfartøy i området for å beskytte skipsfarten jeg tviler på om disse søkkrike utflaggede grådigpeisenes flåte(r) har krav på noen beskyttelse fra den norske stat. Jeg synes at de burde sende forespørsler til marinen i de land de skatter til (les: Heller ikke skatter til) og høre om de har noe kystvakt å avse. For i Liberia, Panama, på Kypros og Cayman er det flusst med denslags har jeg hørt.

Ilovesigvartdagsland

Rållserau har masse humor. Påskeharen har dårlig teknisk innsikt og generelt lite tålmodighet når det gjelder å sette seg inn i tekniske finesser ved. Ja, foreksempel edb-maskiner og denslags nymotens ting. Da jeg kjøpte min nåværende datamaskin for et par år siden - før rållsings mistet den ned ei trapp på jobb - knotet jeg meg til å lage et passord som var småsatanisk i kantene. Det fungerte helt fint fram til svigermor skulle disponere maskinen og Rållsings fikk panikk ved tanken på at hennes mor skulle skrive faenihelvetesatan for å logge seg på. Derfor opprettet Rållsings en ny konto. Senere har hun også forandret passordet på MIN konto. Flere ganger. Og hun VET at det første passordet hun opprettet : Ilovebørudgjengen skapte mer enn litt irritasjon hos undertegnede. Hver gang jeg logget meg på. Ikke fant jeg ut av hvordan jeg skulle endre det heller. Uten at jeg prøvde så veldig hardt. Senere strammet hun til et hakk og endret det igjen. Ilovesigvartdagsland. Takk for den. Eg ska

Sei inte nei (sei kanskje kanskje kanskje)

Heime hjå Mor er det ein peis som ikkje har vore brukt sidan - tja? - er det ostete å seie sidan Aalesund brann? Meir diplomatisk kan ein seie at han ikkje er i dagleg bruk. Me snakkar tiår. Kanskje meir enn eitt. Eg var der inne hjå Mor med mine to små frå fredag og fram til i dag. Rållsings er på langhelg til Paris. Det er først og fremst hyggjeleg å vere på tur med Ingrid og Endre. Dei er trevne - et godt - ler mykje - og søv 11-12 timar kvar natt. På dagtid lyt dei aktiviseras, for særleg Endre har eit minstekrav til actionkubikkmeter pr døgn. Så på Laurdagen kledde eg på dei Ulldress, vinterdress, ullsokkar, sko, lue (hals og lue i ett - ein slags onepiece) og polvottar. Gonger to. Og så slengde eg på meg ein hettegenser under jakken min. Og trødde oppi joggeskoa og så var vi klare til å utforska uteområda. Det var inni helvetes kaldt og det blæs, men det var eit mjukt vinterlys som var formildande. Og ungane tykte det var heilt topp. For der var 'Della' (Border Collien St

Rubelhore

Siden jeg er svak for smiger - og til tross for at Jeg må gjøre alt i heimen - slik at jeg eglinten ikke har tid til å blogge. Her er jeg igjen. Sjokedarisei. Jeg advarer om at denne gangen kommer det nesten til å handle om bare fotball. Så dere av mine 7 følgere og slengere og andre som leser og som ikke liker fotball - eller å lese om fotball - eller er så sterkt rammet som Rållså - som 'dør litt inni seg' når fotball er temaet - dere kan ta fri. Og bruke arbeidstiden deres til noe annet. Kjære Fernando Torres. Jeg trodde du var spesiell. Ikke bare fordi du var langt penere enn de fleste spillere som utfolder seg i det Engelske ligasystemer. For det er udiskutabelt. Heller ikke 'bare' fordi du er en dritgod spiss som har bøttet inn mål for Liverpool i et imponerende tempo. Eller fordi du tilsynelatende er så streit og skikkelig i forhold til andre unge menn som er superstjerner på fotballhimmelen. Jeg trodde du var spesiell fordi du likte Liverpool. Fordi du var fan a

Puls

Blogging skulle være en aktivitet som bare skulle boble over og være en oppkomme av slagferdige meninger og provoserende innspill i samfunnsdebatten. Generelt og spesielt. Men i det siste har jeg vandret i ørkenen. Jeg ser ting ennå. Jeg lever jo, men jeg har mistet evnen. Gnisten. Lysten til å formidle. Og da blir alt bare en sirkel og det som skulle gi meg overskudd blir bare enda en ting jeg får dårlig samvittighet for. Jeg tenker mye på far. På at livet er skjørt. Og at døden er så ugjenkallelig. Jeg tenker mest på de gode tingene. Jeg er han nærmest når jeg steller dyrene hans. Selv om det er der fraværet av han er tydeligst også. Jeg ser ham for meg med høygaffelen i hendene. Brillene framme på nesetippen. Lua litt på snei og pannen er litt fuktig av svette. Javel, Østenfar kan han si. Stadig i bevegelse opp og ned fôrgangen. Og så kan han fortelle noen historier om væren hans som heter Norviken (tradisjon tro oppkalt etter sin forrige eier). Det var Norviken som rådet far til å