Og litt til

Jeg har en dårlig dag igjen, og i den anledning skal jeg hente fram noe morbid fra min tid som gårdsarbeider. Jeg vil anta at det er allment akseptert at man blir formet av de omgivelsene man- til en hver tid befinner seg i, vokser man opp på en gård som har pelsdyroppdrett blir man vant til å se dyr i bur, etter noen ganger blir man herdet, og hverdagen blir 'normalen'(slik har det alltid vøri, og slik vil det alltid bli). Når man får ting mer på avstand- vil man gjerne se litt anderledes på dem. Jeg har alltid vært glad i dyr, jeg synes de har en renhet- en uskyld i seg som vi mennesker mangler. På åttitallet ble det i norge avlet fram en type gris som gikk under navnet 'Norhybrid', den var spesialdesignet for å gi mest mulig- og magrest mulig kjøtt. Det geniene fra svineavlslaget ikke hadde tenkt noe særlig på, var hvordan beinstrukturen til denne grisetypen taklet de kalde betong-gulvene i Norske grisehus(de få månedene den skulle leve). Resultatet var at en forhold...

Det finnes mange historier om min gode venn Tvitt, langt fra alle er sanne. Noen har blitt slipt og formet til det ugjennkjennelige av tidens tann, eller vridd og grodd ut av en hver proposjon eller sammenheng. Jeg føler likevel ikke at vi skal la det- ELLER sannheten skygge for den gode historien. Jeg antar at jeg ikke er den eneste som ofte sliter med å finne egnede jule- og fødselsdagspresanger til mine nærmeste. Det kan være vrient av flere årsaker. En er gjerne at de 'har alt'(eller at de ihvertfall har penger til å kjøpe seg det de måtte ha lyst på), en annen kan være at man ikke kjenner dem så godt at man vet hva de trenger eller ønsker seg. Jeg pleide å være ganske god til å kjøpe presanger når jeg var yngre, men senere kan man nok si at jeg har mistet 'gaven'. Barn løser gjerne problemet med å lage noe selv, under mottoet 'det er tanken som teller'. Og dermed slipper de ofte unna med et skjærebrett eller en dorull-nisse. det er ikke utenkelig at det var...

Jeg vet ikke hvor mange av mine lesere som var P3-lyttere på den tiden det legendariske radioprogrammet Karate- anført av brødrene Schau og Kyrre Holm johannesen gikk på lufta. Undertegnede var stor fan av programmet, og særlig av det mildt sagt fargerike galleriet av gjester som ble presentert. Av de mest minneverdige karakterene var brødrene Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet- Schau-gutta hadde nemlig en teori om at det gikk et geografisk belte over hele landet, som var veldig smalt- og de som bodde innenfor dette beltet brølte og bråkte og laget et helvetes leven hele tiden. Saken er at når mange jeg kjenner inntar spiritus i mengder over anbefalt nivå (som er minst mulig), stiger støynivået, og ikke minst øker volumet i stemmen. Jeg faller selv inn under nevnte kategori, det samme gjør Pål Øystein, Åsbjønn, og ikke minst Runar. De som føler seg utelatt må gjerne skrive seg på lista. For omtrent tre år siden, skulle undertegnede og Pål Øystein en tur på Folken for å bivåne et orkest...

Kjære flanellskjortemannen- sauer blir ikke geiter når de blir gamle. Det øverste bildet viser ei geit - det nederste en sau. Som du kan se er forskjellene ganske store- en opplagt forskjell er 'skjegget' geitene er utrustet med. At sauen har ull, mens geita har ragg vil være en annen. Dessuten er det ikke uvanlig at geiter får små horn- noe som er veldig uvanlig hos sauen. Det som kommer ut bak må ikke forveksles med rosiner i noen av tilfellene. Lykke til med den kommende sauepasser-jobben på Haukali.

Jeg har sittet hele natta sammen en en ansamling av mine beste venner og pratet skit og spilt Buzz. Det var fint. Men ikke alle venner jeg har hatt opp igjennom årene har vært av en slik kvalitet som de jeg omgås nå. Da jeg var i slutten av tenårene ,hadde jeg en bestekompis som het Leif morten. Vi pleide å leke mye med hverandre, dra på bryggedanser, smugrøyke sigaretter og drikke øl. I 1989 dukket det opp en ny figur i nabolaget vårt som gikk under kallenavnet 'Bælls', han var en ekstremt rølpa, ekstremt tynn, men tidvis veldig underholdende trønder med bart. Jeg tror han hadde fått tilnavnet sitt fordi han lignet på en Bergen-Bellsen fange. Han kom fra en belastet familie, hvis man kan si det sånn, den ene lillebroren hans satt i ungdomsfengsel, det kom etterhvert fram at Bælls hadde en kriminell fortid- han også. Men Leif Morten og jeg var naive bondegutter, og vi ble fort kamerater med fyren. En gang hadde jeg 'fest' hjemme i huset til foreldrene mine(festen hadde ...

Jeg har ved flere anledninger hørt hasjrøykere titulere se selv som 'indianere'(ikke ALLE som liker eventyrblanding, bare de mest selvhøytidelige). Jeg antar at det er 'fredspipa' som er linken her, for ellers kan jeg ikke se et eneste likhetstrekk mellom gjennomsnitts-hasjrøykeren og indianere. Den Amerikanske ur-innvåneren skal-i sine velmaktsdager ha vært stolte og frilufts-interreserte, og jaktet store dyr med pil og bue, de skal ha vært høyreiste og senesterke og alvorlige. Average hasjrøykeren framstår for meg som kritthvit, lutrygget, fnisende, og med en sterk forkjærlighet for søte saker og playstation. Jadajada, selvfølgelig er ikke alle like, men å kalle seg indianere? Våkn opp og kjenn lukta av det sure pipevannet.

Jeg har vokst opp på en øy, og det kan være en av flere grunner til at jeg nærer en sterk fascinasjon for havet, og det maritime. På farsiden i min slekt er det likevel ikke akkurat flust med sjømenn , det er mest folk som har livnært seg av gårdsdrift, svette på åkrene, slit i skogen, lukt av kuskitt, kjefting på kjerring og unger. På morsiden finnes det derimot en mange generasjoner lang rekke sjømenn og fiskere. Far kjøpte sin første båt usett, han hadde sendt Sodd Arne Kvalbøy(en slektning bosatt Stavanger)på synfaring på forhånd, og denne hadde godkjent fartøyet. I annonsen hadde det stått: '16 fots plastbåt til salgs, Kr 6000'. Båten ankom Landanger kai på lastebil på sensommeren i 1982, og undertegnede og senior var på plass. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. En gul traust plastbåt med tre tufter og årefester, kanskje. Hvor feil kan man ta? Oppå lasteplanet befant det seg en strandet svane, en rød, sliten Selco speedbåt fra syttitallet, med gul vindskjerm. Det ...

Det er mange som synes det er irriterende å høre andre mennesker skryte av seg selv, eller framheve egne, eller sine aller nærmestes fortreffeligheter, særlig her- I kjernen av jantelovens rike. Vi skal liksom helst krype litt, og gjøre oss mindre enn vi egentlig er. Når det er sagt, så er det mange som får nok av folk som klager over hvor dårlige de er til det ene eller andre også. Selv tror jeg at jeg er over gjennomsnittet selvkritisk, og jeg kjenner flere som har det syndromet, for å si det sånn. Jeg skriver ikke dette for å oppnå noen medlidenhet, eller for å få trøst. Og det er absolutt IKKE for å bli forvekslet med Dummbo og Daskefjes i teveto-satsningen 'Spenkveld'(Daskefjes gjør ting han ikke kan). Jeg vil bare konstatere følgende: jeg har sperrer. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan stå på ski. Jeg er en skiløper uten spenst, uten rytme, og uten balanse. Millitærtjenesten I Nord-Norge var et helvete, jeg fikk fort kallenavnet 'Sondre Norheim', og var like uduge...

For et snaut tiår siden gjorde en underlig, men svært hyggelig figur inntog i det vesle bygdetulling-miljøet vårt i Stavanger. Han var alltid kledd i rutete flanellskjorter, og kom fra Østlandet(det var frøken Tvitt, nå fru etellerannet som hadde overtalt ham til å flytte hit). Det er ikke alltid like lett å få innpass i et såpass lite og sammensveiset samfunn som vi var på den tiden. Jeg husker vagt et nachspiel (som jeg selvsagt sovnet fra etterhvert) i flanellskjortemannens aspirantperiode hvor han slengte ut følgende brannfakkel: 'Jim Morrison er oppskrytt'. Slikt kunne man ikke bare si og forvente å slippe ustraffet fra det. Runar satt full og arrogant i en krok- kikket på flanellskjortemannen og repliserte hånlig: 'Jææævla idiot'. Det fikk jekket gjesten tilstrekkelig ned. Og lysten til å komme med flere kontroversielle uttalelser ble kvalt i tilløpet. Flanellskjortemannen ble tidlig berømt for sin bedagelige natur, og sin forkjærlighet for gul miks og kaffe. Nåja...

Når eg var på veg heim i natt, vart eg eg angripen av to små måkar. Dei skreik hysterisk på måkespråket sitt- og flaug i full fart mot hovudet mitt, sirkla over meg. Eg sprang livredd og freista å ta dekning under nokre tre og filma dei med mobiltelefonen min på ein gong. Det er den skumlaste filmen eg har sett.

Runar sier at: 'Påskeharen sjelden lar sannheten komme i veien for en god historie'. Hm. Mener han at jeg lyver? Tja. Objektiv sannhet suger. Vel, etter at jeg skrev om korps tidligere- dukket det opp en historie som jeg synes er veldig morsom. En av mine beste venner- Jan Egil har bakgrunn fra korps-bevegelsen. Og da snakker vi mer proffe saker enn det nedlagte pisterkorpset. Denne bakgrunnen har flere ganger ført til at han har tatt på seg verv som dirigent i ymse korps her på sørvestlandet. I et par år dirigerte han to korps på en øy ute i havgapet. Det er obligatorisk for de fleste korpsdirigenter å jobbe 17. Mai, siden nasjonaldagen feires på hvert skjær og hvert nes her i landet. Man kan trygt si at 17. Mai er korpsbevegelsens utstillingsvindu, og det innebærer at de fleste dirigenter med selvrespekten i behold- en maidag eller to tar med seg musikantene ut. For å øve på å spille og marsjere på en gang.(det har i de fleste tilfeller vært ett år siden sist). Og Jan Egil va...

Når man vokser opp på landet, vil fritidstilbud i mange tilfeller være ganske begrenset. Så var også tilfelle på den øya hvor jeg vokste opp. Foruten hardt kroppsarbeid på gården kunne man(dette var på sytti/åttitallet) velge mellom 'Yngres'(kristelig), 4h, Ymse sports-aktiviteter og skolekorps. Personlig prøvde jeg de fleste av disse. Med mindre hell. I Hjelleland var det tre skolekorps, og siden vi soknet til Pister var vi i nedslagsfeltet til Pister skolekorps. Jeg var en enkel sjel- da som nå, og lot meg verve allerede som åtteåring. Der skulle vi først lære noter- i noe som ble kalt 'aspirantperioden', og etter at noen få hadde lært seg det, skulle vi få utdelt instrumenter.De som kjente meg på denne tiden vet at jeg var en ganske så ukonsentrert liten guttepjokk, og syntes egentlig mest om det å kunne sitte og fjase og le. Det første instrumentet mitt var en Baryton, en diger dings i blankt blekk, og jeg husker at jeg presset leppene sammen og blåste, og prøvde å ...

I går fikk jeg kritikk fra to av mine lesere som mente at jeg stort sett skriver bare fylle-anekdoter. Min far sier at jeg har vært russ i tjue år, så det kan jo være årsaken. At jeg er i besittelse av enorme mengder rølpehistorier som bare sprenger på for å bli fortalt til omverdenen. Jeg leser i avisen at Trekløveret Frank Lampard(25 år gammel fotballspiller på Chelsea), Steven Gerrard(24 år gammel fotballspiller på Liverpool), og Wayne Rooney(20 år gammel fotballspiller på Manchester United) alle kommer med selvbiografier denne høsten. Rooney har visstnok avtale med forlaget sitt om å gi ut ytterligere to bøker. Og så tenker jeg: javel? Hm... Jeg lurer på hva de har opplevd som er så viktig at det er av interresse for allmennheten?ER dette faktisk de hvasseste knivene i skuffen? Kanskje det første kapittelet i Rooneys bok heter:'Barndom:Dumme John i nabohuset kalte meg en apekatt, så jeg banket han'. Og det neste heter muligens :'endelig kvitt bleie-helvetet'. Det er...

Jeg husker min fars første mobiltelefon. Året var 1987, og modellen var en Ericsson som bestod av en diger kasse- på størrelse med en stresskoffert, samt en tjukk, krøllete ledning med et røslig telefonrør i enden. Den var montert fast i fars bil, og var nok- på denne tiden å betrakte som et slags statussymbol. Nesten 20 år har gått, og mobiltelefonen har for lengst blitt allemanns-eie. Selv har jeg vært i besittelse av ulike varianter av vidunderet sammenhengende siden 1996. Runar var den første i min omgangskrets som gikk til anskaffelse av en, og jeg kommer aldri til å glemme fjeset hans den gangen jeg jekket en pils med den. Det var et såkalt 'Kodak moment'. Innførselen av mobilen gjorde det mulig for oss å være tilgjengelige for hverandre hele tiden. Man kan med rette spørre seg om hvordan vi fikk tak i hverandre før. Selv synes jeg at det å SNAKKE i telefon(uansett type) er et ork. Jeg har blitt flinkere å svare når jeg blir ringt til, men jeg foretrekker langt på vei SMS...

Dette er hjemmebanen til Liverpool. Anfield- Fotballens Mekka. I kveld skal vi knuse Champions league drømmen til Maccabi Haifa fra Israhell.(håper jeg)

Påskeharen er ikke noen unghare lenger.Det er gøy å feire bursdagen sin fram til man er max 25, og etter det er det stort sett bare gørr. Jeg har vært eldst i min omgangskrets så lenge jeg kan huske, og det har selvfølgelig medført en rekke ulemper: Førstemann til 30 (tretti- tallet er tre-null). Første mann til 35(tallet er tre-fem). Og så videre. Heldigvis vil Netti alltid være eldre enn meg. Det vil være en gigantisk overdrivelse å påstå at jeg er forfengelig, men selvfølgelig LIKER jeg ikke at fjeset blir rynkete, og at armer og brystkasse begynner å henge. Hva faen skal man gjøre, da? Botox og silikon og ansikts-snurping og desperat trening ligger ikke til min likegyldige natur, så inntil videre handler det vel mest om 'å la det skje'. Men hvorfor tiden akselererer kommer jeg aldri til å forstå. Eller hvor den blir av. En ting til: ikke prøv å feire meg når jeg blir 40- da går jeg under jorden.

Det har vært en aldeles strålende helg. Først Fredagens gardenparty hos Arnstein og Pål Øystein, og senere overnattingsturen på Marinas hytte på forsand. Det var Marina, Flannellskjortemannen, Leah, Skjærtil, Schwein-Tarja, kjæresten min- og meg selv.Fantastiske mennesker. Samt tre hannhunder av ulik størrelse og alder. Dette skal handle mest om dem. Den ene av dem utmerket seg tidlig med å tisse på veska mi. Senere gikk det slag i slag for disse tre sjarmtrollene, som vekselvis pulte hverandre i rompa, sloss seg imellom om pinner og oppmerksomhet, badet, trådde i jordvepsbol, hylte og bjeffet og badet til den store gullmedaljen. I frykt for å bli ekskludert fra fremtidige hytteturer, men likevel- ærlig talt: Hva er det som gjør at mennesker ved sine fulle fem vil ha en hund(eller flere) boende hjemme i stua? La gå, de kan være sjarmerende i små, tusendelssekunder, og førerhunder og trekkhunder og gjeterhunder har nytteverdi, men alle de andre? Skjerpings- folkens. Spiser ekskrementer ...

'Me fekk kje' sova heila nåttå', 'Me lurte på å ringa politiet'. 'Eg E fornærma på deg'! Netti- nesten hundre år

Så er altså Runars besøkstid snart omme, han og Tora er på vei ut dørene(De skal Flytte inn i kjelleren til Rahald og Madicken). Runar jobber turnus nå, på et prosjekt ved lindesnes på sørlandet, og tora er omplassert i mellomtiden. Det har jo gitt meg tid til å reflektere litt over hvordan det kommer til å bli å bo alene igjen. Bofellesskapet 'De rare' blir oppløst for denne gang. Ting jeg kommer til å savne med Runar(i uspesifisert rekkefølge) 1- noen å 'Fife' med. 2- noen å skylde på i mitt stille sin hvis det er skittent, eller rotete, eller jeg har fått kuk i computeren. 3- Selskapet (Runar er en god kompis, han er smart og snill, og antakelig bedre selskap enn meg) 4- Noen å krangle med om Grinaldo (Runar holder med joksugal når det er internasjonale mesterskap) 5- Noen til å spille svenske dridestemme-klassikere på stereoen. Det var det jeg kom på i farten- men det blir nok mer. Ting jeg kommer til å savne med Tora(i uspesifisert rekkefølge) 1- Alt i alt så må de...

Det er ikke bare gode dager. Det er tunge dager også, og slik må det vel kanskje være- bølgedalete. I går gled jeg ned i en slik, og er det forsåvidt ennå. Det må være bittelitt rom for mørke også. Bakgrunnen er kanskje midtøsten, og kanskje at det er så lummert- og har vært det så lenge. Dette skrev jeg i går når jeg la meg, og det handler om Ole-Johan fra Jakob Sandes 'likfunn' (kjæresten min påstår at Ole-Johan er en hest- det er i såfall et veldig dårlig gampenavn, men det betyr ikke så mye). Hundedagar Det er som eg kryp i noko noko stinkande seigt Det er som alt rundt meg er rote Det er som alt kring meg er daudt Lufta står tung og dirrande still Og alle som vakar har gått seg vill Langt inni labyrinten Djupt inni berget det blå. Det er som om fluger og makk har sett seg i kjøtet og ete seg inn og no er vi eitt Og tanken flyt som ei stripe med blod på hud som ein gong var glatt Den som lever får sjå Den som er dau forgår.

Jeg er ikke av dem som frykter tannleger mest, når jeg var liten hadde jeg noen hull, men ikke ekstremt mange. Jeg har aldri hatt tannregulering eller denslags. Jeg synes selvfølgelig at det er ubehagelig å ligge der med kjeften på vidt gap, og en slimsuger i den ene munnviken( som suger seg fast i tungen hele tiden).Og tamponger mellom leppa og tennene. Og ingen kan si at det er komfy å bli stukket i tennene med en spiss metallgjenstand, eller bli borret i. Likevel har jeg aldri fryktet tannlegen. Etter jeg var ferdig i militæret hadde jeg en lang pause fra odontologer. Vi snakker elleve-tolv år. Det kan nok ha vært flere grunner til denne pausen- den mest opplagte er selvsagt latskap/likegyldighet, mens det faktum at tannleger tar seg skamløst mye betalt heller ikke akkurat bidro til å lokke meg tilbake i stolen. Etter den tolv år lange tannlegefrie perioden av mitt liv, ble det bestilt time til meg på en klinikk som bærer navnet 'Smilende tenner' (det ER sant). Jeg er sikker...

Ligastarten i England nærmer seg, og i den anledning vil jeg tilkjennegi to politisk ukorrekte ting jeg kunne tenke meg å gjøre: 1- Banke opp en drittunge i Manchester United-drakt. 2- Banke opp en drittunge i Chelsea-drakt. Heia Liverpool!