Kaptein Dvergbøy på de syv hav

Jeg har vokst opp på en øy, og det kan være en av flere grunner til at jeg nærer en sterk fascinasjon for havet, og det maritime.
På farsiden i min slekt er det likevel ikke akkurat flust med sjømenn , det er mest folk som har livnært seg av gårdsdrift, svette på åkrene, slit i skogen, lukt av kuskitt, kjefting på kjerring og unger. På morsiden finnes det derimot en mange generasjoner lang rekke sjømenn og fiskere.
Far kjøpte sin første båt usett, han hadde sendt Sodd Arne Kvalbøy(en slektning bosatt Stavanger)på synfaring på forhånd, og denne hadde godkjent fartøyet. I annonsen hadde det stått: '16 fots plastbåt til salgs, Kr 6000'. Båten ankom Landanger kai på lastebil på sensommeren i 1982, og undertegnede og senior var på plass. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. En gul traust plastbåt med tre tufter og årefester, kanskje. Hvor feil kan man ta?
Oppå lasteplanet befant det seg en strandet svane, en rød, sliten Selco speedbåt fra syttitallet, med gul vindskjerm. Det var det tøffeste jeg hadde sett, og hjertet mitt slo hardt og lengselsfullt i brystet.Far hadde kjøpt reserbåt!
Skuffelsen var tilsvarende når jeg så hva slags motor min gamle (og akkurat da i mitt stille sinn: kjipe) far hadde anskaffet til å drive vidunderet. En seks hesters Johnson påhengsmotor. Kombinasjonen savner sidestykke i norsk maritim historie. I det hele tatt så skuta ut som en dårlig spøk. Det var som å kjøpe Harley Davidson og installere en femti kubikks Sachsmotor.
Far skammet seg derimot ikke(ikke hva jeg kunne se), men insisterte på å ta junior med på en prøvetur, og der la vi i fra, far og sønn-nyslåtte skipsredere. Far var mye tyngre enn meg, og når vi satt på hver vår side(det måtte vi, for det var benker kun langs sidene), så la skipet seg over, omtrent som ferja 'utstein' som trafikerer tausambandet.
Jeg husker at mor nektet bastant å være del av reder-eventyret, hun nektet å 'følge ræserbåt med miksmaster', som hun så treffende uttrykte det. Undertegnede hadde også som regel innvendinger mot å bli sett i farkosten mens det ennå var dagslys, men etter to år i skammen fikk jeg en 15 hester påhengsmotor i konfirmasjonspresang. Det var noe ganske annet. Heldigvis.