Det er lørdag formiddag, tiende i tolvte tjuetjuetre. Jeg sitter helt inntil scenekanten på Spor 5, sammen med Anja, og cowboyene tar plass der oppe. Det er jul for cowboys, og Dag åpner på vokal, og Morten og Rune faller inn, og bandet er så samspilt at de spiller og puster som èn organisme og salen lytter andektig, og Rållså og Rållsingene sitter på første rad, og jeg har den finfine muligheten at jeg kan betrakte det musikken gjør med dem, og samtidig se dem der oppe. Og høre. Det er stor hengivenhet, og kjærlighet mellom scene og sal, og her sitter jeg, som er så heldig å få være med på, og bli kjent med disse menneskene igjennom ei hel helg. Synge èn låt på hver forestilling, og ellers bare være i det. Shane Mac Gowan's `Rainy night in Soho' er neste låt, og den blir så utrolig sterk og fin i denne versjonen, og jeg griner for første, men ikke siste gang denne dagen, Det blei nydelig musikk, med mye gode tekster, fem fulle hus, hyggelige tilbakemeldinger, latter og en fe
Kommentarer
Det later til at Nettis tunghørthet er på bedringens vei. Yes sir, it's a fucking miracle! Dette er en av grunnene til at de rare bare har hagefest hvert annet år.
"Norwegian Goth-metal giants Tristania throw down the gauntlet so you can sniff the glove, while they go all medieval on your ass. It's moody, prog-flavored Goth with lots of time spent under a rusty old railroad bridge. Black to the future, y'all." (Link)
"Hvis du ikke passer dine egne saker, så blir jeg opprørt..."
Kim e me? EG har alltid sagt natti til netti i den tro at hun var alene om nettene. Her Netti type?
Netti påstod at 'det va ei jenta så skreig å skreig heilt te klokkå seks om mårånen'.
Det kan jeg overhodet ikke minnes.