Og litt til

Det skulle et ras med fatal utgang til. Og en samferdselsminister fra Hjelmeland som  insisterte på ein Jønågång . Jeg har ikke hatt noe kjærlig forhold til Tysdalsstranda, den smale veien som slynger seg langs Nedre Tysdalsvatnet. (Eller Øvre. Har alltid vært forvirra når det gjelder det der.) Til det har veien vært for smal og for svingete. For ofte har jeg sittet med magesyra helt oppunder drøvelen, på vei til eller fra. Ofte med litt knapt med tid til en eller annen ferjeavgang. Andre ganger har hjertet befunnet seg i samme region. Det er en sommerkveld i 1990.  Jeg har hatt besøk av kjæresten fra Jørpeland. Hun er 17 år. Jeg er 20. Jeg kjører Mors gamle Volvo 242. Kjører henne forsøksvis hjem. På stereoen går en eller annen sang av Roxette. It might have been love. Hun var fin og lukta godt og alt for snill til å være sammen med en sånn som meg Snill eller ikke - Jeg var så trøtt, så jækla trøtt. Og så sovna jeg i et par sekunder. En plass etter Skreppeneset. Det smeller. H

Naboen varsler fest. Vi rømmer bygget. Best for alle parter. Er det for seint å ha innflytningsfest to år etter at man har flytta inn? Hypotetisk spørsmål. Vi har jo akkurat fått opp gardiner.

Da jeg bodde i England  og tjente til livets opphold  med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten  og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart. Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg. Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg. Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning.  Javel. Eg kjeme neste vega. Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne

Eg lige ikke deg, Pappa. Eg lige ikke deg i det HEILA TATT! Det er Ingrid som snakker. Vi har ikke krangla, så hun sier det ikke i affekt, men det er tydeligvis noe hun har tenkt en del på. EG LIGE BARE MAMMA! Jeg veit ikke hva jeg skal svare til det. Jeg vil jo helst at alle skal like meg. Særlig mine egne. Og selv om hodet sier at dette er en fireåring som tenker mye, og som bruker de knaggene hun har rundt seg til å henge opp nye, til å utvide verden og skape seg et system, en sannhet som funker, selv om hodet sier alt dette, så er hjertet såra. Jeg går i fella. Jeg begynner å argumentere for at hun skal like meg. Det er ikke særlig smart. Lige du ikkje når eg lage Ostisar og Kakao te deg heller? Ka me når eg e med deg på Klatre-legeplassen? Når eg lese for deg? Når eg tulle med deg? EG LIGE MAMMA NÅR EG E MED MAMMA, OG PAPPA NÅR EG E MED PAPPA, sier min sønn, Diplomaten. EG LIGE DEG NÅR DU GJØR DI TRI TINGÅ, MEN IKKE ELLERS! Sier hun. Det trodle. ( Trodl = Tr

Det VAR feieluka i kjelleren som var grunnen. Masse betongrester inni der. Skuffet det ut. Prøvde å fyre opp på ny, og nå brant ovnen fint. Også med vinduene igjen. Og det ble satt punktum for den andre aktiviteten også. Kan det virke som. Og på vei til jobb i dag tenkte jeg at jeg er akkurat som den ovnen. Ofte er det for dårlig trekk. Og så gulper jeg sur røyk. Ulmer med oransje flamme. Det er rett og slett brannfirkanten som er på gyngende grunn. Men jeg ble som sagt såpass revet med av engasjementet til disse damene sist uke, og så tok det plutselig fyr og jeg var uovervinnelig. Omtrent som da jeg sang i Morendoes for over et tiår siden. Det var antagelig bare et blaff. Et pust av noe. Hva skulle det ellers være? Fire (The Morendoes 1999) Every day Home from work I sit down, TV on Flashing pictures on the screeen Everything's so unreal Fire We're just wheels Wheels that turn To feed the fire that burns Fire Tar jeg ikke mye feil så var dette den f

Da Rållså og jeg og Ingrid og Endre flytta til blokka i Slaskamarka for halvannet år siden, gjorde vi en rekke endringer på selve leiligheten. Eller - ikke vi, akkurat - Rållså hadde ønsker, og så betalte vi noen for å gjøre jobben. En av disse endringene var å få satt inn vedovn. Banken sa ja, og så ville vi sette inn dør mellom kjøkkenet og stua, og så sa de ja til det også, og så lånte vi en haug med penger, og etter en del klatt var både døra og ovnen på plass. Og sist uke skulle vi ta ovnen i bruk. Merkelig valg av uke, kanskje. Særlig med tanke på at det sammenfalt med 'tenne-på-i-blokka-uken' til noen. Og kommeutavskapet-uken på det personlige planet. Forøvrig også begynneårøykeigjen-uken. Men jeg skulle skrive om ovnen. Jeg dro på butikken, kjøpte to sekker ved (jeg gjetta på Latvisk) og en sylinder tennbriketter. Jeg satte dører og vinduer åpne for å gi god trekk, satte fyr og, tja, det brant jo. Det gjorde det, men hver gang jeg forsøkte å stenge igjen vinduet

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.  Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken. Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank. Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst. Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også. Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler. Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi. Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs

 Første og siste bildet av meg selv. Fingertegnene betyr *God Jul*  

Er forresten Solveig i slekt med Audrey? Turneen er over. Det har ikke vært noen supersuksess hvis man regner på FRP-måten: Harde tall og grad av offentlig finansiering, men på de aller fleste andre områder har det vært givende. Jeg er stum av beundring over de 3 damene jeg reiste med. Både over kunnskapen deres på sine respektive interessefelt, og det drivet de har. Dessuten sitter alle tre på en teknisk kompetanse når det gjelder intranettrelaterte dingser som knuser min egen. Hun som er redaktør i nettmagasinet (som egentlig er en blogg) som heter  underarbeid.com  som heter Madeleine Schulz gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi hun har skjønt noe som fåtallet av befolkningen i dette landet har skjønt: Hun har skjønt at de rettighetene som vi har ikke har kommet av seg selv. Det er noen som har kjempa dem fram, noen som har stått på barrikadene, og dersom man vil ha likestilling, og dersom man vil forandre og forbedre den verden man lever i, så har man et ansvar for å engasjere

Eg har skrive så mykje om Hjelmeland i løpet av dei 7 åra eg har blogga, at det til saman kunne ha vorte ei heil bok. Det ligg spreidd utover i arkivet her. Eg kan plukka fram nokre få, og så kan dei trykka på linkane, dei som vil. Om Bankbokbussen :    http://paaskeharen.blogspot.no/2010/01/bankbokbussen.html Om då Rockebandet FOAD blei sendt heim frå rusfritt arrangement:   http://paaskeharen.blogspot.no/2008/12/rockjeband-heimsend.html Om då eg song offentlig første gong:   http://paaskeharen.blogspot.no/2008/02/sing-me-song.html Gler meg til i kveld!

Først vil jeg takke de som tok turen for å delta på 'opplegget' vårt på Nærbø og på Jørpeland. Vi skulle gjerne ønska at det var flere, men de som har stilt har vært engasjerte og stilt spørsmål og lufta meninger om intranettet og EDB-alderen på en måte som har gjort det lett for oss. Spesielt vil jeg takke de som jobber på de to bibliotekene. Folkebibliotekene er ryggmargen i kulturnorge. Nå høres jeg ut som om jeg har fått en spellemannspris eller Oscar eller noe. Mine tre kolleger har også vært strålende, jeg har stor respekt for dere. Jeg vil også takke produsenten min. Nå sklir det litt ut, men det sier redaktøren er helt greit så lenge jeg ikke banner. Men Finnøy, altså. Jeg kjenner noen Finnøybuer. Venner. Det er fine folk. Jeg har alltid tenkt på forholdet mellom Finnøy og Hjelmeland som KRF og Senterpartiet før de ble skilt. De har mye til felles og snakker nesten helt likt, men har bittelitt forskjellig fokus. Finnøy har tomater og Hjelmeland har frukt og l

Jørpeland og Strand har hatt stor betydning for meg. Det var hit vi reiste på åtti og nittitalet. Eg og plommetjuvane frå Årdal. Utelivet i Ryfylkebyen trakk oss hit. Sjølv om jørpis berre kunne skilte med to uteplassar, så var det framleis to meir enn Hjelmeland og Årdal tilsaman. Ein halv time å køyre. 25 minutt dersom ein køyrde over Leite. Dei tøffaste leita etter folk frå Tau eller Bygdå eller heiå som dei kunne slåst med. Me andre freista å imponera dei lokale damene med dans og berusa smalltalk på Hermanns Hybel (seinare Ristaurante miralmar, willy knickersen, pearl harbour. I dag er det junkfood og bowling.) Det var som regel ikkje 'episk' som Pål Øystein brukar å seia. Bygdisar frå Årdal og Randøy imponerte ikkje dei urbane Jørpisjentene. Kvifor - det veit ikkje eg. Det kan ha vore dialekten, utsjånaden eller promilleinntaket eller slåstinga. Det får eg aldri vete. Seinare byrja eg på Strand Videregåande. Fekk vener av begge kjønn. Ja, og etterkvart fann eg uta

Eg veit mykje meir om Vikeså enn om Nærbø. Det hender framleis at eg stoppar på Essoen på tur opp-eller ned til Kristiansand. Gamlekjerasten min kom herfrå. Ho budde oppi Svelabakken saman med foreldra sine og litlesyster si. Eg kjørte ofte hit i helgene. Eg trur eg var godt likt av heile huslyden - inkludert den viltre Cocker Spaniel-hunden hennar - han som heitte Nino Pavarotti, og som halte og drog i det bandet med ein iver som var uovertruffen. Han sprang etter kattar, gjødde på andre hundar, og var i det heile fullstendig utan grenser. Han sov i senga hennar og. Midt i, som om det var den mest sjølvsagte ting i verda. Og han hadde ånde som lukta av fanden og fandens fluer. Det var kan hende ikkje så rart hvis ein tenkjer på kor han vaska seg med den tunga. Han fekk ikkje slikka meg i andletet, for å seie det sånn. Vi pleidde å gå tur med han. Gjennom ein røyr under E39, forbi Statoil og heradshuset og eit stykke innover, forbi FN-Parken, og ut gangvegen som går langs Svelavatn

Eg veit ikkje så mykje om Nærbø. Men som Ryfylking misunnar eg dykk det fine lyset og havet, den vide, opne himmelen. Han gjer meg ein slags fred. Me ryfylkingar har frå gamalt av hatt  kompleksar for Jærbuar. Me tykkjer dei er bresne. Har så græævla store kjelve og traktorar, og ja. Tykkjer dei er betre enn oss. Dessutan snakkar dei rart. Men då tenkte me sikkert på folk frå Bryne. Eller Varhaug. Eller Klepp. Det er fort gjort å forveksla Eg feira nyttår her ute ein gong. Med kjærasten min og to andre par. Det er kan hende ti år sida. Eg hugser det var mørkt og blæs og at eg ikkje såg ein einaste rakett. Eg hugser lyden fra havet og smaken av verdas torraste kalkun. At snøen låg i skitne fenner. Eg hugsar at me køyrde i mors gamle Datsun Laurel. Heim igjen. At det var Rållså som styrte. At Arnstein og eg drakk restepils i baksetet på nyttårsdagen og at det var fint. Heilt til me var halvvegs på motorvegen. Halvvegs til byn, då vindusviskarane slutta å virka, midt i ei heftig hag

Det er vanskelig å ikke bli berørt av sjakkfeberen som herjer nettavisene. Selv holder jeg meg feberfri ved å scrolle forbi så fort jeg kan. Jeg forstår ikke greia. Det er iogforseg ingenting sensasjonelt i det. Ei heller i at nordmenn liker å heie på andre nordmenn som er gode til noe. Skøyter, landrenn, (dame)håndball, (dame)fotball. Kommer ikke på mer. Vår identitet som nordmenn er knyttet direkte til vikinger, nansen, amundsen, thor heyerdahl, og johan olav koss. Og nå altså, denne Carlsen. Som svinger seg med fotomodellene og filmstjernene som om det skulle være verdens største selvfølge. Det er på mange måter nerdens ultimate hevn. For. Vel, jeg vet jo ikke. Han virker jo ikke som om han er verdens mest utadvendte fyr, akkurat. Men hvis man er god til noe kan man kles opp i en dress fra en eller annen superdesigner og bli 'gåtefull' eller 'mystisk'. Hvis man ikke lar kjeften løpe av med seg. Det er lite som tyder på det siste i Carlsens tilfelle. Men han

'Fremskrittspartiets sjel' er trua. SJEL? Hva er det for slags sjel? Er det retten til å mistenkeliggjøre tiggere, fremmedkulturelle, arbeidsledige, fagorganiserte, homofile, bønder, kunstnere og kulturarbeidere? Er det det som er trua? Føkk FrP og den råtne, stupide sjela deres. Hilsen Påskeharen.

Jeg driver og forbereder meg til bloggturnè neste uke. Forberedelsen går mye i å sitte i fosterstilling og vagge fra side til side og håpe at det går over av seg selv. Det er tre kapable damer jeg skal reise med, så jeg håper og tror at vi skal dra det i land likevel. Når det er sagt så har jeg funnet en slags tilnærming til møtet med de forskjellige stedene. Det viser seg at jeg har subjektive oppfatninger av dem alle. Og det er jo virkelig kjernen i det jeg skriver. Denne bloggen er et talerør for mine subjektive oppfatninger av tilværelsen. Hver dag neste uke - fra Mandag til og med Torsdag - skriver jeg en bloggpost om stedet jeg besøker, og om forholdet jeg har til det. Det blir mye Ryfylke og litt Jæren og Dalane. Berlin og London får vente i denne omgang.

Var på en veldig fin fest  Lørdag. Fineste samlingen med plommetjuver på årevis. Brant meg på strykejernet da jeg strøk Rållså sin kjole. De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet. Men tilbake til festen: syns jeg klarte meg greit. Særlig siden jeg - i et øyeblikk av absolutt klarsyn - klarte å ta en avgjørelse om å ikke dra på nachspiel til Runar på morgenkvisten. Den gjengen med rabbagaster som var klar for det nachspielet.. Bare EI øl.. Right. Jeg sneik meg unna som ånd i en fillehaug. Rusla fornøyd over Storhaug med hodet susende av akevitt. Men da jeg sjekka lommene, forsvant gliset. Jeg hadde ikke nøkler, og så ville jeg ikke vekke Rållså, og så virka det som en god plan å legge seg i bilen, og så var klokka fem, og så prøvde jeg å få sove, men det var bare tre grader, så jeg frøys så tennene klapra og da starta jeg bilen, og satte varmeapparatet på full muring, og så tenkte jeg at nå mister jeg vel lappen for fyllekjøring, men det er bedre enn å fryse ihjel, og da ringte

Fredag var jeg for første gang på besøk i det nye konserthuset i Stavanger. Det er et praktfullt bygg, der det ligger ved vågen. Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om. Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg. Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter. Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg. Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen. Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og

Jeg skysset ungene i seng igjen i morges, for jeg trodde klokka var ti på halv fem. De trippet fnisende på bare bein inn mot soverommet igjen. Endre ombestemmer seg og er på døra igjen. Pappa? M? I nått drømte eg om uglå i Kådafjellet. Hu e snille, uglå i Kådafjellet sier jeg. (Det var bare tull det jeg sa i går om at den var skummel) Typisk dårlig vuderingsevne fra min side. Eg koste med sauen! Nå er jeg ganske sikker på at det ikke har satt seg noen ugleangst i han. Her er den offisielle fasiten på ugla: Den er snill. Spiser mest mus. Er oppe om natta. Andre dyr som er oppe om natta: Ulv Flaggermus Meitemark Rev Pinnsvin Ville dyr so i skogen bur Flakkar på rov so vide Ligg i hôler og holt på lur Vakar ved nattetide Deg skal dei no aldri nå Far sit ved vogga og passar på Vik ikkje frå di side Hva den sauen som Endre hadde drømt at han koste med gjorde ute på denne tida, det vet jeg ikke. Den hadde kanskje sett feil på klokka, sånn som jeg. Den var

1 Relgiøse symboler har ingenting i en nyhetssending å gjøre. 2. Det er ikke muslimenes feil. 3. Du kan bruke det privat så mye du vil (til krampen tar deg) 4. Hvis den gjør det er det ikke muslimenes feil. 5. Herregud for en storm i et vannglass.

Det har seg slik at barnehagen som ungene går i skal legges ned fra høsten av. Det var rett og slett ikke rom for dem i herberget mer, og det har skapt hodebry for de ansatte og for foreldrene til tilsammen et drøyt tjuetalls barn. Eller - noen hodebryr seg mer enn andre - det er ofte mødre fra øvre middelklasse. De er tydelige på hva de ønsker, og over gjennomsnittlig bekymret for hvordan det skal gå. Å, hvor skal vi bo i natt? Tanna her er sleip og glatt Å, jeg er så sint så sint at jeg nesten flyr i flint Rållså og jeg tilhører forsåvidt den gruppen vi også (selv om jeg er industri arbeider ). Vi vil ihvertfall ikke ha dem i den enorme barnehagemaskinen som ligger veggivegg som de fleste snakker drit om, men noen er kjempefornøyde med. Og så er det logistikken og framtidige skolekretser og trygge rammer og være sammen med unger de kjenner fra før, og så er jo neste år det siste året før skolen begynner, og så er det miljø ditt og miljø datt. Aller helst skulle vi ønske at d

Jeg må si at fra hofta- diktning var en forfriskende måte å blogge på. Nå har jeg satt det sammen og, tja - det har ikke Jakob Sandes malmfulle klang, Olav H Hauges stupmørke livsanskuelse, eller Alf Prøysens varme ettertenksomhet. Men disse diktningens mestere var jo nettopp diktere. Ikke bryggesjauere og hobbybloggere. En slurvete Svein Tang Wa på en dårlig dag. Omtrent der ligger nivået. Nåh. Får jeg 'ånnå' så utelukker jeg ikke at jeg vil gjøre noe lignende igjen. Dette er det mer sus i: Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje - at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Olav H. Hauge Dråpar i austavind, 1966

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det? Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke For det e så lenge te. Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint Og eg har så hippe briller så sidde på nasen min Bare et par te Ei øl elle to Bare et par te Så beint heim te mor. Her kjeme silkebrisen eg har ikkje sorg eller sut Eg svinge på glaset og smile Eg går alt for sjeldent ut Me snakke så djupt at eg svimle og nå går visst solå ner Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te Ei elle to. Beverly vinke Sleng øve ei øl! Se koss seg danse og byr på meg sjøl! Nåttå e korte, å dagen e lang Nå brøle eg med te Tore Tang. Nå sklir det visst ud her Nå e det for seint Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint Men nachspiel det e ein go plan Nå tar me ein taxi for fan Eg sko visst ha ringt eller skreve heim Sagt kor eg va, men så kom det ein stein Sagt eg va gla, men nå e det for seint ... Nå kan du kje nå meg med syd eller klag Nå kan du kje nå meg me

Da blir dette de siste versene i diktføljetongen. Etterpå blir det evaluering. Di små timar blir mindre To lunka pils på bordet Eg sidde og drikke med Sindre Eg snakke mens Sindre har ordet Forbi kvarandre Musikken går Eg sovne og verten sovne han òg Og ude slås grålyset på Ud i det gråa lyset Eg tilte nok litt i mod Aust I tynne jakke, eg fryse Kalde og våde haust Eg vakle mod shellen på Haugåsveien Ein oase med snob og bensin I dørå står ein pøs med roser Di farge dagen så fint Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på Satse på at det holde Så tenne eg siggen og går.

Jeg skulle ha gjort ferdig diktføljetongen min, men så kom denne tittelen seilende, og da må jeg gripe den med begge hender, for hvis ikke fyker den bare forbi. Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art. Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998. Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra. Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og j

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim Sagt kor eg va, men så kom det ein stein Sagt eg va gla, men nå e det for seint ... Nå kan du kje nå meg med syd eller klag Nå kan du kje nå meg med spark eller slag For telefonen e av.

Nå sklir det visst ud her Nå e det for seint Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint Men nachspiel det e ein go plan Nå tar me ein taxi for fan

Her komme bridgen: Beverly vinke Sleng øve ei øl! Se koss seg danse og byr på meg sjøl! Nåttå e korte, å dagen e lang Nå brøle eg med te Tore Tang.

Her kjeme silkebrisen eg har ikkje sorg eller sut Eg svinge på glaset og smile Eg går alt for sjeldent ut Me snakke så djupt at eg svimle, og nå går visst solå ner Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te Ei elle to.

Okei. Nye takter. Drypper det første verset fra Bensinstasjonsroser . Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det? Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke For det e så lenge te. Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint Å eg har så hippe briller så sidde på nasen min Bare et par te Ei øl elle to Bare et par te Så beint heim te mor.