Og litt til

 Det er søndag ettermiddag på puben Victoria taps i Westminster, London. Jeg har etterlatt Rållså og Rållsingene foran et teater ved Victoria Station. De skal på musikal, og jeg skal se Liverpool på pub. Det er gode skjermer og sånne skjønne bardamer som sier darling og perfect og thank you sir, og de har alle tenkelige og utenkelige typer øl på kran, og jeg tenker at HER, her vil jeg se Liverpool. Jeg har ikke gjort så mange forundersøkelser, regner med at det er sånn i England som i Norge, at alle Liverpool sine kamper blir vist på fjernsyn. Verdens beste lag, klart det, men på skjermen er det noe Evertongreier, og når jeg spør så svarer de let me check that for you darling, no, sorry - it's not on.  Det er jo en feit strek i regninga, jeg sitter her med min pint of Guiness, og så sjekker jeg mobilen, og jammen om ikke Viaplay funker i UK også, så der sitter jeg med Sony-proppene mine og ser Engelsk fotball med norske kommentatorer på mobiltelefonen min i London. Jeg har bri...

  Eg skal ikkje seia så mykje. Eg vil takka for at me blei inviterte til årets begivenhet 3X 50, tre brødre som ikkje er brødre. Eg har kjent alle: Jon Eirik, Alf og Rino sidan nittitalet. Eg blei først kjent med Jon Eirik. Det må ha vore i 1994, i kjellaren til Tommy i Alsvik, der eg akkurat hadde blitt vokalist i The Morendoes. Eg ska vera ærlig - akkurat på denne tida så dømte eg folk ein del etter utseende (det var før eg blei den flotte og åpne og inkluderande og fordomsfrie fyren eg er i dag. Førsteinntrykket eg fekk av Jon Eirik var litt skuffande, eg syns an såg jysla streit ut. Og sjelden har vel nokon tatt så feil. Eg fant nokså fort ut at han likte både fest OG basar, og bingo, for dei som huske den legendariske festen i Sandeidgadå monge år seinare. Og eg likte og det, og det va kjekt, for å sei det mildt, det va ofta over fartsgrensa, og mykje av det som skjedde in the nineties og på førstee del av totusentalet, mykje av det kviler godt der det er, og egnar seg dårlig ...