Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2017

Status for 2017

Men hva skjedde ellers? I 2017? Det regna. Og regna. Og regna enda mer. Liverpool blei nummer fire i ligaen og fikk karra seg til en plass i champions League. De gikk videre fra gruppespillet også. Viking rykka ned til plumbers union etter en begredelig sesong. 15 års vanstyre og resignasjon over hele fjøla. Multimillionærene i styret syntes det var rimelig at skattebetalerne tok regninga, men sånn ble det ikke. Bloggteknisk har det vært et år på det jevne. Pr. 23/12 har jeg publisert 67 innlegg, noe som er 20 flere enn 2016, men hele 149 færre enn i rekordåret 2013. Jeg har mista ganske mange lesere, ifølge blogger, uten at det er noen krisestemning i redaksjonen av den grunn. Redaktøren sitter relativt trygt, og eierne tar ikke ut noe utbytte i år heller. Jeg har skrevet 11 innlegg i Bondevennen også. Noen tekster på engelsk som ikke har blitt til noe. Endre begynte på svømming nå i høst. Han og Rållså i svømmehallen der borte på Storhaug, samtidig som Ingrid og jeg var p

2017 første avsnitt

Hvert år - når det nærmer seg slutten - snurrer avisene og fjernsynskanalene oppsummeringer og lister over hvordan det foregående året har vært. Jeg antar at det kan kalles closure . Hvordan har været vært? Hvem har gitt ut de beste platene? Hva var de beste bøkene? Hvem tapte og hvem vant? Hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvem har nachspiel? Og så bortetter. Storpolitisk har det kanskje vært et av de verste årene ever. Han over dammen med det oransje hentehåret og den ekstremt usympatiske personligheten har faktisk overgått alle forventninger. Det er så en må klype seg i armen. De som styrer her på knatten følger fint opp. Men nå blei jeg deppa, og går litt nærmere navlestrengen. Kikker rundt meg og ser at 2017 så langt - på privaten -har vært et bra, og ganske innholdsrikt år. Familien teller like mange som i fjor, men ganske ofte savner jeg dem som forlot oss. Og i det siste har jeg tenkt at livet er en slags stafett, hvor noen er mer kompetitive enn andre, og lengden

Min indre råne

Bilde
Som oppvokst i utkanten - på ei lita øy - med ganske få fastboende, så er jeg ikke ukjent med glatte veier på vinteren. Når det var is, og det kom mildvær, var det et par plasser man måtte ha enten Special skills, firehjulstrekker eller kjettinger for å komme opp. Svingen ved Romsbotn og Saltkjelbakken var slike steder. Men det å komme opp var bare en del av problemet, man skulle gjerne nedover også, eller man skulle rekke noe, og så trødde man litt for hardt på gassen, og så bar det ut i grøfta. De 2-3 første årene etter at jeg hadde fått sertifikatet, så seilte jeg gjerne av vegen en gang eller to i løpet av vinteren, og det var jeg på ingen måte alene om. Det kosta penger, og litt såra stolthet, og et par gange fikk jeg kjeft også, men da var det far sin bil som fikk lufta seg. Ellers så syntes jeg jo det var gøy med håndbrekksladding på åpne, islagte parkeringsplasser. Min indre råne syntes glattå var en fest. Min indre råne har avgått med døden, og det kan ha med alde

Eit juleeventyr

Det byrja med ein slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukarsamfunnet generelt og jula spesielt i fjor. Kva med å gje ei oppleving i julepresang, heller enn ein haug med billig skit i plastikk? Det er konsensus i hareheimen om at det er eit godt argument. "Me" er onkel og tante til ein heil gjeng med flotte ungar i alderen 14 til 2 - sju i talet. Med våre eigne vert det 9 kids. Me inviterte dei fire som er nokolunde i målgruppa på Putti plutti Pott, pluss overnatting. Fru Harens var orgeminister. I utgangspunktet var det òg ho som skulle vera med, men det hopa seg opp med arrangement på andre frontar òg. Det var Steinerskulen sitt Julemarked , der alle foreldre er meir eller mindre engasjerte, og så var det ein førtiårsdag som kona var invitert i, og då vart det meg som måtte vera ansvarleg. Draumen om eit par rolege halvlitrar og Southampton - Liverpool på Sportscafeen vart nedskoten før eg fekk sukk for meg. Det regna tunge, kalde dropar; det var fem/seks grader og ble

Kort og godt

Det er jul om ei uke, og det hender at folk spør meg om jeg er i rute. og med det mener de nok med julepresanger, eller julekort eller innkjøp som er relatert til denne høytiden som har vært markert på de underligste måter siden dinosaurenes tid. Helt siden våre forfedre tok det radikale valget det tross alt er - det å forlate trærne - til fordel for et liv på bakken. Det blir nok jul i år også. Jeg skriver om jula hvert år - i fjor var det en hel føljetong om mormor og meg - og det kan være verdt å nevne at det er høy mimrefaktor når jeg skriver om jula, og det er nok bare ett av flere tegn på aldring, på klokka som kverner og går, og de små, men mange skrittene mot det å surne helt og gå ut på dato. Gæmliser mimrer bakover, og de minste gleder seg fremover, og noen har et behov for å distansere seg fra hele greia, men få takker nei til fridagene eller kakene, det er tross alt ikke så vanskelig å finne noe som man liker ved jula. I dag sitter vi og skriver julekort, og beklager ti