Min indre råne

Som oppvokst i utkanten - på ei lita øy - med ganske få fastboende, så er jeg ikke ukjent med glatte veier på vinteren.
Når det var is, og det kom mildvær, var det et par plasser man måtte ha enten Special skills, firehjulstrekker eller kjettinger for å komme opp.
Svingen ved Romsbotn og Saltkjelbakken var slike steder.

Men det å komme opp var bare en del av problemet, man skulle gjerne nedover også, eller man skulle rekke noe, og så trødde man litt for hardt på gassen, og så bar det ut i grøfta.

De 2-3 første årene etter at jeg hadde fått sertifikatet, så seilte jeg gjerne av vegen en gang eller to i løpet av vinteren, og det var jeg på ingen måte alene om.

Det kosta penger, og litt såra stolthet, og et par gange fikk jeg kjeft også, men da var det far sin bil som fikk lufta seg. Ellers så syntes jeg jo det var gøy med håndbrekksladding på åpne, islagte parkeringsplasser. Min indre råne syntes glattå var en fest.

Min indre råne har avgått med døden, og det kan ha med alderen å gjøre. Det kan også henge sammen med at jeg ikke lenger har tilgang på bakhjulsdrevet bil.

Nå sykler jeg stort sett til og fra jobb, og glattå inviterer ikke til råning av noe slag. Ikke en gang litt steiling eller skrensing.

Det er Mandag 18. Desember. Det har vært 3-4 dager med vinter. Klokka er 0645, og det siste jeg registrerer er at snømannen (eller snødama) som Ingrid og jeg bygde den 10. - hun som bar navnet 'Tina' og som har bjørkegreiner til armer, knapper av pukk, og et lite hjerte av stein som er plassert utenpå kroppen -hun har mistet hodet. Det ligger som en liten snøball nede ved skjørtet.

Det er tøvær, og når jeg får løs sykkelen, og drar eller triller den ut på Bjørnstjerne Bjørnsons gate, så ligger det is over det hele. Jeg triller forsiktig ned mot Brustadbua, med ene foten nedi som en slags støttemeie, og det går greit - jeg tryner ikke - og så kommer jeg ned på sykkelstien som er ok til å begynne med, og minnet mitt sier at da vi bodde i Slaskamarkå, så var kommunen ekstremt flinke til å salte og strø sykkelstien der, og det er jo lurt, ikke sant? Når man tar i betraktning at det er skolevei og gjennomfartsåre for både fotgjengere og syklister. Litt seint oppdager jeg at strøing ikke er prioritert i den bratte bakken, og selv om jeg sykler seint, så går jeg over ende, og sykkelen seiler ene veien, og jeg den andre.

Og enda har jeg et godt stykke igjen til jobb, og jeg slår meg ikke noe særlig, karrer meg opp igjen og leier sykkelen utenom det brattetste partiet, og så somler jeg meg nedover, og det blir med den ene tryninga, og utover uka har isen og snøen smelta helt vekk (det er jo tross alt snart jul), men på de tre dagene, så har ikke kommunen mega seg til å bruke et eneste gram salt eller sand på denne strekningen, og kall meg gjerne en sur gammal gubbe, men det er faen ikke greit.

I avisa i går leste jeg at legevakten i Stavanger hadde 25 mennesker inne som hadde skader relatert til fall på glattå.

Og da tenker jeg som så: Er det ikke god samfunnsøkonomi å slenge litt sand på sykkelstiene slik at folk slipper å sitte på legevakten og gape?