Og litt til

Det er fint å skrive blogg. Det er som om jeg og dere har en konstant diskusjon gående. Men så er det jeg som bestemmer hva vi skal snakke om. Ikke ulikt når jeg er på fest. Som regel vil jeg bare fortelle de samme anekdotene omogomogomigjen. Ganske likt når jeg er på fest det også. Jeg tror at dette er noe jeg har etter min far. Jeg kan altså ikke klandres ettersom jeg er genetisk belastet. Far har hatt det samme repertoaret av vitser de siste 40 årene, og så husker han ikke alltid hvem han har fortalt dem til før. Mor har hørt de fleste, for å si det sånn. Og så snakker vi ganske høyt. Men det er ikke fordi vi er tunghørte, men fordi det er den eneste måten å være sikker på å bli hørt. Men som regel er det ikke vondt ment.

i en alder av 11 år ble jeg sjokkert vitne til at nabojenta på ti slo i hjel en orm med en kjepp. Det hadde jeg aldri våget - og det faktum at HUN gjorde det - såret min gryende manndom på et uforklarlig vis. Den voldsomme iveren hun la for dagen og hatet som ladet hvert slag hun lot hamre ned over det arme kreket skremte meg. Skremte meg nesten mer enn den ulykksalige sikksakk-terroristen i seg selv. Hun forfulgte den nådeløst til den lå død i blåbærlyngen. Hun var visst opplært til å drepe hoggormer.

Det bærer mot en ny overtidsnatt og det trenger jeg fordi økonomien min er på ville veier om dagen. Jeg har ingenting i mot å jobbe ekstra. Det jeg derimot er mindre begeistret for er at jeg merker en slags grådighet gror i meg. At jeg kaster meg over enhver mulighet til å dra inn noen ekstra pesos. 'Folk i hestemiljøet er lei seg' står det å lese i norske nettaviser. Det er selvsagt den dopede gampen som bidro til norsk OL-bronse som er årsaken til at de er triste. Selv kjenner jeg at jeg har en hel del fordommer mot 'folk i hestemiljøet'. Dumme, rike små mennesker fra Blærum med hvite tights og små røde jakker. Jeg antar at man må ha et minimum av tyve år som medlem i Penny-klubben og et rulleblad som viser adel i fire slektsledd/subsidiært multimillionær i to for å bli med i dette fellesskapet. Å jukse i konkurranser er ikke lov for dere heller. Egentlig liker jeg ikke hester så godt heller. Som barn hadde Bergljot og jeg aksjer i fritidshesten Frøya som var av rasen

Det sies at man skal være forsiktig med hva man legger ut på den store verdensveven. Det er mange som har fått fjøra svidd av å legge ut bilder av fulle venner og rasskrakken i været. Jeg mener selv å ha tatt høyde for dette ved å bruke alias på både meg selv og alle andre som måtte være i faresonen for å bli utlevert. Jeg trives best i grenselandet mellom virkelighet og det absurde. I krysningen mellom provokasjon og indignasjon. Innimellom avslører jeg ting som er pinlig for meg selv. Og noen ganger utleverer jeg mine innerste tanker. Jeg er veldig glad for de leserne jeg har - de som kommenterer og lufter sine synspunkter - og også dem som er mindre aktive. I hovedsak er det folk fra min omgangskrets. Det at søsknene mine leser dette på mer eller mindre regulær basis har ikke vært noe problem så langt. Nå er også mor inkludert i min beskjedene leserskare. Det er nitti prosent hyggelig og ti prosent skremmende. Hyggelig fordi min mor er en ekstremt oppegående og koselig dame som jeg

I familien Dvergbøy er det en kultur for verbale hofteskudd og dette har mang en gang satt undertegnede i pinlige situasjoner. Her er et grovt eksempel. I 2002 var Janitsjarbandet mitt på en mini-turnè i Sør-Amerika: en spillejobb i Sao Paulo og en i Santiago. På denne turen var det en hel del rållsing og i Santiago drev vi og sveiv inne i gågatene i sentrum. Jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men når jeg så en skopusser som drev og skopusset, ytret jeg følgende setning: 'Hvis dere skaffer meg et gayporno-magasin, så skal jeg lese i det mens jeg får skoene pusset.' Et lys ble tent i Arnsteins øyne og avgårde fòr han, inn i de mer suspekte smugene i downtown Santiago. Jeg håpet i det lengste at han ikke klarte å oppdrive lektyre av dette slaget - man hører jo så mye om macho-kulturen i de Sør-Amerikanske landene - så der satt jeg og svettet og angret på min løsmunnethet. Det viste seg at jeg hadde undervurdert Arnsteins pågangsmot og - riktignok ikke uten vanskeligheter - hadde

Det er noen ganger jeg skammer meg over å være norsk. Sommerens Olympiske leker har merkelig nok ikke vært så pinlig som forventet, jeg har kunnet glede meg over en del prestasjoner blant utøverne. Jeg synes journalistene hos nrk har vært flinke til å ha balanserte sendinger uten å vifte for mye med vimpelen. Symbolikken i at en ikke etnisk norsk utøver - vektløfterinnen Ruth Nanozzi Kazire - ble bedt om å bære flagget i åpningsseremonien er veldig fin. En eldre mann jeg jobber med var HELT uenig. 'Fikk kaffien i vrangstrupen når eg såg at det va 'ein svarting' som bar flagget'. Dette sa han i fullt alvor. Det hører med til historien at han er gift med en Thailandsk dame. Jeg vurderte seriøst å skubbe ham på sjøen. Drukne ham i den mørke gandsen. Jeg kjenner ingen som er så ekstreme som det. De fleste av oss aksepterer det faktum at lavstatus-yrker i hovedsak er besatt av mennesker med fremmedkulturell bakgrunn. Vi aksepterer det med et skuldertrekk. 'Sånn er det ba

'In 1969 I gave up women and drinking - it was the worst 20 minutes of my life'. Det er ikke ofte at fotballspillere evner å være morsomme, men den Nord-Irske Fulham-legenden George Best er et hederlig unntak. Jeg diskuterte temaet 'Idrettsfolk - hvorfor er de så ufattelig gørr når de blir intervjuet' med Trønderbarten (kjært barn har som dere vet mange navn) for en uke siden. TB mente at de trener så mye, de FOKUSERER så mye på trening allerede fra ung alder at de ikke har tid til å lære seg å lese og skrive og tenke og snakke sånn som oss andre. Hvis så er tilfelle så ser jeg ikke helt vitsen med å intervjue dem heller. Bartens' tese slår beina under grunnlaget for store deler av sportsjournalistikken. Selv velger jeg å snu på flisa: hva om de begynte med idrett FORDI de var kjedelige? 'Jeg er kanskje ikke så sosial, men jeg er en jækel på tresteg'. Hm. Smak for musikk og film er et enda mørkere kapittel og når Fjon Bjarne Grise uttalte at 'Vondt i Brø

I Fyfylke er man ingenting hvis man ikke er arbeidssom. Man kan være pedofil, drikkfeldig, voldelig eller ugudelig, men alle disse lastene kan unnskyldes. Latskap er det verste. For arbeid er meningen med livet. Arbeid er saliggjørende, rensende og aktverdig. Det er ikke så nøye HVA man gjør. Bare man gjør det hele tiden. Arbeider. Med krum nakke i et myrhull eller i ei steinrøys. Dette stiller selvsagt sofagriser som meg selv i et mindre flatterende lys. Kanskje det er trønderblodet i meg. Trøndere er kjent for å være drikkfeldige og ugudelige. Eller for å Levva livet som en kjent trønder en gang sa.

Jajaja. Den lille mopedfarsen tok en overraskende vending i går. Jeg kom putrende hjem i halvnitiden, parkerte på parkeringsplassen og tok hjelmen med meg for å låse den inn i kjellerboden. Plutselig kom en av naboene mine løpende inn mens han ropte: 'DET E' KJE' LOV Å PARKERA DER!' 'HÆ?' sa jeg. -'KJØRE DU MOPED?' -'ja?' -'DET E' KJE LOV Å PARKERA DER!' -'Nei, men eg har parkert på parkeringsplassen.' -'ÅJA, MEN KEM SIN MOPED E' DET DER DÅ?' Jeg trakk på skuldrene når han pekte i retning rebellens kjøretøy som sto parkert ved døra. 'ÅH, EG BLIR SÅ IRRITERTE, ALTSÅ - DET E' KJE NØDVENDIGT Å GJØRS PÅ! KOFFÅR KAN DI IKKJE BARE FØLLA DI REGLANE ME HAR?' Til slutt fant han det nødvendig å si at han ihvertfall ikke trodde at jeg kunne funnet på noe så hårreisende, altså. Og da ble jeg litt skuffa. - Så gikk han - litt skuffa han også. Kanskje han har forbannet seg på at denne mopedkriminelle skal fakkes og t

Det er mange bra ting å si om sommeren. Men det å kjøre moped i helsetrøye overgår det meste. Luftig og pirrende på samme tid. Jeg har forøvrig fått min første advarsel fra borettslaget i sirlig løkkeskrift med kulepenn på ulinjert papir. Den lyder omtrent slik som dette: ' Vi ser at inngangspartiet i bygningen blir brukt til parkering av mopeder (scootere). Dette er IKKE LOV! Bruk parkeringsplassen! Dersom dette ikke blir fulgt må vi vurdere sanksjoner'. ... Det er særlig dette med 'sanksjonene' jeg er litt nysgjerrig på. Tauing? Bot? Avskilting? Eller kanskje de har en BBL-Torpedo beredt til å knuse kneskålene mine? Jeg ligger litt svett an fra før ettersom jeg skulket dugnaden i vår. Jeg har imidlertid bestemt meg for å rette meg etter trussel-lappen. Det er èn mopedist til som kjører hardt mot hardt og parkerer hvor han vil. Eller så forstår han ikke løkkeskrift. Det blir spennende å se hva han har i vente.

Jeg leste i dagbladet's nettutgave i går at 'hasjkomedien' er tilbake. Som et eksempel på dette ble høstens filmatisering av Ingvar Ambjørnsens kultroman 'den siste revejakta' nevnt. Jeg har ikke noe forhold til sjangeren dagbladet nevner. Ingvar Ambjørnsens forfatterskap har jeg derimot et sterkt og nært forhold til og 'den siste revejakta' har jeg lest 2 ganger - nå sist for 3-4 uker siden. Den boka er alt annet enn en komedie. Jeg vil heller si at den er en mørk kriminalroman fra Oslo's undergrunnsmiljø. Den er så å si blottet for åndssvake fnisekick. Den er full av angst. Jeg gruer meg til filmen hvis den er noe i nærheten så tullete som traileren på db.no viser. 'Revejakta' er ikke Ambjørnsens beste roman etter min mening. For meg er det novellesamlingene som treffer dypest. : 'Jesus står i porten', 'Sorte mor' og 'Natt til mørk morgen'. Den siste 'Djevelens fødselsdag' har jeg ikke lest ennå. 'Revejakta&

Jeg snakket med Flanellskjortemannen på Tirsdag. 'Begynner på jobb igjen denne uka' sa han. Og det er sikkert kjemperart når man er lærer og har ligget under et tre og drukket kald pils og lest krim i ti uker. Det er nesten så lenge fri at JEG ville ha lurt på om livet faktisk var sånn. Rållså begynner også neste uke og hun har ikke akkurat ligget på latsiden i sommer. Når man er bondesønn er sommerferien som en eneste lang arbeidskoloni. Bortsett fra at det er mindre sosialt. Når andre barn skulle på ferie og bade og reise til Danmark og sånt - skulle jeg slå tistel og stå i siloen og melke kuene for far og kjøre vann til kvigene og sprøyte ugress. Og kanskje få en uke eller to hos mormor i Trøndelag. Og når de var omme husker jeg at lufta allerede var blitt litt kaldere og trærne langs veien begynte å bli gule i kantene. Og så var det hjem og finne frem sekken som for min del hadde ligget innerst i kottet - hvor jeg forlot den i begynnelsen av Juni. Var jeg riktig uheldig lå

På syttiåttitallet var ungdomsavdelingens sendetid i rikskringkastinga begrenset til ett enkelt underholdningsprogram på Lørdagen. Det het 'Halvsju' og begynte halv sju og varte fram til dagsrevyen klokka halv åtte. Veldig oversiktlig og greit. Utenom Yngres, 4H, Korps, U-klubb og fotball var dette det eneste fritidstilbudet vi hadde på Hjelleland. Rett ut fra den magiske boksen. Det tematiske i halvsju spente fra kjærlighet og forelskelse på den ene siden til krig, sult og urettferdighet på den andre. Den siste halvtimen av programmet var satt av til Nrk-produserte serier som 'Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet' og 'Pelle Parafins Bøljeband - hvor Pelle, Sandra Salamander, Frida Frosk, Guttorm Grevling, Leon Latex og noen til kjempet en hard kamp mot Kolbjørn Kommune og Audun Automat som ville erobre verden med spilleautomater. Jeg har tenkt en del på hvor mye mer forvirrende det må være å vokse opp nå, med ørten tv-kanaler som bombarderer oss alle med i

Det er såpass travelt på jobb at jeg nesten ikke får tid til å blogge engang. Skandale. Det blir ikke det samme når man ikke får lønn for det. Men så ser jeg jo på blogg-telleren at det er en del som er innom og kikker og så er jo det veldig hyggelig. Jeg har signet meg opp til å ta fagbrev fra høsten av. Lyst har jeg ikke men det er tåpelig å utsette det lenger. Hovedårsaken er selvsagt økonomien. De som har lidd seg igjennom kveldsskole to ganger i uken blir belønnet med ekstra lønn på en tier i timen. Og så har man jo et dokument å vifte foran nesen på folk. Når det måtte vise seg å være nødvendig. Som dere forstår så brenner jeg veldig for jobben min. Jeg leste en plass at åtte av ti nordmenn er misfornøyde med den jobben de har og sånn sett er jeg jo langtfra alene. Jeg husker vagt at vi hadde noe som het 'yrkesrettleiing' når vi gikk på ungdomsskolen, og da var vi rundt omkring på skoler og arbeidsplasser og kikket i flokk. Man skulle liksom stake ut kursen for fremtidige

Jajaja - da tenker jeg at dere sitter og sitrer foran data-skjermene deres - sitrer i spenning over utsiktene til å få et fyldig referat fra Vif-Liverpool. Jeg reiste til hovedstaden Tirsdag ettermiddag. da hadde de ivrigste allerede satt Oslo på hodet i et drøyt døgn med schlägere som: 'You'll never walk alone', 'The fields of anfield road', 'Ring of fire'og sanger om Gerrard, Benitez og Torres ispedd store mengder øl og brennevin i Sara's telt på Karl Johan(like ved der politikerne bor)- et relativt nydelig skue. Vel fremme på Ullevåll oppdaget man fort at Klanen var i klart mindretall - 3/4 av stadion var farget rød. Dermed skulle det i teorien være en smal sak for oss å synge dem av banen mens våre helter feide gresset med 'kånehåret' og de øvrige blå. Disse antagelsene ble gjort til skamme - klanen var klart bedre. Dessuten hadde de en 'juniorklan' på et par hundre unger plassert på motsatt side og effekten av når disse spede barnest

I dag reiser jeg til hovedstaden for å se Liverpool knuse VIF. Eller det er ihvertfall det jeg håper på. Det er en treningskamp - en såkalt 'friendly' - hvis eneste funksjon er oppkjøring til sesongstart i England. Kampen er utsolgt. Og jeg skal stå sammen med en kjerne av syngende diehard-scousere. Det er både sosialt og engasjerende å være supporter av et fotball-lag. Medaljens bakside er at når man kler seg i supporterutstyr fungerer det som en form for uniformering. Ikke ulikt russedressen, og det er denne siden av fotballen jeg sliter mest med. Jeg synes det er vakkert når et fullsatt Anfield synger 'you'll never walk alone', ja det er mer enn vakkert. Jeg får gåsehud på ryggen og på armene. Jeg synes klubbens historie er fantastisk. Men jeg kan ikke la være å føle at når en eller annen dust i Liverpool-drakt oppfører seg kleint så representerer han oss alle. Jeg er ikke et individ lenger. Jeg er en del av Rafa's red army. Det er mange som trives med en sli

I dag startet mopeden (etter at vi hadde tørket av tennpluggen som var dyvåt av bensin) så nå kan biker-eventyret begynne. Jeg har seriøst vurdert Runo's tilbud om atten hesters trimmesett, men etter en grundig vurdering lander jeg på et nei. Jeg har prøvd å se meg selv utenfra i en tenkt situasjon:- en langhåret 38-åring på en blodtrimmet moped i politikontroll, se det blir for heftig. Men jeg vurderer å ha et kubein liggende framme i kåpa slik at jeg kan bruke det til å rydde veien for plagsomme syklister og fotgjengere. Forøvrig synes jeg at det burde være samme promillegrense for moped som det er på sjøen. Hjelm burde også være ekstrautstyr.