Og litt til

Helt siden jeg var barn har jeg hatt dyr.  Den første hunden jeg husker var en labrador som het Donna, og var fullstendig ubrukelig til alt utenom å svømme. Hun sto i bånd mesteparten av livet. Hadde myke ører, spiste sauebæsj og hadde dårlig ånde, slik som bikkjer gjerne har.  Seinere har det vært mange bikkjer, som primært har vært nyttehunder, border collier med gyllenbrunt blikk og ører som pekte rett opp hvis man imiterte en katt eller ropte puspuspus. Jeg likte å ha hund, de var godt selskap, og til god hjelp. Riktignok sprang de etter biler, og glefset melkebilsjåføren i hælene.  Vi hadde katter også, som alltid var ekstra vaktsomme overfor hundene.  Katter har i utgangspunktet ikke noen nytte. Man kan ikke bade med dem, ikke bruke dem til jakt, ikke til sauejaging eller narkotikabekjempelse, ikke til å lete etter folk som er tatt av skred, og ikke til å hjelpe blinde og svaksynte.  Katter kan spise, drepe, torturere, klatre i trærne, slikke seg i ro...

Ved siden av musikk er ord noe av det mest magiske vi mennesker omgir oss med. Ord med rytme og klang og mening og meningsløshet. Endre's første ord var Pappa. Ingrid's første ord var Hæpp. Hæpp betydde hatt Jeg har hatt stor glede av å lære ungene ord, og ettersom de vokser til, griper jeg meg i å savne talefeil og finurligheter de hadde i språket sitt før, men som er blitt slipt bort og strømlinjeformet i den store pussemaskinen som er livet. Da Endre var to år sa han foreksempel Telebopter i stedenfor Helikopter. Siden Rållså og jeg begge er glade i ord, og generelt sett tyter og snakker like mye som de fleste andre, og kanskje tilogmed mer, så kan de håpefulle ganske mange ord og uttrykk som ikke er så veldig vanlig blant andre barn. Selv er jeg glad i å bringe videre dialektuttrykk fra Indre og midtre Ryfylke: Sedda i vrångå (sette i halsen). Knog (vriompeis), Sinnesbøsje (hissig dame) - slike ting. Men det er ikke bare Rållså og jeg som liker ord, svigerforeld...

Jeg vet ikke om dere husker stormen før Jul. At jeg skreiv om at jeg gikk hjemover og ble vitne til unger som beskytta hverandre i uværet. I går hadde jeg en motsatt opplevelse. I det jeg la ut på min sedvanlige rusletur ned mot byen, ble jeg gående bak et par gutter i 13-14 års alderen. De snakker halvhøyt til hverandre. De øker farten, og foran dem går det ei yngre jente med stor lue og nervøse skritt. Guttungene sparker en tom juice-kartong etter henne mens de ler. Nå begynner hun å løpe mens hun kikker nervøst bakover. Jeg øker også farten, går forbi de to guttene, for så å sakne farten slik at jeg blir gående som en buffer imellom jenta og dem. Hun løper inn i et hus lenger framme. Jeg hører at de snakker. Om meg. Men de viker unna bak ryggen min. Forbanna drittunger. Det kan jo hende at jeg la mer i den hendelsen enn hva det egentlig var. Men jeg kjente på utryggheten hennes. Jeg håper ikke hun går og kjenner seg sånn hele tiden, at hun må gå og kikke seg ov...

Èn stusselig post denne uken. Det er under pari. Hva husker man egentlig fra en uke? Ihvertfall dette: Mor ble lagt inn på sykehuset for å ta en operasjon på lunga. Jeg klarer aldri å venne meg til sykehus. Alle de endeløse korridorene. Pølselukta i området rundt hovedinngangen. De trefire røykerne som er henvist til et område 15-20 meter unna. De kryler seg liksom sammen mens vinden presser seg inn mellom bygningene. Stryker seg seg innunder halvtaket ved sykkelskuret. Blåser rundt bustete hoder. Noen av dem har sykehusklær under jakkene. Andre er besøkende, tenker jeg. Krevende uvane å ha, men nå er det visst farligere å sitte. Jeg går inn igjennom svingdøra. Spør i resepsjonen om Fru Dvergbøy ligger på 4E. Det gjør hun. Jeg får anvisninger. Følg den stiplete gule linja til heisen. Den har jeg fulgt før. Sammen med Rållså med den enorme magen med to babyer inni. Jeg gjør som han sier. Følger den. Forbi heisene, forbi apoteket. Forbi frisørsalongen som gjør meg vemodig hver ...

Jeg registrerer at VG med Morten Ståle Nilsen i spissen ikke liker den offisielle norske OL- sangen så godt. Det er dumt, syns jeg. Dumt fordi mange av de beste låtene jeg vet om er offisielle sanger som er skrevet for idrettsarrangementer. Alt for Norge, foreksempel. Får meg til å grine hver gang. Særlig når vokalisten med glitrende bajsestemme-innlevelse synger: våre beste menn skal ut i strid igjen . Da strømmer tårene fritt. Nei. Nei nei nei. Om denne nye låta er så mye dårligere, se det vet jeg ikke. Jeg har ikke hørt den. Ikke har jeg tenkt å høre den heller. Men anmeldelsen har jeg lest. Den oser av musikalsk forståelse og velvilje. Særlig argumentene om at den ene sangeren har vært med i Idol , og den andre i  Stjernekamp synes jeg er gode. Det er rett og slett god og grundig musikkjournalistikk - uten baktanker. Grepet med å invitere Vg's lesere til å delta i blodbadet er også beundringsverdig. Hva synes DU om dette makkverket? Og så har de ringt til dem som har la...

Før jul hadde jeg med meg de små til Leo's lekeland. De hadde vært der før, med Rållså, men denne gangen var det i anledning et bursdagsselskap for en gutt i barnehagen. Han fylte fem. Jeg rota en del rundt på Forus før jeg fant plassen. Ingrid og Endre hadde et lys av forventning over seg, i kontrast til min skepsis. Da vi kom inn, møtte vi opp med resten. De fikk blå vester, og måtte velge hva de ville ha å drikke til de obligatoriske pølsene, og så ble vi henvist til en av losjene i motsatt ende av den enorme hallen. Hallen var fylt av fargerike reip og rutsjebaner og nett og trampoliner og leidere. Og dusinvis av unge i høyt tempo. Lykkelig småspringende fra den ene attraksjonen til den andre. Men barna skulle spise først. Jubilanten ble plassert ved enden av bordet, på en sjørøvertrone av plast, og de andre ulvungene - 6-7 i tallet - fikk sitte langs sidene av et langbord - i samme materiale. Vi foreldre satt i en krok på en annen benk, klare til å hjelpe de håpefulle i t...

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har følt et visst press når det gjelder ferdigstillelsen av 2013 - kavalkaden - vi er flere dager inn i 2014 allerede, og nå har jeg sagt A,B og C, så nå er det bare siste kvartal som står igjen, og etterpå kan jeg snu nesen fremover igjen. Oktober På bakgrunn av en problemstilling som skal drøftes på den forestående blogg-turnèen, tar jeg forbrukernes parti og tester presskannetermos, dokketeater, smuglersigaretter, gressenkemannslivet og The new Piren Pub. Jeg sniker meg unna dugnad. Ungene får meg til å grine når de synger i domkirken. Jeg skriver om en av mine store forelskelser. Jeg hyller Monstermamma. Endre og jeg blir med Beelzebub og hans datter på fottur fra Hellvik til Egersund, det blir en strålende tur i absurd vakkert høstvær. Det blir en ny dobbeltside i Bondevennen. November På bakgrunn av en observasjon jeg gjør på vei til jobb, skriver jeg Bensinstasjonsroser. Jeg skriver ett vers hver dag. Det skal bli en låt i 2014. Bloggturnè...

Juli Jeg blir angrepet av måker på vei til jobb. Jeg hater måker på en ikke-ironisk måte. Dessuten er jeg redd dem. Bergljot kommer på suplise-besøk med en skokk med Amerikanere som jeg ikke kjenner: So - you are Dego, right? De kjenner ikke meg heller, tydeligvis. Jeg får Twitterkonto. Timmi gifter seg og jeg blir invitert. Jeg går fra Tau til Alsvik på meier. 6 kilometer i dress med brennevin som niste. Føler meg som John Wayne. Med vannblemmer på beina. Jeg ser turnèlista til folkeakademiet og innser at tiden som semianonym blogger er omme. Suarez sutrer over hvor fælt det er å være i Liverpool, og ber om å bli solgt. Det rakner for meg. Jeg kaller ham ei rotte. Blant annet. Jeg finner en filmrull i mors bil. Jeg får den fremkalt. Det er fars siste bilder. Det er sterkt. De er fine. August Ungene fyller 4 år. En feiringsorgie i tre takter topper seg med tjue unger i barneselskap i bydelshuset. men mitt personlige høydepunkt er da vi kjører dit, med vinduene åpne, stivpynta...