Et vindfelt tre
Ved siden av musikk er ord noe av det mest magiske vi mennesker omgir oss med.
Ord med rytme og klang og mening og meningsløshet.
Endre's første ord var Pappa. Ingrid's første ord var Hæpp. Hæpp betydde hatt
Jeg har hatt stor glede av å lære ungene ord, og ettersom de vokser til, griper jeg meg i å savne talefeil og finurligheter de hadde i språket sitt før, men som er blitt slipt bort og strømlinjeformet i den store pussemaskinen som er livet.
Da Endre var to år sa han foreksempel Telebopter i stedenfor Helikopter.
Siden Rållså og jeg begge er glade i ord, og generelt sett tyter og snakker like mye som de fleste andre, og kanskje tilogmed mer, så kan de håpefulle ganske mange ord og uttrykk som ikke er så veldig vanlig blant andre barn.
Selv er jeg glad i å bringe videre dialektuttrykk fra Indre og midtre Ryfylke: Sedda i vrångå (sette i halsen). Knog (vriompeis), Sinnesbøsje (hissig dame) - slike ting.
Men det er ikke bare Rållså og jeg som liker ord, svigerforeldrene mine er vel så ivrige, og en gang lærte de ungene å si Balaklava som er et relativt lite brukt ord for finlandshette. Men det slutter selvsagt ikke der. De suger jo til seg alt mulig. Vi har lest Snekker Andersen og Julenissen så mange ganger at de kan innholdet på rams, og jeg er så drittlei hele boka at jeg vil spy. Men da vi gikk forbi et tre som var blåst overende her forleden, sa Ingrid:
Se! Et vindfelt tre! Jeg klemte henne begeistret. Det kalde, myke kinnet hennes mot mitt.
Ja. Men det e ikkje ei Rodvelta. Ser du at stammen e brekte?
Om kvelden er det jeg som pleier å lese, og så er det Rållså som tar seg av synginga. Evert Taube's Byssan Lull er en av de som ligger øverst på repertoaret for tiden. Og når Rållså er fraværende, så er det jeg som stepper inn. Hun kan (selvsagt) alle versene om båter og vandringsmenn og stjerner og figurer på originalspråket. Jeg kan omtrent 60%. På nynorsk. Men den nynorske versjonen står ikke så mye tilbake for den svenske. Bortsett fra at den er kortere. Når jeg synger den. Jah.
I verset med skutene heter det at den tredje har så stormsletne segel. Og også dette har de fått med seg betydningen av.
Det e vinden.
Det e vinden som har reve sonnt seilå, Sier Endre dramatisk.
Og det har han pokker så rett i.
Ord med rytme og klang og mening og meningsløshet.
Endre's første ord var Pappa. Ingrid's første ord var Hæpp. Hæpp betydde hatt
Jeg har hatt stor glede av å lære ungene ord, og ettersom de vokser til, griper jeg meg i å savne talefeil og finurligheter de hadde i språket sitt før, men som er blitt slipt bort og strømlinjeformet i den store pussemaskinen som er livet.
Da Endre var to år sa han foreksempel Telebopter i stedenfor Helikopter.
Siden Rållså og jeg begge er glade i ord, og generelt sett tyter og snakker like mye som de fleste andre, og kanskje tilogmed mer, så kan de håpefulle ganske mange ord og uttrykk som ikke er så veldig vanlig blant andre barn.
Selv er jeg glad i å bringe videre dialektuttrykk fra Indre og midtre Ryfylke: Sedda i vrångå (sette i halsen). Knog (vriompeis), Sinnesbøsje (hissig dame) - slike ting.
Men det er ikke bare Rållså og jeg som liker ord, svigerforeldrene mine er vel så ivrige, og en gang lærte de ungene å si Balaklava som er et relativt lite brukt ord for finlandshette. Men det slutter selvsagt ikke der. De suger jo til seg alt mulig. Vi har lest Snekker Andersen og Julenissen så mange ganger at de kan innholdet på rams, og jeg er så drittlei hele boka at jeg vil spy. Men da vi gikk forbi et tre som var blåst overende her forleden, sa Ingrid:
Se! Et vindfelt tre! Jeg klemte henne begeistret. Det kalde, myke kinnet hennes mot mitt.
Ja. Men det e ikkje ei Rodvelta. Ser du at stammen e brekte?
Om kvelden er det jeg som pleier å lese, og så er det Rållså som tar seg av synginga. Evert Taube's Byssan Lull er en av de som ligger øverst på repertoaret for tiden. Og når Rållså er fraværende, så er det jeg som stepper inn. Hun kan (selvsagt) alle versene om båter og vandringsmenn og stjerner og figurer på originalspråket. Jeg kan omtrent 60%. På nynorsk. Men den nynorske versjonen står ikke så mye tilbake for den svenske. Bortsett fra at den er kortere. Når jeg synger den. Jah.
I verset med skutene heter det at den tredje har så stormsletne segel. Og også dette har de fått med seg betydningen av.
Det e vinden.
Det e vinden som har reve sonnt seilå, Sier Endre dramatisk.
Og det har han pokker så rett i.
Kommentarer