Og litt til

Den kanskje mest opplagte forskjellen på å vokse opp på landet og i byen (foruten fjøslukta) er muligens det tidlige møtet lannas-unger får med livets gang og tilhørende realiteter. En vet at melken kommer fra juret på kua, og at egg faller ut i akterenden på hønene. Jeg har selv lest mange utdrag fra stiler skrevet av byas-unger der de filosoferer over, eller rettere sagt spør seg om, hvor de forskjellige matvarene kommer fra. Slagere ala': "Kua er snill, for den gir oss melk, men oksen er enda snillere, for den gir oss fløte". Samt en nærmest kollektiv oppfatning av at de FLESTE matvarer blir til i området rundt kjøledisken på rimmi. Både barn og voksne skal skånes for fakta om at vi dreper griser for å lage koteletter og bacon. Når jeg var seks år gammel var jeg for første gang med på hønseslakting på gamlemåten. Sammen med en jevngammel kamerat fikk jeg æren av å hente høner ut av et stort bur, og holde dem over hoggestabben for at naboens øks skulle komme susende og

Jeg er syk igjen- og hvis det er noen som har lagt merke til-eller irritert seg over at jeg blogger litt hardt for tiden, så skyldes det at jeg har masse å tenke på, og da kan jeg like gjerne tenke på noe annet. Det finnes eksperter av mange slag. Foreksempel innen meterologi(værmelding), politikk, og fotball. Disse kvinnene og mennene(i omvendt rekkefølge, da det er flere menn enn kvinner som anser seg selv som eksperter) skal besitte spesielt gode kunnskaper på sine områder, og dermed være særlig egnet til å forstå og forutsi utviklingen og fremtiden. Det finnes mange 'retninger' innen hvert fag- som misjonerer for- og proklamerer sine synspunkter med klare stemmer og faste blikk. Det er hevet over enhver tvil at vi har behov for både kunnskap og eksperter- på alle tenkelige og utenkelige fagområder. Vi trenger noen til å gjete oss- veilede oss i jungelen. Vi behøver noen som kan skue inn i krystallkula og forstå hva som foregår, og hvordan fremtiden vil bli. Den tabloide dag

Jeg liker høsten. Den er kjempefin på postkort, og jeg liker lyden av vind, og regn som slår mot stuevinduene mine. Jeg liker at det blir mørkt om kvelden. Det er fint å sitte inne når kjæresten min tenner stearinlys, og gass-ovnen min putrer med blå flamme. Lufta kjennes så klar og rein, og det kan kjennes som om tankene mine også klarner. Kall meg gjerne en pudding, men jeg HATER å stå opp når det er mørkt ute, og jeg må forlate dyna, og sleppe mine skjeve og inngrodde tær ned på det iskalde gulvet. Jeg liker ikke følelsen av at jeg har sovet litt for lite eller drukket litt for mye kvelden før, eller begge deler. Jeg misliker at jeg ikke finner nøklene, eller mobilen, og når jeg åpner døra, blåser det kaldt regn i ansiktet mitt, og jeg fryser. Og jeg er litt sein. Og dagen er allerede ødelagt- allerede før den har begynt. Og slik er det ofte helt fram til mai. For vinteren er høst den også, og ofte må vi krøke oss sammen på vei til eller fra noe, hutrende og fasongløse, nedpakket i

'Har du aldri drømt om å gjøre det store kuppet'? Det var et av de siste temaene jeg diskuterte med Runar før han pakket sammen og flyttet ut. Jeg har vel egentlig ikke det. Når jeg var en liten pjokk drømte jeg ofte om å finne en skatt(nedgravd eller ikke), men jeg tror ikke at det var selve ønsket om å bli rik som drev meg. Det var nok heller spenningen ved selve letingen. Jeg liker eventyr. Jeg liker å drømme meg vekk. Men selve pengesuget kjenner jeg ikke. Jeg tror ikke på lette penger. Gambler ikke. Tipper ikke lotto en gang. En gang- i min radikale ungdom- satt jeg oppe en natt og drakk brennevin med en Høyremann. Diskusjonen gikk høylydt om hvorvidt det er riktig at de som har mye er forpliktet til å dele sin overflod med dem som har ingenting. Og hvis de ikke VIL dele med seg: er det ok at de eiendomsløse forsyner seg selv? Er det greit å tyve fra en Milliardær? Hans 'nei' til dette var like soleklart som mitt 'ja'. Det ble en sen kveld. De senere år har

Jeg kom tilbake fra Belgia i går. Orkesteret vårt har gjort en spillejobb i Wieze. Med på lasset var et utvalg av våre beste venner og svirebrødre. Arnfinn, Rahald, Ronda og til sist, men slett ikke minst- en Pål Øystein i et modus som får de fleste ADHD- tilfeller til å virke kjedelige. Pål Øystein hadde investert i ny kilt. Vel og bra. At han- som ekte skotte-wannabe- også valgte å gå kommando (les: i bare pikkjen) er det heller ikke så mye å utsette på. At han på død og liv skulle løfte på kilten for å VISE FRAM tissen sin må derimot regnes som en ren kuriositet. Personlig synes jeg ikke mannslem er særlig estetisk, det kan kanskje komme av at jeg er født med et selv? Men hvis noen skulle fortalt meg på forhånd at jeg i løpet av en helg beskue en ANNEN manns lem flere ganger enn mitt eget, så ville jeg sagt at det hadde rablet for ham. Det er i det hele tatt veldig uvanlig- særlig når det ikke er noe man oppsøker. Det skulle i det hele noe til at at det var mennesker backstage som h

Som noen av dere kanskje har fått med seg, så har akkurat kjæresten min og jeg returnert fra en ukes høstferie i Hellas- landet hvor demokratiet så sin spede begynnelse for noen århundrer siden. Tilfeldigheten ville det slik at vårt opphold falt på samme tid som innspurten til lokalvalget i Halkidiki- provinsen. Hver kveld var det valgmøte på torget i den lille fiskerlandsbyen som huset oss, og vi oppdaget ganske fort at det brukes helt andre virkemidler i den greske lokalvalgkampen enn det gjør i den norske. Det første vi merket var 'promoteringsbilene'- små biler med megafoner på taket- noen slags 'politiske isbiler' som kjørte rundt i landsbyene-i hver eneste krink og krok- og serverte korpsmusikk og deilig gresk valgflesk på volum 11. Panseret på promokjøretøyene er dekorert med en plakat hvor kandidaten er avbildet. 'Kandidatene' er -uten unntak- menn i femtiårene. Langs de smale veiene hang det digre boards som også besto av bilder og politiske slogans. D

"Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du faen meg ta og tagge deg sjæl i rævva- ja, i rævva. Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du ta og tagge deg sjæl i rasshølet- ja, i rasshølet". Harde ord fra Egil 'Bare Egil' Hegreberg. Egil kan ha rett i at tagging ikke er så jævla tøft. JEG synes ikke at det er noe særlig estetisk heller. Likevel vil jeg si til taggernes forsvar, at det er mange ting som er uestetiske som ikke blir møtt med 'nulltoleranse', og blir rammet av straffeloven. Jeg nevner i fleng: Kamuflasjemønstrede klær, joggedresser, det meste innen moderne sykkelbekledning i alle varianter, bensinstasjoner og busser overmalt med reklame for lavpris butikk-kjeder. Det kan synes som om det er greit at ting er stygge (og ihvertfall ikke straffbart) hvis det er noen som tjener penger på det. Hvorfor er det slik, at når det er ungdommer- eller RAMP! Som Åge Aleksandersen så glitrende titulerte det på syttitallet - setter bumerket sitt en pl

Paaskeharen og Raallserau er paa feri i et land uten aa og oe paa tastatuert. Og ikke ae heller. Og naa har vi ett minutt igjen av internettkafetiden vaar.

Jeg har truffet så mange glætte folk fra Oslo og omegn. Folk som er selvhøytidelige og navlebeskuende, som er flinke til å vasse rundt på grunna. Til å promotere sine egne fortreffeligheter. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at så mange av dem kommer fra hovedstaden. Kanskje det er noe i svevestøvet som gjør det. Særlig musikermiljøene i tigerstaden later til å lide av dette narsississtiske syndromet. Og alt de gjør er bare 'så jævli'kult, og så dritfett' at det ikke er måte på. Det er lite ydmykhet å hente, det er INGEN selvironi, og forholdsvis uinterressante band som Sartyricon, nylig nedlagte Gufsifer, og Gossminister presterer de mest utrolige uttalelser både til musikerkolleger og presse. Form går foran innhold, og personlig driter jeg i hvor mye sæd ministeren trenger for å få hanekammen sin til å stå rett opp (nå må jeg få presisere at dette ikke gjelder ALLE oslo-band). Slipp ned skuldrene, og slutt å være så jævla overfladiske. For satan.

For noen år tilbake hadde jeg bopæl i en stygg liten by i sør-England. Jeg hadde mitt første møte med det britiske arbeidslivet etter at en fellow Liverpool-supporter jeg traff på puben ga meg kortet sitt, og ba meg ringe ham for jobb. Mannen-en alkoholisert waliser i slutten av femtiårene var formann på en byggeplass. Firmaet han representerte hadde spesialisert seg på å etter-isolere gamle, trekkfulle, kommunalt eide blokker- kalt 'council flats'. Livet på byggeplassen var mer som en zoolgisk hage, full av britiske machodyr med rar aksent og lav moral, og tatoveringer på underarmene. Formannen selv hadde en tatovering på armen som han hadde pådratt seg når han var i Hennes Majestets væpnede styrker i Tyskland. Den var grønn og besto av den rørende inskripsjonen: 'Mum and Dad'. Fraværet på byggeplassen var enormt høyt, og særlig på Fredager og Mandager. Formannen hadde- med rette mistanke om at det var pubene som holdt folk borte fra jobb, og hver uke ga han noen spark

Noen ganger er det altså helt maksimalt å jobbe 'på gølvet'. Ikke fordi at jobben min er det helt store- den er helt grei, men langt fra det optimale. Jeg elsker å provosere, og når man ser hva slags saker den jevne mann og kvinne er opptatt av, og lar se irritere av, så kan man ikke klage. For ørten år siden boret vegvesenet et hull i fjellet under fjorden, og gav Rennesøybuen veiforbindelse. Og så har de betalt noen kroner, da- i bompenger for å ha fått dette privilegiet. Vel å merke har ALLE som har reist nordover langs kyststamveien- til haugesund, og de som skulle ta ferje til andre øyer i boknafjorden betalt penger i bomstasjonene. I sommer skulle forbindelsen være nedbetalt, og det var den også, men vegvesenet bestemte seg for å la bommene stå noen uker lenger, for å betale litt på en fastlandsforbindelse for naboøyene. Sjelden har noen tatt så aldeles på vei for en slik bagatell. Folket på Rennesøy har brukt sommeren til å grine og klage, og sutre og banne, og kjøre tra

I helga har rållserauå og jeg vært i hovedstaden. Vi reiste med fly begge veier, og fly er egentlig helt greit når det dreier seg om turer som er kortere enn en time. Jeg har reist mye med fly de siste årene, både kort og langt, og ofte i embedts medfør, da poporkesteret vårt spiller en hel del utenlands. Ti timers flyturer på turistklasse er noe helvetes drit. Ihvertfall hvis man er over halvannen meter lang. Filmene er alltid av luguber kvalitet, og har ofte Julia Roberts i hovedrollen, Mr. Bean er et annet forslitt og fast innslag på disse maraton-flightene. Beina begynner å hovne etter en times tid, flyet lukter rumpesvette etter to. Etter at man har bommet flyvertinnene for 3-4 pils, og en drink eller to, blir de bekymret for at man skal bli for full, og sier at de ikke har mer igjen. Da er det godt å reise med Arnstein, som er like øltørst som meg selv. Det var Arnstein som lærte meg trikset at man kunne rusle videre til neste kjøkken, og høflig spørre om de har noen øl, og det h