Og litt til

Med internettet kom muligheten for at hvermannsen kunne ytre seg i det offentlige rom. Uten å sende brev til lokalavisa, uten å være nødt til å oppgi hvem han er (jeg er nesten helt sikker på at hvermannsen er en mann). Uten fare for å måtte stå til ansvar for hva han sier. Denne bloggen er jo forsåvidt et eksempel på en slik kanal. Her er de fleste av oss anonymne eller semianonyme. Kommentarfeltene i nettavisene er et annet. Her kan man gulpe og spy og 'provosere' og mene akkurat hva man måtte ønske. På toppen av det hele kan man trykke på en knapp (dagbladet er noen resere på dette) hvis noen mener det samme som en selv: TRYKK 'BRA' HVIS DU ER ENIG MED MEG. Jo flere braer, jo braere er kommentaren. Det er 99 prosent synsing - overskriftene fra avisene er ofte tendensiøse - og debatten har tilsynelatende ikke noe lavmål i det hele tatt. The ground is not the limit. 'Avstemninger' på internettet er et annet fenomen som folk later til å synes er givende. Her ha

I hovedstaden har de et skianlegg - Homlekomla - som er mer enn et skianlegg. Det er et skianlegg som har røtter tilbake til da den første Norske kongen - som egentlig var en dansk, medium innavlet prins - subbet rundt med ski på beina. Ivrig etter å adoptere skikker som lå den norske folkesjela nært. Homlekomla er et nasjonalsymbol. Det var her Soddvar Grå brakk staven i 1982. Det var tider det. Og folk kom i hopetall for å se trøndere og Brummundøler og alskens skikonger og dronninger og vifte med det vakre norske flagget og rope heia og synge javielsker og spise pølse og vise verden at vi var svingode på ski. Med 'verden' mentes finner, svensker og sovjetrussere. Nå har de endelig pussa opp anlegget foran det forestående skiveem neste år. Og det er så stas atte. Det kosta noen mill'joner mer enn man først hadde sagt, men det er det absolutt verdt. Hoppbakken er selve juvelen i krona, splitter spjonke ny og diskusjonen har gått høyt og lavt om hvem som burde få æren av å

Som jeg satt med en dobbel porsjon babygrøt og forsøkte å fordele den jevnt mellom mine to små gikk det flere tanker igjennom hodet samtidig. Den første var at Ingrid og Endre sannelig ikke er så verst til å spise grøt - sin unge alder tatt i betraktning. Og så kjente jeg en økende respekt for alenemødre som fikser jobb og unger hver dag twentyfourseven. Etterhvert som jeg kom lenger ned i skålen modererte jeg lovprisningen vedrørende spiseteknikk noe. Annenhver skje var ikke optimalt for noen parter. Endre ble sur fordi det ikke gikk fort nok og Ingrid ble fjern fordi det tok for lang tid mellom hver gang skjeen fant veien mot henne. Da hadde jeg en baby som sutret og en som satt og vred seg og konsentrerte seg om helt andre ting enn å spise. Da måtte jeg bruke enda mer tid på å få henne til å gape og Endre måtte vente enda litt lenger før det ble hans tur og det likte han dårlig. Og så fant begge ut at det var jo tid nok til å putte hendene i munnen og så gni dem i fjeset og da sved