Og litt til

Jada. Det regner. Jeg sto opp i sekstiden, var innom badet og kledde meg lydløst i regnklær. Eller så lydløst som man kan når man en gang har fått tilnavnet 'indianeren snublefot'. Som jeg sto der og knotet, så jeg mopedisten. Jeg stivnet i skyggen ved vinduet. Han smøg på seg hjelmen, trillet peugoten sin langt ut på parkeringsplassen, før han startet uten å ruse, og feis avgårde ut i regnet. Fantastisk. En seier for rållserauå og lovehearts-diplomatiet. Jeg kan med tilnærmet hundre prosent sikkerhet fastslå at jeg var byens eneste innbygger som møtte høstregnet i regnklær og sandaler. Svuppafluppafloppa. Lyden av sandaler med bare tær gjennom regnpytter. Sandalsesongen går mot slutten.

Det er sider ved å bo i blokk som krever taktfullhet. Hendelser som bør behandles med diskresjon. Man bør i størst mulig grad ta hensyn til de andre menneskene som bor - innenfor det samme - fortettede arealet. Det har gått relativt greit så langt. Lyder må man forvente å høre. At andre tar seg til rette og sprer skiten sin (:les, eiendelene sine) over store deler av fellesarealene er også noe man bør kunne leve med. (særlig siden denne 'andre' med skiten er undertegnede i egen person). Har man noe å klage på, så bør mann visstnok gjøre det på en slik måte at man ikke skaper en forsuret stemning eller grunnlag for en langvarig konflikt. Det er èn ung person i vår blokk som kjører moped. Han parkerer like utenfor Endre's soverom med moppasen sin, og hver morgen klokka seks starter han kjøretøyet sitt på en temmelig progressiv måte: ØØØNN! ØØNNØNNØNN! (han RUSER mopeden) Før han forsvinner ut i morgenen med kurs for jobb eller skole. Endre blir sur når han ikke får ...

Statusoppdatering pr August 2012 Jeg er 42 år. Jeg har en skjønn kjæreste som er yngre enn meg, og dermed kan ta vare på meg når jeg blir gammel. Skjønt jeg har ikke fått bare positive signaler på det siste der. Det trenger uansett ikke å bli så lenge, da menn i min familie har en tendens til å legge inn årene før de blir pleietrengende. Jeg har to fantastiske unger. Sammen med Rållså utgjør de den største kapitalen i livet mitt. Jeg har fire oppegående søsken og en mor. Vi disponerer en blokkleilighet i Stavangår. Den eies av sparebank 1 i overskuelig framtid. Vi har to komma fem i lån. Vi har bil. Jeg har trettiåtte kroner og syttifire øre på konto og lønningsdag førstkommende Torsdag. Jeg har flere venner enn jeg fortjener, for jeg er ikke så flink til å holde kontakten. I've got wild staring eyes I've got this strong urge to fly, but I've got nowhere to fly to. When I try to get through on the telephone to you There'll be nobody home Roger Wa...

Jeg var ute på tur med de små i går. Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet. På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene. 'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem. Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine -...