Og litt til

Jajaja. Rock eller rus, litteratur eller familie - det vil alltid være kraftfôrbransjen som står mitt hjerte nærmest. Det er derfor jeg styrer mot en eksamen i det superspennende faget logistikk om kun kort tid. Når vi først snakker om logistikk: Her har vi en timegammel historie fra påkeharens dagligliv. Siden Rållså jobber i dag, har jeg tatt lørdagshandelen på egenhånd. Det innebærer visse utfordringer. Tidligere har jeg tatt tvillingvogna og stroppet fast Ingrid og Endre, og så har jeg hatt ei korg ved siden av som jeg har puttet matvarene oppi. Men i dag var lista temmelig lang. Siden det regnet. Og siden jeg tok rållsings på ordet om at det 'gikk fint' å ta begge i ei handlevogn. Til hennes forsvar skal det sies at jeg ikke hørte veldig godt etter. Det regner godt i dag. Slik det alltid gjør når Jørpiser planlegger felles sosiale utendørs arrangementer. Det var enda et argument for å droppe vogna og ta bilen. Så slapp jeg å ta på børnene regnklær. Jeg lempet dem inni - fy...

Det er rart å sitte hjemme og blogge klokka åtte en Fredagskveld. Fredag er Timmytid. Men siden min hjertens kjær jobber kveld så er det jeg som er vokter av arvingarna. Jeg har vel nevnt at jeg putler og leser litt om dagen. I går fullførte jeg min tredje Cormac McCarthy - bok. Den bærer tittelen 'ikke et land for gamle menn' og den er vel den av de tre jeg har likt best. Den er ultramacho. Blodet flyter fritt fra første side og forfatteren sparer aldri på detaljene. Det jeg liker aller best er fortellerstemmen. Den indre monologen fra bokens hovedperson. Han er sheriff. Han elsker kona si. Men narkotraffikken blir for mye for ham. All volden og drepinga. Tilfeldighetene vil dit hen at jeg rotet i bokhylla hjemme etter noe nytt lesestoff og der kom jeg over ei bok som jeg hadde hørt om i bokprogrammet på NRK. Denne heter 'La meg synge deg stille sanger' av Linda Olsson. Den er absolutt lesbar. To kvinner som blir venninner en gammel og en ung. Den gamle forteller den u...

...moro vi har fra morgen til kveld. De fleste av mine lesere er kjent med mitt anstrengte forhold til nasjonaldagen. Kombinasjonen salutt/flagg/bunad(er)/falsklydende messingblåsere/tvangssosialt samvær er - synes dere uutholdelig er et sterkt uttrykk? Nå har jeg imidlertid stelt meg slik at jeg må delta. VI må delta. For det er jo så kjekt for ungene. Da så. Ungene så unektelig ut til å trives de. Men sammen med bestefar trives de overalt. Endre våknet klokka halv to i natt og gråt sårt og høyt. Han gjør aldri det ellers. Blame it on the boogie. Jeg lovet ham i mitt stille sinn: 'dette, gutten min - dette skal du få slippe å oppleve igjen.' Bare skryt, selvsagt. Jeg leste en plass at unger i en spørreundersøkelse hadde plassert 'sytta' godt nede på lista - etter både St. Patrick's day og Langfredag - og gud vet hva. Så hvorfor gidder vi? Heldigvis har vi bare tolv-tretten år igjen.

I serien Påskeharen anmelder bøker han nesten helt sikkert har lest har vi kommet til bøkene om Cro Magnum - heltinnen Ayla? Ayala? Nåh. Det var noen bøker jeg fikk i gave som barn - fortrinnsvis til jul - som jeg er nesten helt sikker på at giveren ikke visste hva handlet om. 'Mammutjegerne' av Jan M Auel er et godt eksempel. Jeg mener det var Mormor som klemte til med denne, og at jeg var tolvtretten år og altetende i lesefatet. Det begynner jo greit, jakting og hverdagsdrama i steinalderland. Bål og natur. Slåsting. Jakt. Denslags. Men allerede tidlig i denne mursteinen av ei bok blir leseren utsatt for heftige og detaljerte erotiske beskrivelser der Ayala har seg med kjæresten Jondalar. Boka ble aldri helt det samme etterpå. Jeg klarte ikke å konsentere meg om selve handlingen lenger, så det ble til å skumme avgårde til neste pulescene (som ble lest flere ganger, og stundom valgt som utdrag ved senere.) Og så videre. La oss si det slik at boka ble en favoritt hos ungharen. ...

Det er gøy å gå hjemme med Ingrid og Endre om dagen. De liker veldig godt å være ute, og de prater og styrer og tuller og synger og ler så det er en fryd. Trønderdegosen foreslo en gang at vi burde starte opp et 'band' og kalle det for 'Ingrid og Endre & far', etter modell fra Xspen og Orten og - ja, far. I min ungdom - som syttenåring - skapte jeg overskrifter da jeg opptrådde sammen med mor. Eller bare èn overskrift, egentlig. Og for spesielt interesserte var det trønderdegosens far som laget den: Dvergbøy& Mother sto det. På forsiden av BP. Jeg husker ikke helt hva jeg syns om det. jeg ville bare synge. Det jeg skulle fortelle om har ikke noe med synging å gjøre. Jeg satt med de små i går. Ved spisebordet. De var i et aldeles strålende humør. Vi gikk igjennom hva vi hadde gjort i løpet av dagen for sikkert tiende gang. De liker det. Å snakke om seg selv. Da Rållsis kom hjem fra jobb og giret dem ytterligere sto jubelen nærmest i taket, og mat var ikke så vikt...

Sto og sang hos Timmy (som ikke må forveksles med sauen med samme navn) i går. Det gikk sådär. Litt trått. Men T var som vanlig positiv. : DÅ TAR ME DEN SISTE NESTE GANG, OG SÅ SENDE EG ØVE ET PAR GAMLE. Å SÅ TRUR EG ME PRØVE OSS PÅ EI ØVING. PH: Skal vi øve? Du og jeg? Eller er vi flere? T: KRISTOFFER. EG LIGE DET OPPSETTET. Med 'det oppsettet' mente han to gitarer, en vokalist og resten på boks. Å, faen. Plutselig gikk det opp for meg at jeg spiller i band. Selv liker jeg bass og trommer ganske godt.