Og litt til

Foreldrerollen er et tema som har vært oppe mange ganger på bloggen i disse ni årene jeg har hatt pappahatt. Hvorfor vi har barn er ikke lenger noe tema, vi har valgt det, og med det valget følger et enormt spekter av utfordringer og avgjørelser og prøving og feiling og glede og latter og fortvilelse og bekymringer som er knyttet til rollen. Det er 'jobben vår' som foreldre å gjøre barna våre best mulig rusta til å takle livet der ute. Gi dem tro på seg selv. Empati. Arbeidsmoral. Manerer. Selvstendighet. En dag vil vi ikke være der lenger. I 2018, i smørklatten som er Stavanger by, er det lett å glemme at det er det som er jobben vår. Og i vår uendelige jakt på krapylets kjærlighet og takknemlighet, dysser og musser og stryker og degger vi, og overlesser det med ting og opplevelser og bærer det fram på gullstol, og mange av oss lager ufordragelige, storforlangende drittunger, helt uten evne til selvkritikk. Som knekker ved første tegn på motbakke. Som blir Mikke TV og Ve

Jeg putler med å slutte å røyke. Det er fint og fjongt og greit og sunt og alt det der, men jeg liker det ikke. Jeg har gjort et rent brudd, uten substitutter i form av tyggis, snus, elsigaretter, skråtobakk, plaster eller stikkpiller. Jeg har heller ikke benytta meg av hypnose eller alternativmedisin. Jeg HAR lasta ned en app på mobiltelefonen som heter SLUTTA. Den er gratis, og har funksjoner som skal backe meg når jeg sliter. Ei klokke som teller dagene, timene, minuttene og sekundene som har gått siden siden sist jeg røykte en deilig sigarett, og enda viktigere - en funksjon som minner deg om hvor mye penger du har spart. Og så kan man få argumenter som går på helse, skjønnhet og allmenntilstand. Til nå har jeg spart en snau tusenlapp på de 18 dagene jeg har vært røykfri. Alt det der er helt greit, men jeg vet jo at det er et dataprogram, og jeg føler meg bare sånn passe flink, og i går morges da jeg gikk til jobb, var det en sånn klar morgen, med frisk luft og byen som

Ja, posten om bompenger har medført litt diskusjon, og det er gøy. I dag har jeg tenkt mye på hvorfor det er så gøy med lyse stemmer som sier grove ting. Det er gøy med grove stemmer som sier banale ting også, sånn som Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet, som heier på fotballaget GAST: ÅÅH, DET ER REIDUN, KOSEJENTA MI, DET! Kim og Jim er ikke virkelige personer, men hentet fra Krisopher Schau sitt rikholdige arkiv. Det er høyt, eldgammelt og jeg synes fortsatt det er morsomt https://www.youtube.com/watch?v=OrCNqaSGVH0 Og så er det liksom det motsatte, når Egil fra Bare Egil Band synger hiten ARNE i fistel (den er det 90 års aldersgrense på, men mine lesere er vel i det sjiktet). Jeg MÅ liksom fnise når han synger TRAPPA VIRKER JÆVLA LANG, ARNE NYNNER PÅ EN DEPRESSIV SANG... Ja, hør selv!   https://www.youtube.com/watch?v=OZqXHqfLQeU Morsomme stemmer og dialekter er gøy uansett, men det er noe ekstra med lyse stemmer som sier mørke ting og grove som sier naivistiske. Tenk deg h

Dei sa at djevelen låg på lur i musikken, og i alle ting rundt oss Så Led Zeppelin-platene mine gjekk opp i røyk Ja, eg kvitta meg med Eagles og og Pink Floyd Eg sat igjen med Elton John, Sting, og toto Og det er kan hende det jævligaste av alt Eg sakna den svarte hunden og ein heil haug med kjærleik GUD er kjærleik, sa dei Dei sa at djevelen låg i detaljane Kven vil ha ein gud som ikkje likar Led Zeppelin? Eg skjønar det ikkje Eg har tenkt mykje på det Å, det er så trygt i kristendommen sin klamme favn Ingen er så trygg i fare Men pass deg for djevelen Pass deg for freistaren Led oss ikkje ut i freisting men frels oss frå det onde Kva er det onde? Det er i alle høve IKKJE Led Zeppelin

En av de  virkelig store snakkisene i disse dager (ved siden av Sandberg-saken) er de nye bomringene som er under oppføring rundt Stavanger og nordjæren. Det ligner et såkalt grasrotopprør , og jeg leser i avisene at de fleste som er aktive på nei-siden er førstegangsaktivister, det var dette her som skulle til for å få dem ut i gatene, det er urettferdig med bompenger. Nok er nok. Det er ingen som synes det er noe gøy å få mindre å rutte med, og hvis det stemmer at det kan komme opp i 30 tusen i året, så ser jeg jo at den svir. Fremskrittspartizter stemmer i kjent stil for bompenger på stortinget, og organiserer samtidig demonstrasjoner i mot lokalt. Jeg skal ærlig innrømme at bompengespørsmålet ikke er blant de 15-20 politiske sakene som er viktigst for meg. Nå skal jeg forklare hvorfor: 1: Det må gjøres noe med rushtrafikken. Det er uendelige køer inn og ut av byen. Det sitter 1-2 personer i hver bil. Stille sitter de, og sure er de. Og mens de sitter der og hater livet sitt o

Sola skin på  e ldhusveggen Kringom øyro surrar myggen   Slipestein på låvebrua   Syng mot ljåen, k vessar eggen   Det er tid for førsteslått   Bondelivet, o nn og arbeid   Kvart eit strå skal med   G raset står så grønt på bøen   Hesten står i hamnehagen   Veifter floger vekk med halen   Riveskaft og rivetenner   Gamaldagse jobbemenner   Strame skaut og jobbedamer   Kvart eit strå skal med     Heng på, me må nytta veret   Leik er leik o g alvor alvor   Hardt mot hardt og gras mot stål   Inn i rytmen, svingar ljåen   Tunga ut og pusten tung   Bondeslekt for harde livet   Onn for gamal og for ung   Oddvar rullar hesjestrengen   Snella over gamlespettet   Guten og den nye drengen   Leik vert alvor, al vor leik   Bera staur og finna rytmen   Hesjene lyt opp til kvelds     Angen står frå slåtteteigen   Sterkt og varmt i sommarbrisen   Grøda som er halve føa   Nakken raud og skjorta sveitt

For tusen år siden gikk jeg på et skrivekurs i regi av teaterlaget. Jeg var helt grønn, og hadde bare en bråte med kjærlighetsbrev under beltet. Det var vel mest lengsel i de brevene, tror jeg. Det var en eller annen halvkjent vestlandsforfatter som hadde kurset, og den første oppgaven vi fikk var: Beskriv en plass du kjenner godt. Jeg kjente meg teit og fantasiløs. Skreiv noen linjer om Tysdalsstranda, kjenner at jeg fortsatt rødmer ved tanken. Og flauest ble det at alle måtte lese opp det de hadde skrevet. Høyt. Dagen etter var det enda en vestlandsforfatter. Han var mørk. Stemmen dyp som en jettegryte. Han skulle lære oss å skrive dialog. Det gikk sånn passe for min del. Som de fleste todagerskurs. Jeg tror foreldrene mine også gikk på kurset. Eller så har jeg drømt det Lyden av Bjørneboes skrivemaskin lød akkurat like fjernt etterpå som før. Det fins så mange slags teknikker, og tips man kan ta med seg for å utvikle seg eller lære seg noe. Og det finnes tilværelsens iboende

Vi har vært på Randøy i tre uker i ett strekk. Nesten alt er som det var i mors hus. Noe har riktignok blitt kjørt vekk. Noen få skap har blitt rydda ut av, men 95 prosent av veggpynten er som den har vært. Jeg finner fotografier overalt, tilsynelatende uten sammenheng, som en enorm kortstokk som har blitt stokka i, og som seinere har blitt strødd rundt i skuffer og skap og bøtter og spann over hele huset. Jeg blir ofte sittende og bla i dem. Foto fra 17. mai et eller annet år - kanskje 78 - far på talerstolen, mor i bunad. Jeg liker særlig det ene, som er av meg og Kjetil Helgesen som løper 60 - meteren. På bildet er det jeg som leder, men jeg tror han tok meg i innspurten, selv om begge fikk diplom. I høyre kant av bildet står skolebussen parkert. Bare synet av den framkaller lukta av gammel buss, med et hint av urin. Utallige turer med den sammen med de andre ungene på Randøy. Sandanger, Kåda, Randa, Furutangen, Hovda, Hetlevika, og Breivik. Men om morgenene var man mest alen

Det er en av årets varmeste dager. Varmerekordene faller som dominobrikker over hele landet. Nordmenn boltrer seg i og ved sjøen, i parker og hager, og på fjellet. Vi er på et fjell. Eller i. Et fjell. Vi har gått rundt 7 kilometer - Jan Egil og hans tre barn, og jeg med våre to. Det har gått veldig fint. Vi har brukt rundt seks timer. Ungene har bada to plasser i det klare vannet. Spist nistemat. Vi har tulla mye. Siste kilometeren har vært litt dryg for noen av oss. Vi kommer frem til reisemålet, som er ei turisthytte, og her skal vi overnatte. Det kommer ei koselig trønderdame ut av den gamle turisthytta. Hun spanderer sjokolade på oss. Det liker vi godt. Vi har bestilt to rom på forhånd. Det koster en del ekstra, men skal være verdt det, og er nesten en forutsetning for å få barna til å sovne på en naturlig måte. I hytta er det en barnefamilie med opphav fra et østeuropeisk land. Det lukter gryterett i det store fellesrommet Det sitter ei dame og ammer i sofaen langs v