Plaster
Foreldrerollen er et tema som har vært oppe mange ganger på bloggen i disse ni årene jeg har hatt pappahatt.
Hvorfor vi har barn er ikke lenger noe tema, vi har valgt det, og med det valget følger et enormt spekter av utfordringer og avgjørelser og prøving og feiling og glede og latter og fortvilelse og bekymringer som er knyttet til rollen.
Det er 'jobben vår' som foreldre å gjøre barna våre best mulig rusta til å takle livet der ute.
Gi dem tro på seg selv. Empati. Arbeidsmoral. Manerer. Selvstendighet.
En dag vil vi ikke være der lenger.
I 2018, i smørklatten som er Stavanger by, er det lett å glemme at det er det som er jobben vår. Og i vår uendelige jakt på krapylets kjærlighet og takknemlighet, dysser og musser og stryker og degger vi, og overlesser det med ting og opplevelser og bærer det fram på gullstol, og mange av oss lager ufordragelige, storforlangende drittunger, helt uten evne til selvkritikk. Som knekker ved første tegn på motbakke. Som blir Mikke TV og Veruca Salt.
Og det er ikke engang det verste i denne sammenhengen. Det verste er at foreldrene deres - vi - og familiene deres og vennene deres tror at denne overfloden er noe de og - vi har fortjent, fordi vi har jobba så hardt.
Norsk selvgodhet - på sitt kvalmeste manifestert i Gro Harlem Brundtlands forferdelige utsagn i 1994 - Det er typisk norsk å være god - marginatl toppa av Bjørn Dæhlie - baklengs over streken under OL på Lillehammer samme år - jeg spyr av det der.
Og takket være han løken i det hvite hus, så fyker oljeprisen oppover igjen, så det er vel lite håp om bedring med det første.
Urettferdigt
Alt må eg gjer
Eg må gjer alt
Ta på meg kler
når det blir kaldt
Å, stakkars meg
Alt må eg gjer
Eg må gjer alt
Det e et sled
Eg må gjer alt
Du ingen ting
Det e kje greit
Å, eg har sting
Det e urettferdigt
Påskeharen
Hvorfor vi har barn er ikke lenger noe tema, vi har valgt det, og med det valget følger et enormt spekter av utfordringer og avgjørelser og prøving og feiling og glede og latter og fortvilelse og bekymringer som er knyttet til rollen.
Det er 'jobben vår' som foreldre å gjøre barna våre best mulig rusta til å takle livet der ute.
Gi dem tro på seg selv. Empati. Arbeidsmoral. Manerer. Selvstendighet.
En dag vil vi ikke være der lenger.
I 2018, i smørklatten som er Stavanger by, er det lett å glemme at det er det som er jobben vår. Og i vår uendelige jakt på krapylets kjærlighet og takknemlighet, dysser og musser og stryker og degger vi, og overlesser det med ting og opplevelser og bærer det fram på gullstol, og mange av oss lager ufordragelige, storforlangende drittunger, helt uten evne til selvkritikk. Som knekker ved første tegn på motbakke. Som blir Mikke TV og Veruca Salt.
Og det er ikke engang det verste i denne sammenhengen. Det verste er at foreldrene deres - vi - og familiene deres og vennene deres tror at denne overfloden er noe de og - vi har fortjent, fordi vi har jobba så hardt.
Norsk selvgodhet - på sitt kvalmeste manifestert i Gro Harlem Brundtlands forferdelige utsagn i 1994 - Det er typisk norsk å være god - marginatl toppa av Bjørn Dæhlie - baklengs over streken under OL på Lillehammer samme år - jeg spyr av det der.
Og takket være han løken i det hvite hus, så fyker oljeprisen oppover igjen, så det er vel lite håp om bedring med det første.
Urettferdigt
Alt må eg gjer
Eg må gjer alt
Ta på meg kler
når det blir kaldt
Å, stakkars meg
Alt må eg gjer
Eg må gjer alt
Det e et sled
Eg må gjer alt
Du ingen ting
Det e kje greit
Å, eg har sting
Det e urettferdigt
Påskeharen
Kommentarer