Og litt til

I jobben min - den jeg har hatt  i mer eller mindre 20 år - har hovedoppgaven min vært å losse bulkskip som kommer med råvarer fra store deler av verden. Mannskapene på disse bulkskipene består i stor grad av Filippinere og Øst-Europeere. Det er ikke noen stor hemmelighet at grådige redere har byttet ut norske sjøfolk med billigere arbeidskraft for større profitt. Disse menneskene har vi kontakt med og sporadisk samarbeid får en si. jeg springer etter dem med refleksvester hvids jeg ser dem gå uten, jeg hjelper dem med å bunker ferskvann, jeg gir dem beskjed om å forhale skipet dersom det er nødvendig. For et par uker siden blei jeg kontakta av en fyr fra et slikt fartøy. Han kom inn på spiserommet på kaien med to rørstubber i hendene. I am looking for hairs - like this!  Sier han, og drar seg i håret.. Det er på broken English, men slik jeg tolker det har han vært i byen for å kjøpe hamp - ikke en sånn hamp som noen røyker - men en sånn hamp som man broker på gjengene på vannrør

Der finnes store og voldsomme ting. Hendelser som preger oss. Som er med oss hele livet. Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen. En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre. I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater. Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner.  Men hjelpe dem kan vi ikke. Hvo

Første gangen jeg fikk et rom som var mitt eget må ha vært i 1978, da nyhuset på kåda sto ferdig Det var ett av i alt 4 soverom i andre etasje. Jeg husker at jeg fikk velge tapet, husker lukta av plast fra store permer, jeg bladde meg igjennom striper og brunfarger og strietapet og småblomstret tapet, og til slutt valgte jeg en litt ruglete en med bilder av mørkebrune seilskip som førte krig mot hverandre på et opprørt, blågrønt hav. Stort tøffere ble det ikke i 1978. Bergljot valgte seg et med nette, rosa blomster. Det å ha et eget rom, der jeg selv kunne henge plakater på veggene og Donald-klistremerker på senga og døra var en fin ting. En plass der den døra kunne lukkes, og kassettspilleren skrus opp, og jeg kunne putle på med mitt uten innsyn fra plagsomme søsken eller foreldre. Det at det var låser med nøkler til på dørene utløste en lek mellom Bergljot og meg: Vi låste hverandre inne på og ute fra rommene, og det var vel jeg som begynte leken med å klatre ut vinduet fra mi

Jeg har vært på sauesamling med lillebror, og det ble faktisk til 3 sider Bondevenn med bilder og greier. Kommer nå på Fredag. Der har jeg fått tilfredstilt det meste jeg har av skrivelyst, og det har tatt litt tid, og det med overskudd. Det med overskudd er et tema som vender tilbake. Eller underskudd. Det kommer an på øyet som ser. Jeg skreiv et par poster om soving og mangel på soving, og små og store personer som vandrer hvileløst omkring om nettene, fra rom til rom. Fra seng til sofa til seng. Jeg kan i den anledning melde om at problemet er løst. Ungene og Rållså tar dobbeltsenga, mens undertegnede har flytta inn i loftsenga på Endre sitt rom. Jeg ønska meg alltid køyseng som liten, men i en alder av 46 år har mye av glansen falma. Ja, 46-åringen selv har også falma, selvsagt, men denne loftsenga, den er ganske smal og befinner seg rundt 1,70 over bakken. Jeg entrer via en leider. Det knaker i konstruksjonen. Madrassen er ikke tjukkere enn den må være, men det er lampe ove