Og litt til

Det finnes mange slags mennesker. Det finnes dem som ser seg kallet til å lede og bestemme og stake ut kursen for andre, som tar ansvaret som en selvfølge, som har den autoriteten som trengs for å bli hørt eller lytta til. Noen av dem er selvsagt ikke egna til å bekle de posisjonene de tar eller blir tildelt. Alle som har vært i forsvaret eller arbeidslivet eller bare i livet en stund har skrapt seg opp mot disse menneskene, eller ihvertfall vært nødt til å forholde seg til dem på den ene eller andre måten. De som brulter og kjører på og ikke lytter eller tar hensyn, eller kan innrømme feil eller mangler. Eller se saker fra flere sider. Jeg kjenner ikke Marit Breivik, og ikke forholder jeg meg til håndball med noen stor entusiasme, men for meg fremstår hun som en perfekt leder. Reflektert, mild, konstruktiv og lyttende. Jeg prøver å finne en kjent motpol her, en som alle vet hvem er, mens fingrene humper over tastaturet. Kanskje Kjetil Rekdal. Slik han framstår. Han er sikkert en ål

Det å demonstrere er ikke så ulikt det å gå på fotballkamp, det er en masse mennesker som synger og heier og hoier og piper og skriker og vifter med flagg og bannere, og ofte er det litt kaldt og traurig, men man er liksom sammen, og man gir gass til fløyta går, og hva gjør man når kampen er slutt? Jo, man går på pub. Trønderen og Pereivasen og jeg, vi skulle gå på Cementen, men den var stengt, så da gikk vi rundt hjørnet og inn på Gnu, som fortsatt har en del av sjela til gamle Skjenkestuen. Det var fin musikk der i bakgrunnen og vi satte oss i baren og bestilte Øl, og den IPAen jeg gikk for kosta 93 spenn, og unnskyld meg og kall meg gjerne en gammel gnier, men er ikke det i drøyeste laget for et glass øl? Jeg vet at det er hipt og kult og sånn med øl nå, og at mange har stor glede av å fordype seg i både brygginga og smakinga, og drikkinga den har jo alltid vært aktuell, men herlighet. Som den konfliktsky halvgamle mannen jeg har blitt, holdt jeg inne med det til jeg kom hjem, sl

Sist Mandag til Tirsdag var et døgn i absurditetens tegn. Hendelsrsrikt og variert i form og farge. Det begynte med denne demonstrasjonen nede i sentrum, mot skrotingene i pegida og deres menneskefiendtlige tankegods. Jeg lunka først frampå på facebook - om det var noen som følte seg kallet til å demonstrere litt, den iskalde vinden til tross, men det vanket stort sett hån og spydigheter, så jeg ringte min radikale venn Trønderdegosen. Han ville, og mens jeg styrte nedover mot sentrum etter å ha susset Rållså kinnet, ringte Pål Øystein og ville leke, og jeg ble glad og tok smilende imot kaffekoppen han rakte meg inne på 7 eleven. Da vi rusla bortover mot burger king, hadde vi en passiar om det å demonstrere som ytringsform, både Pereivas og jeg tilhører de tilbakelent ironiske. Vi har ikke akkurat stått på barrikadene i kampen  for eller imot noesomhelst. Bare på fest, når promillen har tatt overhånd. Sist eg demonstrerte så va det imot han der Arne Myhrdal, I Kristiansand,  Sa Per

Det har skjedd en tragisk ulykke på jobb, og det overskygger alt annet disse første dagene i Februar, og etter all sansynlighet vil mørket være der i lang tid fremover. I oss. I tankene våre. I det vi sier når vi snakker med hverandre. Bak øyelokkene våre når vi sover, en hulhet, som er verst for dem som var nærmest. På den ene eller andre måten. Og det vil fortsatt være der når vi våkner. På den ene eller andre måten. Man står opp, gjør sine rutinemessige ritualer om morgenen, drikker en kopp kaffe hvis man har tid, gløtter ut i halvmørket, på dem som skraper eller ikke skraper frontrutene sine, smellet av kjellerdøra der den fyker tilbake og banker mot karmen, hører ungenes skritt der de tasser over gulvet, og det er der. Og jeg, med min relativt nye hatt, jeg har hatten full og må bruke sider av meg selv som jeg ikke visste at jeg hadde. Stille høyt de ubehagelige spørsmålene om hva som kunne vært gjort annerledes. Samarbeide med andre om veien videre. Om hva som er bra, og hva

Kontrastene i nyhetsbildet de siste ukene er så enormt store at man ikke vet hvor man skal begynne. På den ene fløyen ser man  etter et innslag på Dagsrevyen (som egentlig handler om noen ungdommer som må sette fra seg veskene sine utenfor en dagligvarebutikk i Sandefjord) , at noen av de veskene som disse ungdommene har koster mellom fem og ti tusen kroner. Da er det mer enn forståelig at man ikke vil sette dem fra seg på fortauet. Det minner også mistenkelig om diskriminering når dette med å sette fra seg sekker og vesker kun gjelder en bestemt aldersgruppe. At det var flere enn meg som fikk bakoversveis da prisen på noen av disse veskene kom for en dag, det vet jeg, for jeg har skummet kommentarfeltene, og det er mange som mener det samme som meg. At det er hinsides alt som minner om sunn fornuft, det er det rene og skjære vanvidd, men det blir for enkelt å angripe ungdommene fordi de liker å ha dyre og fine ting. Det er foreldregenerasjonen som har feilet. Det er landet vå

Sist gang jeg gikk i tog av en annen art enn det i rødt, hvitt og blått var i 1993 eller 1994. Jeg gikk under parolen som sa NEI TIL EØS UTEN FOLKEAVSTEMNING , og når jeg tenker på det i dag, så er det ikke så langt derfra og til 17. Maitoget. Det var en del meningsfeller der som sto like langt til høyre som jeg selv til venstre. Flagget blei vifta med der også, for å si det sånn. Om enn ikke av meg. Når jeg går i sånne tog, føler jeg meg akkurat som når jeg danser. Beglodd. Som om jeg er kledd naken foran øynene på alle som er til stede. Godt det var mørkt da. Og et ganske skralt tog. Engasjementet mitt var gjennomsiktig og uten substans. Det mest markante jeg foretok meg i kampen mot europabevegelsen - foruten å hamre løs på høyrekreftene i absolutt alle klasse-og skoledebatter - var å rive to enorme bannere som Ja-bevegelsen hadde hengende over ei av de små gågatene inne i byen. Hva kan man si? Jeg var full og klatra som en apekatt. To Lørdagsnetter på rad. Og Ivan lo så voldso

Det er ikke så ofte at jeg går i tog. Det er liksom noe ved denne typen gjøremål som bryter voldsomt med den ironiske grunntonen i meg. Det finnes jo mange slags tog, de tradisjonelle 17. Mai - togene; blankpussa og flaggpynta, som skal markere grunnloven og frigjøringen fra den tyske okkupasjonen, og 17.mai har jeg liksom vært ironisk til siden jeg var 18 år, til mine foreldres store irritasjon. Jeg har vel blitt noe mer nyansert med tiden. Og typisk nok, er det igjennom min egen aldring at perspektivene trer fram i en annen drakt. På åttitallet, for oss som vokste opp, opplevde vi det som om det var en evighet siden krigen. Den angikk oss ikke. Krigen var mer som en film, med blafrende sorthvitt bilder. Den angikk oss ikke. Vi var riktignok skeptiske til alt som hadde med Tyskland å gjøre, språk, kultur og mennesker, det begrenset seg til det. Fra 1945 til 1985. Det er 40 år. I evighetens perspektiv er det ingenting. På barneskolen fikk vi O-fagslekse å skrive noe fra krigen, hu