mørketid

Det har skjedd en tragisk ulykke på jobb, og det overskygger alt annet disse første dagene i Februar, og etter all sansynlighet vil mørket være der i lang tid fremover.

I oss. I tankene våre. I det vi sier når vi snakker med hverandre. Bak øyelokkene våre når vi sover, en hulhet, som er verst for dem som var nærmest. På den ene eller andre måten. Og det vil fortsatt være der når vi våkner. På den ene eller andre måten.

Man står opp, gjør sine rutinemessige ritualer om morgenen, drikker en kopp kaffe hvis man har tid, gløtter ut i halvmørket, på dem som skraper eller ikke skraper frontrutene sine, smellet av kjellerdøra der den fyker tilbake og banker mot karmen, hører ungenes skritt der de tasser over gulvet, og det er der.
Og jeg, med min relativt nye hatt, jeg har hatten full og må bruke sider av meg selv som jeg ikke visste at jeg hadde. Stille høyt de ubehagelige spørsmålene om hva som kunne vært gjort annerledes. Samarbeide med andre om veien videre. Om hva som er bra, og hva som må endres.
Små skritt tilbake mot å bli tilliten verdig. På en eller annen måte føles det godt å kunne bidra. Bedre enn å sitte med hendene i fanget.
Jeg har skrevet om sorg før, om begravelser og om døden.
Men det vil jeg ikke denne gangen. Selv om jeg kjenner sorgen som en stein i mellomgulvet, så er den ikke min. For jeg er på utsiden. På en måte. Og på innsiden. På en annen.