Og litt til

Det er heldigvis ikke ofte jeg besøker Stavanger legevakt - null ganger på mine egne vegne - men etter at jeg fikk barn har det vært noen turer. Det å se sine barn ha det vondt, det er som en nødstopp, eller kanskje en 'Alertknapp' som ved utløsning sparker rett i hjerterota. Det er ingen grenser for hvor langt man vil strekke seg for deres velvære. I så måte er ikke terskelen til legevakten særlig høy, selv om selve oppholdet der sjelden pleier å være verken behagelig eller kortvarig. Dagen i dag starta på en måte som bar preg av at alle fire i husholdningen hadde gårsdagens borettslagsfest i den ene foten og den kommende dagens hendelser i den andre. Festen i borettslaget tok meg fullstendig på senga, da det viste seg at jeg hadde felles referanser og utrolig god tone med flere av deltakerne. Dette igjen førte til at jeg ble sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt, og det siste glasset med rødvin som jeg tømte i meg rett over ti var fullstendig unødvendig. Kvart over ti

Det er snart valg, og selv er jeg veldig for valg. Særlig denne gangen, får man si, etter å ha hatt en regjering som har svekka arbeidsmiljøloven, gjort grumsete meninger stuereine, prøvd å presse kommuner til å slå seg sammen, og ellers aktivt jobba for at de som har minst skal få litt mindre, og de som har mest fortjener mye mer. Dessuten har de kutta i fedrekvoten. Lagt seg med rassen i været for Kina. Jeg spyr. Jada, jeg vet at det finnes ok folk, ja, til og med veldig fine folk som stemmer høire, men når jeg havner på fylla (noe som fortsatt skjer, om enn mye sjeldnere enn for en del år tilbake), da hamrer jeg løs på Høire - partiet som helt konsekvent har stemt imot alle velferdsordninger siden tidenes morgen. Jeg vil før stemme på brunsneglene som slimer seg rundt i hagen. Og som om dette ikke er ille nok - en stemme til høire er en stemme til: Jeg nevner i fleng - Sylvi Listhaug - Per Sandberg - Christian Thybring Gjedde. Æsj. Jeg er ikke elitist. Jeg har ikke en gang

Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt. Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død. I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå. Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det. Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris. Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram. Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt. Fine og sunne mennesk

Vi har flytta. Har du hage? spør folk. Ja eg har hage, svarer jeg kjekt. Sjøl om vi ikke akkurat snakker kunstige fossefall og frukttrær og grønnsaker så langt øyet kan se. Jeg har noen kvadratmeter på den ene siden, med et par fancy runde busker, omkranset av en hekk. Og så har vi noe på den andre siden, som skulle bli plen, men som etter syndefloden ser mer ut som et litt vanskjøtta nybrott, og det ER det vel strengt tatt også. Det spirer litt, men fint er det ikke. Vi har flere veldig okay naboer, han ene har tilbudt meg å låne gressklipperen hans, og det har jeg benytta meg av flere ganger. Han er min favoritt. Jeg er ikke motoren i nabolagets hageskjøtsel, men jeg prøver å ikke være han som drar alt for mye ned, så når naboen veggivegg klipper hekken sin på forsiden, så kan ikke jeg være så mye dårligere, men så er det sånn i rekkehusborettslag, at hvert hus liksom har sine egne greier (i motsetning til i blokkborettslag, hvor alt verktøy og alle uteområder er felles). Terske

Jeg vurderer å bytte til hip hop. Streetcreden min er likevel smuldret opp. Jeg lurer på om streetcred er det samme som troverdighet. Jeg tolker det slik. Jeg liker ikke de side buksene og alt blingen, jeg liker ikke joggeskoa eller de ûbermacho tekstene. Jeg liker ikke den åndssvake fiklinga med platespilleren. Men det er noe urmenneskelig over ordene over bass og trommer i monoton, suggerende rytme. Det er ofte sånn jeg lager tekst. Leter etter en innfallsvinkel, en pønsjline som lokomotivet som skal sprenge hull i den veggen som står rundt meg i alle fire himmelretninger. Bare en åpning stor nok til at jeg kan kravle igjennom. Eg kom øve heiå Å der sto budeiå Hu galna seg og veifta med ein Mauser, midt i leiå Hu gjeta kje sauer Hu molka kje geiter Ikkje høns og ikkje kyr og ingen dyr som gjekk på beite Eg vinka fra toppen, så sklei eg på soppen Å ut fra sekken raste øl og vin og rett i koppen Hu sprong øve bekken Oppi Hakkadalen Så ga u meg ei vinga, den budei

Jeg er norsk. Eller jeg er halvt trønder, hvis det fortsatt kvalifiserer til merkelappen. Ola Borten Moe er også trønder. Og Linda Hofstad Helleland. Sylvi Listhaug er frå Sunnmøre, selv om jeg egentlig tror at hun har aner fra Mordor. Sylvi Listhaug er minister for hele det norske folk. Hun har innvandring og integrering som hovedoppgave, men jeg syns ikke hun bruker så mye tid på å jevne ut og integrere. Hun bruker mest tid på å være bekymret. For alt som er så fint og Norsk som blir ødelagt.  Hva slags fryktelig land skal stakkars lille Steffen vokse opp i? Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland er også redd for alt det norske som kan gå tapt. Hvis vi ikke passer oss for utlendingene. Det er snart valg, og dette er det som er viktigst for disse menneskene. Å dusje er en slik norsk verdi, sier de og kristendommen. Krle i skolen. Nestekjærligheten er typisk for oss nordmenn, sier de. Som om det skulle være en sannhet.  Men nå er den under press. Hofstad Helleland går en pil

De av dere som forestiller dere at det å bo i rekkehus er som en slags mellomting mellom å bo i enebolig og blokk har 100 prosent rett. Den mest merkbare forskjellen fra blokktilværelsen er etasjene og hagen. For mens vårt forrige borettslag begrenset egeninnsatsen til to dugnader i året, så har man her fått tildelt hver sin hageflekk på hver side av huset som man kan gjøre som man vil med. Little boxes on the hillside, Little boxes made of ticky tacky,1 Little boxes on the hillside, Little boxes all the same. There's a green one and a pink one  And a blue one and a yellow one, And they're all made out of ticky tacky And they all look just the same. * Malvina Reynolds* Normalt ville nok dette - for min del - betydd at jeg gjorde minst mulig, slo plenen, tok hekkene et par ganger i året, og lot resten seile. Men akkurat det er ikke et valg nå, for det har stått en gravemaskin og dura langs rekka av hus, og arbeidet ble lagt til Juni/Juli, for da er det garant

Beelzebub er en handlingens mann. På mange matter min rake motsetning: han blir veldig fort begeistret for ting, og gjør ting på innfall, kanskje enda mer før enn nå, men fortsatt vil jeg si at han er spontan. Selv er jeg mer av typen som ikke rir same dagen som jeg saler. Noen ganger rir jeg ikke en gang same uke som jeg saler. I snitt er vi kanskje noenlunde på normalen, det grønne feltet i midten. I går var en typisk dag for innfall for Beelzebubs del. Han hadde funnet ut at a-ha skulle spille på Kongsberg Jazzfestival den 6. Juli 2018. På en drøy halvtime hadde han invitert Rållså og meg, kjøpt konsertbilletter, og booka seg og fruen inn på hotell til det nevnte arrangementet. Vi liker veldig godt å henge med the Beelzebubs, og lot oss rive med av begeistringen. Etter dette har jeg tenkt mye på a-ha, og i motsetning til Rållså, så har jeg aldri vært storfan. Jeg har vel strengt tatt ikke vært småfan heller, de var vel litt for glatte i stilen da jeg var 15, og stil var