Alle killebukkene
Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.
Kommentarer