Og litt til

  Det er Søndag og Endre og eg er på jakt etter julatre. Det foregår ikkje slik lenger, at eg - væpna med øks og sag - tek meg turen under tødene over Kåda - i halvmørkret for å hogga julatre i eigen skog. ME er væpna med brukbart humør, smultring frå butikken, og eit visakort som det er pengar på (enn så lenge). Og me sit i den minste, og billegaste elbilen som i si tid kunne kjøpast for pengar. Det kjem eg inn på seinare. Ryktet seier at dei sel julatre på Tjensvoll, og sidan kortreist er i vinden, køyrer me dit først. Jo, det er tre der, men ingen kremmar. Trea er låst inne med ein blå nylontau, det er ikkje fyr i bålpanna. Det regner kattar og hundar. Me må til Hillevåg, køyrer Auglendsveien mot Kilden, forbi Kilden, ventar på tre bilar som kjem frå venstre, og smett ut framfor den fjerde. Det er ein BMW, han tutar iltert og eg sleng ein langfinger opp i bilruta og ropar OG GOD JUL TIL DEG OG! Junior ler så han set smultring i halsen. Me kryssar over vegen til ein julatremogul frå

Eg hugser at det var ein daglegvarebutikk i den shady enden av Pedersgata som selde øl utan å spørja om legetimasjon. Det var min favorittbutikk. Eg hugser at eg skulle ha fest ein gong i 1987, og at eg gjekk på bussen, nummer 5 eller 15, ned til torget og gjekk heilt dit, til enden av Pedersgata og kjøpte to kassar øl og transporterte dei i ein stor, marineblå bag, og det var så tungt at knea såvidt bar meg ned til domkyrkjeplassen. Eg hugser at 1987 var eit år då eg kjende på eit snev av fridom, at eg budde på hybel på Eiganes, i Torfæus gata, og at eg kjøpte Def Leppard sin Hysteria på kassett og Bruce Springsteen sin Tunnel of love. På kassett. Det var foreldra mine sitt pensjonerte anlegg, to oransje, sekskanta Tandberghøgtalarar, ein Telefunken radio/forsterkar, og eit flatt kassettdekk frå Akai. No må du gå å hjelp han far, sa mor, og det var lettare å gå ut i fjoset, enn å gå og kjenna på det dårlege samvitet. Og han vart vel glad, sjølv om han ikkje viste det. Eg hugser at 198

 Det er lørdag formiddag, tiende i tolvte tjuetjuetre. Jeg sitter helt inntil scenekanten på Spor 5, sammen med Anja, og cowboyene tar plass der oppe. Det er jul for cowboys, og Dag åpner på vokal, og Morten og Rune faller inn, og bandet er så samspilt at de spiller og puster som èn organisme og salen lytter andektig, og Rållså og Rållsingene sitter på første rad, og jeg har den finfine muligheten at jeg kan betrakte det musikken gjør med dem, og samtidig se dem der oppe. Og høre. Det er stor hengivenhet, og kjærlighet mellom scene og sal, og her sitter jeg, som er så heldig å få være med på, og bli kjent med disse menneskene igjennom ei hel helg. Synge èn låt på hver forestilling, og ellers bare være i det. Shane Mac Gowan's `Rainy night in Soho' er neste låt, og den blir så utrolig sterk og fin i denne versjonen, og jeg griner for første, men ikke siste gang denne dagen,  Det blei nydelig musikk, med mye gode tekster, fem fulle hus, hyggelige tilbakemeldinger, latter og en fe

  Da vi ga ut plate med Long Night for femseks år siden - spilt inn i Tommys studio i Alsvik - mixa av en fyr som heter Eroc, og gitt ut på et selskap som antagelig er sveitsisk siden det heter Sviss dark nights (mulig at det skrives på en annen måte) - så var det ikke så enormt stort oppstuss i mainstream-musikkens verden.  Vi fikk en fin femmer i Aftenbladet, og noen veldig gode anmeldelser i Heavy Metal.no og Norway Rock magazine, og i 8-10 fanziner som er opptatt av melodiøs mørk musikk. Dessuten fiska jeg med Egon Holstad (en musikkjournalist-helt oppe i Tromsø) - han svarte meg og lytta og ga tilbakemeldinger. Strandbuen var også på saken. I tillegg prøvde jeg meg på en longshot - fyrte en mail til en VG- journalist, som svarte og lovet å lytte, og seinere hørte jeg aldri noe fra han De aller fleste tilbakemeldingene var positive, uten at vi ble rent ned av verken platekjøpere eller festivalarrangører. Eller konsertgjengere heller, dessverre. Det tok ikke av sånn kommersielt sett

Dei sa at djevelen låg på lur i musikken, i alle ting kring oss Så Led Zeppelin-platene gjekk på bålet Ja, eg kvitta meg med Eagles og, og Pink Floyd Eg sat igjen med Elton John, Sting og toto Og det var kan hende det jævligaste av alt Eg sakna den svarte hunden og ein heil haug med kjærleik Gud er kjærleik, sa dei   Dei sa at djevelen låg i detaljane, Kven vil vel ha ein gud som ikkje likar Led Zeppelin? Eg forstår det ikkje Eg har tenkt mykje på det   Lei oss oss ikkje ut i freisting, men frels oss frå det onde, messa dei. Men kva i Kaanans land er det onde? Det er i alle høve IKKJE Led Zeppelin Eller nileppeZ deL Fri oss frå det dumme Og frå toto

  Det er lett å la seg begeistre av ny teknologi.  På mange måter gjør det livet kulere, og noen ganger også lettere.  Jeg savner ikke akkurat de fysiske kartene med den bittelille skrifta, eller småpengene (og storpengene) i lommene. Jeg synes jo det er fantastisk at jeg kan se Liverpoolkamp på mobilen i et fremmed land når alt annet svikter. Eller fremmed og fremmed. Endre og jeg sto i legobutikken på Gatwick i helga. Der hadde de en maskin med en skjerm, hvor man kunne holde fram ei eske med lego foran, og så blei figurene i eska liksom levende på skjermen, dansa rundt og greier. Det jeg er mer skeptisk til er de såkalte selvbetjeningskassene som har blitt et vanlig syn i dagligvarebutikker i distriktet og sikkert landet, og hva vet vel jeg. Istedenfor å ha et menneske som sitter og skanner inn strekkoder bak en kasse, sluses kundene inn på skannestasjoner, der de må skanne selv, og lete seg fram i sine egne varer. Jeg er 53, og - om ikke akkurat lysende intelligent - så i hvertfall

 Det er søndag ettermiddag på puben Victoria taps i Westminster, London. Jeg har etterlatt Rållså og Rållsingene foran et teater ved Victoria Station. De skal på musikal, og jeg skal se Liverpool på pub. Det er gode skjermer og sånne skjønne bardamer som sier darling og perfect og thank you sir, og de har alle tenkelige og utenkelige typer øl på kran, og jeg tenker at HER, her vil jeg se Liverpool. Jeg har ikke gjort så mange forundersøkelser, regner med at det er sånn i England som i Norge, at alle Liverpool sine kamper blir vist på fjernsyn. Verdens beste lag, klart det, men på skjermen er det noe Evertongreier, og når jeg spør så svarer de let me check that for you darling, no, sorry - it's not on.  Det er jo en feit strek i regninga, jeg sitter her med min pint of Guiness, og så sjekker jeg mobilen, og jammen om ikke Viaplay funker i UK også, så der sitter jeg med Sony-proppene mine og ser Engelsk fotball med norske kommentatorer på mobiltelefonen min i London. Jeg har brillene

  Eg skal ikkje seia så mykje. Eg vil takka for at me blei inviterte til årets begivenhet 3X 50, tre brødre som ikkje er brødre. Eg har kjent alle: Jon Eirik, Alf og Rino sidan nittitalet. Eg blei først kjent med Jon Eirik. Det må ha vore i 1994, i kjellaren til Tommy i Alsvik, der eg akkurat hadde blitt vokalist i The Morendoes. Eg ska vera ærlig - akkurat på denne tida så dømte eg folk ein del etter utseende (det var før eg blei den flotte og åpne og inkluderande og fordomsfrie fyren eg er i dag. Førsteinntrykket eg fekk av Jon Eirik var litt skuffande, eg syns an såg jysla streit ut. Og sjelden har vel nokon tatt så feil. Eg fant nokså fort ut at han likte både fest OG basar, og bingo, for dei som huske den legendariske festen i Sandeidgadå monge år seinare. Og eg likte og det, og det va kjekt, for å sei det mildt, det va ofta over fartsgrensa, og mykje av det som skjedde in the nineties og på førstee del av totusentalet, mykje av det kviler godt der det er, og egnar seg dårlig fram

  Endre sit band - Wragh - har øvd tett heile sommaren - 2-3 gonger i veka, og hatt fleire konsertar, og torsdag spelte dei support for Sløtface på ein gratis under 18-konsert på ungdomsklubben Metropolis. Det var første gongen eg var på Metropolis etter at dei flytta frå Nytorget i vår. Eg er ikkje i målgruppa heller, for å sei det sånn. Dei har flytta til St. Olav. Salen er større, det er høgare under taket, og inngongen er frå ei gågate. Eg heiar ubetinga på Metropolis, måten dei legg til rette for ungdommar som vil halda på med kultur. For Endre og gjengen har det betydd utruleg mykje. Og for kvar gong eg ser Wragh!, er dei litt betre enn gongen før. Denne gongen hadde dei på førehand diskutert at dei skulle ha opp energinivået. Endre sa til meg at dei skulle spela ti minutt, og då sa eg HÆ? Ti minutt e jo bare to sangar. Nei, det e fira sangar, sa Endre. Galnaste eg hadde høyrt. Det var vel ein plass mellom femti og hundre ungdommar der, Wragh byrja på sitt sett i det dørene vart

  Det er snart to veker sidan Dublin, og hoi som tida går. Sist innlegg var gamaltestamentlig i form (og farge). Orsak. Me har kome til det som ofte er høgdepunktet når ein reiser til utlandet og spelar konsert, men det hender at det er omvendt. The Soundhouse ligg ei gate opp frå elva, veldig sentralt i Dublin. Då me kom dit, med pikkpakket vårt, for å ha lydprøve, verka heile staden dau, og ikkje skjøna me kor me skulle gå inn, men til slutt fekk me fatt på arrangørane, The Nosferatu hadde rangen på lydprøve, og dei var etter skjema, noko som betydde at me var etter skjema me og, og då me kom opp i lokalet, hadde dei ikkje byrja på stortromma enno, og me tenkte vårt. Etablissementet haldt god Britisk standard, med tepper i trappene, gongar bak toalettet, og golv som var så impregnert i øl at sandalane hang litt igjen, og laga ein slurpeaktig lyd når eg forflytta meg frå A til B. Alt var med andre ord slik det skulle vera. Klubben er ikkje særskilt stor, eit smalt, men ganske longt lo

Og dei vakna klokka 0400 om morgonen av ein voldsom varme, og Arni fiksa Airconditionanlegget, og dei la seg til å sova igjen, og det var godt. Og dei vakna såpass tidleg igjen at dei kunne rekka frokosten, og Arni spurte Øystein om dei skulle ta ein dram før eller etter, og Øystein sa før og etter, og dei lo, og slik vart det, og det var godt. Dei gjekk ned i frokostsalen, der det var båe egg, champignon, tomatbøner og bacon, og dei åt og drakk i vrimmelen av røyster frå fjerne land som Italia, Spania og Nordland, og dei drakk kaffi og røykte utanfor, der det såg ut til å vera ein slags fristad på ei lita løkkje av grus, der festen var i gong alt, og det var rett ved eit gudshus som kanskje var ein moskè. Og dei tykte at det var meinsleg at dei måtte byta hotell, og etter kvart fekk dei tak i Tommy og Yevheenia, som hadde gjort turistting og vore på museum og sett Book of Kells, som er ei særs gamal bok. Dei dreiv nedover byen, mot elva, og med eitt kom det ein parade som feira eller

 Det har blitt som ein tradisjon å skriva turnèdagbok her. Heilt sidan Søramerikaturen med Tristania i totusen og.. seks? Åtte? Noko der omkring. For ei drøy veke sidan var vi ute og lufta oss med Long Night.  Flyet frå Sola til Gardermoen gjekk så tidleg på fredagen, at flybussen ikkje hadde byrja å gå enno, og Arni og eg hadde tenkt å dela ein drosje, men så vart Rållså redninga. Ja vel då, for faen i helvete. Kvart over fem var ikkje så uvanleg for ti-tolv år sidan. Men no er det jo pissetidleg. Me køyrde ut til Forus, henta Mr. lead guitar, og køyrde ut til flyplassen, der me møtte Mr. og Mrs. Lead composer. Og det vanlege styret med pakking og ompakking og kven tek CDane, og kablane, og har nokon plass til Helixen, boardingkort og remser til å henga på handtaka til bagasjen som skulle sendast. Eg hugser lite frå flyturen, utanom at eg sette meg feil to gonger før purseren (som var svensk) fekk geleida meg til setet mitt. Eg var raud i kinna, var kledd i shorts og sandaler, og kjen

  De som har fulgt meg opp igjennom årene kjenner kanskje til mitt ambivalente forhold til fotballaget Viking. Det er ei blandet greie, det er gammelt agg i forhold til arroganse som har blitt utvist mot 'mindre' klubber i regionen, den underlige jappe/blåruss/VIP - kulturen som blei dyrka så heftig i en periode, merkelig behandling av unge spillere som gjorde feil, salg av stadionnavnet og den grunnleggende negative stemningen som har vært på kampene når det har butta i mot ute på kunstgresset, som i perioder må ha fungert som en slipestein om halsen på de elleve på banen. Det har jo likevel vært Viking som er laget, selv om jeg på ingen måte har vært blant de trofaste som har stått der i medgang og motgang, Og særlig ikke i motgang, da. Og motgang har det jo ikke manglet på, sånn sportslig sett. Javel, det er en skam der. If you can't support us when we lose, don't bother to support us when we win, som det heter i et Liverpool- fan meme. Det er selvsagt mye artigere å

  Ingen er så kjent på Stokka Sånn som Endrasen og Pappa Kan du tro det? Kan du se det? De vet øvre De vet nedre Det må me vel sei e 9,5 av 10, Pappa! Det er Endre som seier det, som oftast på mitt lag, enn så lenge, den finingen. Me sit i lånt bil, lånt av Storhaugdegosen. Me svinger av mot Nedre Stokka for tredje gong. Me var her på torsdag for å sjå på hagemøbler, for fem minutt sidan for å hente dei same hagemøblene, og no - for å hente putene som me gløymde då me var her for fem minutt sidan. Ellers kan ein med stor sikkerheit seie at dette er det einaste eg har skrive på rim på aldri den tid, heile sommaren i alle høve. Syng han gjerne til melodien av 'Ingen er så trygg i fare'. Teksten er femti prosent rålls, femti prosent sjølvironi, og femti prosent feil. Me veit ingenting om Øvre Stokka. Me har vore to veker på Randøy, med 10 dagar regn, lågterskel ferie. Bøker og filmar og  xbox og gamle bilete. Gildt besøk frå the Steinstøs. Ein oppvasmaskin som ikkje virka.  Siste

  Ein klok mann eg kjenner sa ein gong: Ungar er fremskrittspartistar når dei vert fødde, og det er vår jobb som foreldre å oppdra dei til å verta gode sosialdemokratar. Det er godt sagt. Det var Arnstein som sa det. Mange sosialdemokratar vert forøvrig fremskrittspartistar når dei vert gamle igjen, tenkjer eg. Berre ein obsevasjon, Mi erfaring er at vi vert testa på korleis det står til med moralen vår kvar dag, om vi gir plass til andre på bussen, eller juksar på skatten, snik i køen, karrar til oss litt meir enn det som eigentleg høyrer oss til. Brukar olbogar for å koma oss fram på bekostning av andre. I ein episode av Norsken, Svensken og Dansken i vår refererte programleiar Hilde Sandvik til ei undersøkjing der foreldre i ulike land vart spurt om ulike sider ved barneoppdraging. Det eine spørsmålet var omtrent slik som dette: Kor viktig er det for deg å oppdra dine born til å ta hensyn til andre? Berre 22 prosent av dei norske foreldra som var med svarte at det var viktig for dei

  Ungene blir overøst av kultur, av filmer og serier, av musikk og plater og musikaler, og bøker og barnetv, og slik har det vært helt siden de var små, og hørte Roald Dahl og Anne-Cath Vestly og Torbjørn Egner og Alf Prøysen Dizzie Tunes og what not, på repeat nonstop. Da de var fire eller fem spilte de hele scener fra Hakkebakkeskogen, Ingrid klatra opp i grana i Slaskamarka og var Klatremus, og Endre var Mikkel Rev som truet og lokket (men til slutt sovnet da Klatremus sang en godnattsang om en 'Revefyr'). Kanskje du vil ha ei lita kongle å vente med så lenge? Vi var nokså tidlige til å pushe Lord of The Rings og Harry Potter, vi må ha sett alt sammen et tosifra antall ganger, og alle har likt det like godt, tror jeg. Mange av de andre greiene - som vi syntes var fantastiske da vi var barn - har ikke helt tålt tidens tann. Goonies  gadd de ikke se hele av en gang. Nylig så vi den første Indiana Jones-filmen (De fordømtes tempel) fra 1984.  De skurkane e litt sånn som lego-sk

 Da jeg var barn - siste året på barneskolen - var 'storskulen' (4-6 klasse) på tur til Haugesund, eller kanskje det var utenfor Haugesund, men vi var sammen med jevnaldrende fra Jøsenfjorden, Jøsneset og Ombo. Jeg fikk kjæreste etter det. Jeg var ekstremt interessert i jenter. Skreiv lange brev til henne.  Det jeg husker best fra den turen - bortsett fra blunkeleken - var den turen vi hadde inn til Haugesund. Det var politikk på at ingen skulle ha med seg mer enn 50 kroner i lommepenger, og da jeg var inne i en kiosk som solgte westernbøker (som jeg leste i bøtter og spann på den tiden), mangla jeg 20 kroner. I min dumhet putta jeg boka under jakken, og gikk mot døra. Hjertet mitt stoppa og verden raste sammen da innehaveren tok tak i skulderen min og spurte meg hva jeg hadde under jakken. Jeg husker at jeg tilsto alt, at jeg ikke hadde nok penger, så for meg skammen, lærerens skuffede fjes, og mors, og fars sinne. Han så nok at jeg var livredd, anmeldte ikke. Hvis du ikke had

 En av mine livsløgner er at jeg - mentalt sett - regner meg som 33-34 år gammel. Altså 20 år yngre enn jeg egentlig er. Jeg bruker ikke så mye tid i speilet. Det har jeg aldri gjort. Det at lillebror Dagobert denne uka passerte 40 er en vekker i så måte. Han er 13 år yngre enn meg. Riktignok har jeg alltid hatt på følelsen at han var eldre enn meg, fordi han fra veldig ung alder oppførte seg sånn. Dagobert VILLE være voksen, han ville tas på alvor, ville jobbe, kjøre traktorer og gravemaskiner og lastebiler. Nå har han jo fått ønsket sitt oppfylt, for å si det sånn.  Tallenes tale er klar. Jeg husker da mor og far kom hjem med ham fra sykehuset. Det er bilder av det, der vi tre andre søsknene står og kikker over kanten på bagen, og det blikket der nede i dypet, det var allerede ganske krasst. I vår søskenflokk var ikke samhold et nøkkelord i barndommen, og jeg var ikke mer enn passe begeistret for å få enda et menneske inn i miksen. Jeg veit ikke hvorfor det var sånn. Det er ikke sånn

  Det er søndag kveld, sola er i ferd med å gå ned bak de uskjønne bygningene som har fått det pretensiøse  navnet 'Mosvannet Park', og jeg har satt på vannsprederen mot Rållså sitt blomsterbed som ligger mot veien, og plutselig kommer jeg på at støpselet til elbilladeren ligger i nedslagsfeltet til sprederen (inni hekken), og jeg tar fart og springer igjennom sløret av vann mens jeg leter etter kontakten. jeg hører latter fra ei dame som jeg ikke har sett, men som er ute og går tur med hunden sin, og jeg blir flau og sier det e det fortaste eg greie å springa før jeg stormer tilbake på samme vis. Ungene synes dette er morsomt når jeg forteller dem det. De sitter ved kjøkkenbordet og langer i seg ferskt brød fra Brustadbua. Det har vært ei sånn helg der det har gått litt slag i slag, fra Aftenblabla live på kinokino i Sandnes på fredagen, til Mablis med familien på Lørdagen. Jeg hadde høye forventninger til Aftenblabla , for jeg er fast lytter av podcasten, det er et veldig god

 Her er eksempel på hvorfor regionen vår er gode på kultur: Fantastiske bibliotek, med sølvberget som selve juvelen i kronen Nokså nytt konserthus, med sykt bra akustikk Nokså nye kulturskolebygg, med nokså nye lokaler til dans, musikk og drama. Hele Rogaland leser (Litteraturuka på Sting) (Hvitløksuka på Sting) (Kverulantkatedralen på Sting) (Humorfestivalen) Egen gatekunstfestival Et knallgodt teater Symfoniorkester Gladmaden Den spiselige byfesten Mablis Barnas Mablis Studentersamfunnet Folken Checkpoint Charlie Tou scene (Fiskepiren scene) RYMI scene Wonderful World Musikkstuen Påfyll Metropolis/ AKKS Musikkens dag. Musikkens dag/ Musikkfest ble første gang arrangert i byen i 2008, den finnes pr 2023 i over 100 land, i forskjellige varianter, så den er ikke enestående for byen, men den varianten vi har her hos oss - 2023-varianten er enestående. 9 scener, 80 artister i alle aldre og sjangere. Konserter hele dagen og hele kvelden. Alle som vil kan melde seg på, og dermed er det også