Og litt til

Klokka er kvart på tolv lørdag formiddag, og på gul scene utenfor Sølvberget i Stavanger spiller 3 13-åringer trommebasert punkrock, og foran scenen i en halvsirkel står undertegnede og noen titalls andre mennesker, og ved scenens venstre side danser en (formodentlig noe påseilt)  mann i 40-50 årsalderen med en Anthony Gormley- skulptur. Han gir på, digger og danser og koser seg. Det er musikkfest, og akkurat dette øyeblikket viser hvor langt kulturbyen Stavanger har kommet siden 2008, da vi blei europeisk kulturhovedstad, og byen hadde to eller tre konsertscener. I dag snakker vi minst det tredoble. Ti år før   vi blei europeisk kulturhovedstad, blei Gormley omstridt, med utstillingen Another place  som besto av 100 jernmenn plassert på solastranden, med fronten mot vest. Noen sto i vannet, andre var halvt nedgravd i sanden. Som all kunst som viser igjen, vakte denne utstillingen motstand. For någe tull! Sløsing med skattapenger! Forsøpling av naturen! Farligt for di så bade!  Farligt

  Jeg leste en lang sak på NRK om ei fiskeørn som la eggene sine i samme reiret ved Drøbaksundet, og som var radiomerka, og som blei fulgt helt til Marokko, hvor den hvilte i det samme treet dette året som de foregående. Jeg blei nokså berørt av teksten og bildene, det var spennende, viste til alle farene en slik fugl møter på en slik langflygning, der er selvfølgelig vi mennesker som gjør verden farlig, fordi vi i utviklingens navn bygger ned stadig mer natur, og fordi det til og med blir drevet jakt på fugler i søreuropa, og fordi det er folk som stjeler eggene deres lenger nord. Naturen er fascinerende, og denne fuglen, utstyrt med sin innebygde navigasjonsapparater og sine innebygde fjærimpregnering, og overlegne flyegenskaper er ikke noe unntak. Jeg har ikke noen løsning på hvordan vi redder kloden. Havvind virka som en god plan, men nå er jeg ikke sikker. Landvind virka som en god plan, men det var ikke gode nok reguleringer, vedtakene gjort i offentlige instanser lot til å være

  Da vi var i Oslo, fikk jeg en tekstmelding fra Jon Eirik, med forslag om en spilling til. You'll never walk alone og en Skyggebrorsang, tenkte eg, som han skrev det. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke akkurat er noen karaokemann, eller trubadur. Å bryte ut i spontan sang har riktignok skjedd ved noen tilfeller, men oftest i kombinasjon med høyt (altfor høyt) inntak av rusmidler. Normalt må jeg ha fire uker til å snu meg rundt. You'll never walk alone har jeg sunget som sanger i to bryllup og ved ett arrangement i regi av Liverbirds Stavanger, da Liverpool-legenden Phil 'Gris' Neal var på besøk. Foran det første bryllupet - som var på Utstein Kloster - var jeg så nervøs på forhånd at Jon Eirik måtte slippe meg av så jeg fikk spy på Bru - like ved den ikoniske bomstasjonen, selv om jeg kunne både YNWA og The Fields of Anfield Road  veldig godt.  Det gikk kjempefint likevel, altså. Og i June og Andrew sitt bryllup også. Kjempefint er en sterk firer på min skala, Ri

 Klokka er kun åtte, og vi har spilt. Jeg vrikker meg ut av dressen. Dressen er den samme som jeg gifta meg i for snart åtte år siden, og da jeg en gang fisket etter skryt fra Rållså (sidde som et skudd, jo) sa hun: Eg tror det e ein søm som e røgen i rompå. Så der fikk jeg den. Haha! Tommy gleder seg veldig til Mission, det er stappfullt i salen da vi lurer oss forbi, og vi er så fornøyd med det lokale crewet som det går an å bli. Hyggelige og hjelpsomme og profesjonelle. Vi får en del skryt av forbipasserende, Bra gig, Østen! Sier en som jeg aldri har sett før. Vi fra Ryfylke er nesten like vare for skryt som vi er for kjeft, men så lenge det er kort, og ikke helt oppi fjeset, så går det fint. Mumler takk og går. Nå er det sånn da, at gamle og halvgamle hunder de har sine preferanser innen musikk og litteratur, så det er ikke alltid at de er klar for å bli overbevist om at dette her er gode greier. Arni og jeg kikka inn den ene sidedøra på vei ut an ser kule ud, men det e kje mi grei

 ÅÅÅHOIIIÅHOOOOIOHOI! ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! ÅÅÅHOIÅHOOOIÅHOI! Jeg våkner på hotellrom 454 - av noenslags skrik som kommer inn igjennom de åpne vinduene. Bjarth og Arni sover fredfullt i sine respektive senger. Som barn. Jeg fomler etter hodetelefonene mine, setter på en podcast, klokka er halv seks. Jeg legger meg på ryggen, med prat i ørene. Det funker sånn noenlunde, og jeg sovner igjen, våkner kvart på sju.  ÅÅÅÅÅHOIOHOI! OÆÆÆÆÆÆÆ! HOOOOOOOOOOOOOI! Sola er i ferd med å stå opp, sniker seg inn igjennom en glipe i gardinene, treffer Bjartolinis sovende kropp. Jeg har veldig lyst til å gå bort til vinduet for å kikke ut, og dra for gardina, men siden de sover, lar jeg være. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHH! Og så våkner de til etterhvert, og jeg kommer ikke inn i Knausgårds Sjelens Amerika , jeg er jo en mann uten høyere utdannelse, en enkel gutt fra Randøy. Han skyter så langt over i ingressen at jeg lar ham ligge. Jeg går bort mot vinduet og finner støykilden - en mann i 20-30-årene. Han ligger i en gresskl

  Det er 17. mai, klokka er sju eller noe, på kvelden, og endelig, endelig er det spillejobb igjen. En spillejobb som har vært utsatt tre ganger siden 2020, og egentlig er det ikke vår jobb, siden det er en supportjobb, men suget etter å spille live har ligget der siden i høst, og enda lenger, og det har vært øvd systematisk og intensivt, og settlista er kutta ned til beinet. Seks låter på 30 minutter. Så vi er klare til å gå ombord i flyet som skal ta oss til hovedstaden. Mr Main producer and lead composer Tommy Olsson Mrs Main Producer Yenhevlia Olsson Mr. Lead guitarist  Arni Sørlie Mr, Lead singer Yours truly Og Mr. Lead Hat Manager and executive merch person Bjartholini Langeland Flyplassen lå nesten øde, og det var 17. mai, og ikke et flagg å se, og alt gikk smooth, fra innsjekk - via baren, til boardingen. Det var et nokså lite fly, og da vi ruslet over asfalten, for å gå ombord, i den kalde nordavinden, bryter Bjarth ut av køen, og styrer mot haleenden av flyet, hvis det er noe

Det er vår, og utenom det voldsomt skiftende været, dugnaden i borettslaget, og de deilige røde dagene i kalenderen (som klaffer forbløffende godt i år), er det irritasjon og bekymring over russen som dominerer avisoverskriftene. Det er nokså forutsigbart. Russen bråker og rølper og pisser i buskene og har seg vilt og uhemmet med hverandre med neseborene fulle av kokain mens de hører på forferdelig og lite oppbyggelig musikk. Jeg har selv laget et lite dikt om dette - det går omtrent sånn: (fritt etter Andrè Bjerke): Lille rare Rulleruss - masse tiss i Ibsens busk Skulle bare ut og tisse Stakkars lille russenisse! God og full som Ibsen selv Ble han tauet samme kveld Det meste av det russen gjør er relativt uskyldig - og kan tilgis - kanskje bortsett fra musikken, og den der busskulturen virker jo ikke særlig sjarmerende, men jeg er jo en mann på over femti år, og jeg er usikker på om jeg har lov til å ytre meg. Nåvel.  Kokain blir debattert parallelt med russetiden. Ja, for det første

  Jeg leste akkurat ferdig Mamma er trygda av Mimir Kristjanson. Den har ligget i stabelen av uleste bøker en stund, er en paperback utgitt på Kagge forlag i forbindelse med Hele Rogaland Leser .  Wikipedia:  Hele Rogaland leser er et litteraturformidlingsprosjekt initiert av Stavanger bibliotek og drives fra 2010 av Rogaland fylkesbibliotek. Prosjektet startet som et prosjekt til Stavangers kulturhovedstadsår Stavanger2008, og har blitt videreført i årene etter. Det blir plukket ut en bok, som deles ut gratis over hele fylket, og det er et godt prosjekt, synes jeg, jeg har lest de fleste. Jeg vet ikke om det var i år eller i fjor hele Rogaland leste Mamma er trygda. Antagelig i fjor. Jeg er litt overrasket over at de lesekyndige i det mørkeblå oljefylket Rogaland har plukket ut en bok som er så politisk, og er skrevet av en Rødt-politiker og Klassekampen-journalist. Og boka er politisk kløpulver. Den gir oss en nokså nøktern, men sterk biografisk beskrivelse av Kristjansons oppvekst s

 I rekken av klisjèfylte og snodige nyttårstaler fra statsministere er det to jeg husker klangen av. Den ene er da Erna Solberg formante nordkvinner og menn at de (eller vi da) måtte lage flere barn for å holde velferdsstaten flytende. Dette var samtidig med at det satt mindreårige enslige asylsøkere innestengt på Trandum, der de (staten) ventet på at de skulle bli 18 år, slik at de kunne sende dem tilbake til Langtvekkistan. Hun kunne like gjerne sagt 'vi må lage flere hvite barn'. For de som hadde kommet hit som flyktninger hadde åpenbart ikke de kvalitetene hun var på jakt etter. Det sitter fortsatt unger til oppbevaring. Som bruker sine ungdomsår på å vente. Den andre talen jeg husker omen av er GHB (Gro Harlem Brundtland) sin tale, der hun først hevdet at det er typisk norsk å være god.   Quisling selv kunne ikke ha sagt det bedre. Det var midt i den tida da Norge Killa whales for fun, erobra verden med kjip fotball, og begikk Lillehammer-OL, som best kan beskrives som 14

  Eg kjem frå ei long rekke av stripåsar og besservisserar, som sjelden eller aldri har teke feil, og om det er så at me tok feil, så sit det uendeleg longt inne å innrømma det. Min morfar Osvald påsto til dømes at når ein kokar egg, så vært dei blautare di lenger dei kokar. På ramme alvor. Det faktum at han ikkje kunne sjå gjorde det vanskeleg - for ikkje seia umogleg - å overtyda han om at det faktisk er motsett. Google har komplisert dette med å vera stripåse. Det er det nok mange fleire enn meg som har fått erfara. Mor mi hadde ein nokså god parodi på den andre bestefaren min - Øystein - om ein høglydt diskusjon dei hadde hatt om noko, og om det vart slått opp i leksikon eller eit anna oppslagsverk, og bevist at han tok feil. Då var det visst nokså elektrisk stemning. farmor: Sei det: EG TOG FEIL farfar: NEI! Kaffår ska eg det? På generell basis, så kan en jo seie at det er rart at menn er meir påståelege enn damer, og at det sit lenger inne å 'gje seg' for å bruka den term

  Jon Evil hadde kjøpt billettar til ein Bowie-tribute på Stavangeren på fredag og me endte opp med å gå saman med Ingrid og vennina hennar frå klassen. Ein eg kjenner (men ikkje kan sei namnet på) reiste heile veien til byen for å sjå Ole Evinrude spela hits frå sin brokete karriere. Me snakkar om mannen bak hits som: Det vakke min skyld, Sayonara og This town aint big enough for the both of us , sanger som har satt sjelelige skader på ein heil generasjon. Det var som sagt Jon Evil som var initiativtaker til arrangementet vi skulle på, og eg hadde ikkje sett meg inn i kva det eigentleg skulle gå ut på, men stolte fullt og heilt på min svirebrors gode smak, og songane til Bowie har prega meir enn ein generasjon, og på ein god måte. Me gjekk ned mot byen, Ingrid og eg. Det er ein fin veg å gå, over motorvegloket ved Mosvatnet, og ein snei innom Vålandsskogen. Ingrid snakka og snakka, og eg insisterte på at ho skulle kneppa nest øvste knappen i skjorta. Skjortå di e alt for åpen! Knepp i

  I påsken leste jeg Shuggie Bain, en bok som følger en familie i og rundt Glasgow på  åttitallet. En ung gutts lojalitet til sin tungt alkoholiserte og psykisk ustabile mor er hovedtemaet, og det spares ikke på detaljene, det er armod og lunkne special brew- bokser, det er skandaler og råskap og hysteriske telefonsamtaler, det er sult og tragedie og manglende verdighet i fuktskadde leiligheter, utroskap og vold og nabokrangler. Shuggies mor Angela er pen, har forlatt en trygg og kjedelig mann for en meget sjarmerende taxisjåfør, og tatt med seg ungeflokken sin - 2 i tallet - og først flytta de sammen i huset til foreldrene hennes, Hun får et barn til med Hugh - som han heter, det er han boken er kalt opp etter. Hun rives i stykker av en (ikke ubegrunnet) sjalusi overfor sjarmøren. Første del topper seg da hun setter fyr på gardinene på soverommet, mens hun klamrer seg til yngstesønnen. Etter dette installerer taxisjåføren familien sin i et lite hus i en liten gruveby i utkanten av Gl

Middelaldrende mann reagerer på idiotiske munnhell, del 2. Det er ei bok av Per Petterson som er ganske god, og som heter Jeg forbanner tidens elv. På mange måter forbanner jeg den dagen jeg lot meg lokke over på sosiale medier generelt, og facebook spesielt. Det er ni år siden, det har hatt sine oppturer innimellom, det er nokså ofte gøy å se bilder av mer eller mindre perifere venner, og noen ganger kommer det noe snappy som får meg til å smile. Og jeg hadde ikke vært på halvparten så mange arrangementer og konserter hvis jeg ikke hadde hatt en profil. Jeg blei selvfølgelig hekta på Facebook fra første trykk på telefonen, jeg kan ikke si noe annet. Endeløs scrolling igjennom innlegg som bekrefter det meningsløse med tilværelsen. Kommentarfeltene under tabloidene er kanskje det mørkeste, der menn på min egen alder bruker sin grunnlovsfestede demokratiske rett til å ytre seg fritt til å sjikanere marginaliserte grupper, kvinner, og sosialdemokratiske politikere. En inngrodd skepsis til

Helt på starten av Covid gikk jeg sur av at folk brukte uttrykket i disse koronatider , og det er klart at hvis man frekventerer sosiale medier, så blir man eksponert for mye dårlig språk og flaue vendinger, og så blir det munnhell, og da. Da har man det gående. Det var folk som syntes at de måtte få lov til å si i disse koronatider , og dem om det. I en alder av 52 har jeg gått inn i gubberollen med stor iver, og her inne, i dette forumet kan jeg skrive (nesten) hva jeg vil, og jeg kan sensurere og slette akkurat som det passer meg, men det har jo ikke vært sånn at jeg har vært nevneverdig plaget av kommentarer de siste årene. Uttrykket jeg vil til livs i dag er leverer. Det blir ofte brukt i forbindelse med restauranter, konserter, eller ferieturer eller annet skryt på sosiale medier, men se her er definisjonen på verbet å levere: Betydning og bruk bringe  (III , 1) Eksempel levere  varer hver onsdag rekke  (IV , 2) ,  gi Eksempel levere  henne brevet personlig legge fram, produsere,

  Det skulle være skoleball på steinerskolen for noen uker siden, men så blei det så fæl vind, at hele greia blei avlyst. Det var trist. Dobbelt trist for sønnen og kompisene hans i Wragh! som skulle spille i gymsalen den kvelden. Det blei vel forresten ikke avlyst, men utsatt. Utsatt til sist fredag, og som forelder til nevnte avkom - og medlem av støttegruppa - var jeg selvskreven på rigging av lyd (eller mer selvskreven på bæringa enn det tekniske), og siden Rållså var ekstremt travel på strandalandet, disponerte vi ikke noe kjøretøy, noe som gjorde at sønnen strevde fælt med logistikken, som innbefatter et bussbytte på Strømsbrua, og når man da glemmer mikrofon, og må snu og dra hjem igjen, og etterpå DET igjen tar feil buss, og må hoppe av og ta buss tilbake, da er farsen nesten komplett. Vokalistar SKA komma for seint te soundcheck, sier jeg. Og når di komme ska di bare stå i veien og gjer seg vanskelige og gjer primadonnating.  Han er ingen primadonna, sønnen, han kommer pesende

 Det er onsdag ettermiddag, datteren skal på dramaøving. Jeg tilbyr meg å hente henne etterpå. Det er tross alt kaldt og mørkt ennå, og jeg har bil og tid og alt som skal til. - Eg kan godt komma og henta deg itte drama - For å ver heilt ærlige, så vil eg helst ta bussen, hvis det e greit for deg - Hæ? E du sikker på det? - Ja, eg lige best å slappa av når eg ska hjem på kvelden - Men syns du det e meir avslappandes å ta BUSSEN? - Ja Det er jo et nokså fritt land, og skal være høyt under taket, og alt det der, men i alle dager. I dag reiser jeg til Randøy med ungene, bare oss tre for første gang på mange år, de har alltid hatt med seg venner, slik at det ikke skal bli alt for ULIDELIG kjedelig. Ekte kjedsomhet oppstår som kjent først når wifien ikke virker og man må ty til radikale (og gammeldagse) underholdningsformer som brettspill, konversasjon, eller tur. Endre gleder seg til å reise. Ingrid sier: Ikkje eg. Eg har sagt at eg hadde hatt meir lyst te å ver igjen i byen. Det er selvsa

 Det er mammutsalg i bokhandlane, og dei seinare åra har eg byrja å kjøpa litt bøker igjen. Bøker og plater er det einaste eg bryr meg om å eiga fleire av, og som eg vil ha rundt meg heile tida. Så hadde eg bestilt nokre bøker, da og var for å henta dei på Ark Sjildn, og heilt tilfeldig var min ven flanellskjortemannen òg der, og då eg til slutt får bøkene mine, ser han den eine, som er av Linn Ullmann - som eg har veldig sans for, og så seier han at han trudde me hadde lese den i lesesirkelen for nokre år sidan, og der er jo eg òg med, og visst pokker hadde me det. I den eine boka eg les no, av Cormac McCarthy, den som heiter Stella Maris, så har akkurat psykologen spurt pasienten om kor monge bøker ho har lese, og ho landar på ti tusen, og så spør han om ho hugsar alt ho har lese, og då svarer ho: Ja, hvorfor skulle man ellers lese det. Ho er nok ein av dei aller skarpaste knivane i skuffen. Min ven og våpendragar Arne Andrè har kjøpt 4 pallar med hifiutstyr på auksjon. Inkludert 17

Det var meininga at eg skulle på Pål Flåta på fredagen, saman med Flanellskjortemannen, Lars Magnus, Bjarth Vader og Beelzebub, man så vart båe Flanellskjortemannen og Flåta sjuke, og konserten avlyst. Saka er den, at det er gode tider for dei som likar god livemusikk i oljehovudstaden, for på Folken skulle nemleg Spidergawd og Årabrot dela scene. To rockeband av god sort til under 400 kroner, det er mest for godt til å vera sant, og sjølv om mange av dei som ville på Flåta sto over Folken-pakken, så stilte Lars Magnus og eg, saman med nokre hundre andre. Scenen såg nokså liten ut, for det var mykje utstyr, og Årabrot sitt sto framst, og bak det hadde dei sett opp eit krusifiks med lyspærer rundt, og då dei gjekk på var klokka nøyaktig 2100, og dei auste på, med masse energi, ein mann i kvite klede og ein rar hatt i kolonist-stil (hvis det er lov å sei) på høgre side av scenen, og eit fyrverkeri av eit kvinnfolk (hvis det ) er lov å sei, som spant rundt, spelte på to synthar på ein gon

 - Neste gang du blogge må du skriva om banging uden hår! Det er Olaus som sier dette, eller brøler, for på scenen i maskinhallen på Tou scene står Slomosa fra Bergen, og de spiller så høyt at det singler i hodet. Rock skal jo være fysisk. Banging uten hår går jo ikke. Teknisk sett er det bare nikking, Men nikking er jo også en måte å vise at man er 'med' i musikken og liker det man hører. Slomosa spiller bra og blytungt, og frontmannen er morsom også. - Beklager at eg e litt hes i dag, vi va i Haugesund i går. Det e ætt eller aent med den byen, en blanding av amfetamin og olje.  - Og klamydia, smeller det fra der framme, og det blir gjentatt fra scenen til godmodig humring fra salen. Sønnen har deltatt på ungdommens kulturmønstring tidligere på dagen, og heldigvis sa ikke HAN noe om klamydia. Jeg tviler på om han vet hva det er også, sånn sett. Sønnen synger i et rockeband som heter Wragh, og de framførte sin selvkomponerte låt Public Enemy  med stort alvor, som det ble skreve

 I svemnen er vi aleine. Heilt aleine , tenkte eg då eg vakna på soverommet sjølv om Rållså låg ved sida av meg,  klokka var ti på seks. Og eg kom til å tenka på Arnstein og May Helen som hadde ein passiar ute på Hidle sist, under frukosten, der ho seier at ho ikkje treng noko tid i det heile om morgonen. Ho kan berre fyra på, stå opp, setja seg i bilen og gå ut i livet, så å seie utan førebuingar. Her kjem eg. Arnstein treng helst eit par timar, til å drikka kaffi og (ser eg for meg) sjå tenksamt ut i lufta, høyra musikk, og sikkert gjera seg nokre tankar om korleis dagen skal utarta seg.  Ho er bensinmotor, og han er diesel. Sjå, no snakkar han mekanikarspråket, han som knapt veit korleis ein forbrenningsmotor virkar. Eg er mest diesel eg med. Eg må ha greit med tid om morgonen, for alt er øydelagt dersom eg må skunda meg. Dersom eg må leita etter noko, dersom eg gløymer noko. alle desse tinga skjer. Med ujamne mellomrom, At eg må snu og gå heim igjen og henta det eg har gløymt. Gløy

 Det å uttrykkja seg skriftleg har alltid vore lettare for meg enn muntleg, for ved å skriva kan ein tenka undervegs i formuleringane, og med litt flaks så heng orda saman og dannar tankerekker som gjer meining. Ein annan ting er at verbale utsagn ikkje kan viskast ut (dersom ikkje samtalepartnarane er heilt demente, men uansett om dei er det, så er det alltid sjans for at ein eller annan veiver med ein mobiltelefon og  dermed filmar, og kan laga eit frekt potpurri av alt det uheldige ein har plumpa ut med, eller ein tiktok). Eg hatar det nye språket. Så i dag har eg gjort det kunststykket å starta eit innlegg med ein digresjon. Eg hatar det nye språket. Det gamle språket - det som var norsk - er døyande i både munnleg og skriftleg form, det er erstatta med engelske frasar og emojiar. Ok har vorte K for å spara tid. Eit vanleg, nøytalt 'ja' med eit punktum bak vert - av den yngre generasjonen - oppfatta som passivagressivt, og i alle høve dersom ein ikkje har strødd på eit anta

 Jungelen av seriar og filmar tilgjengeleg på det uendelege intranettet har sendt meg attende til klassikarane frå min ungdom. Blues Brothers, Pulp Fiction, Lock, Stock & Two Smoking Barrells. Og Patrioten med Mel Gibson. Då eg såg Patrioten tenkte eg at denne filmen er så lik Brave Heart, at det mest ikkje er nokon forskjell. Han likar godt å spela helt, han der Gibson. Jesus og Willam Wallace og ein eller annan Amerikansk frigjeringshelt. Og Mad Max. Helting og kriging med moral, mot ein ond,ond fiende. Perfekt for Hollywood. Eg  har vore på ein runde på sørlandet, under HMS-fana. Ordet HMS i seg sjølve har sløkt lyset i mangt eit kremmarblikk. Ein helsikes mykje styr. Og ein helsikes lang veg frå Mel Gibson. På måndag før eg reiste, var eg deltakar i eit familiedrama som handla om eit manglande pennalihus, og dramaet nådde slike høgder at då eg vart lei og herma etter personen som hadde leita og ikkje funne, så fekk eg kjeft både frå Rållså på badet og personen, og så toppa det

Stavanger kunstmuseum ved Mosvatnet - der var eg mykje då ungane var babyar. Eg trilla tvillingvogna eit par rundar eller berre ein, mens eg røykte som ein skorstein, og så bruka me å ha pitstop og middag på Kunstmuseet. Fiska dei ut av dunpåsane, og setja dei i kvar sin babystol. Varma middagsglasa i mikroen. Vaffel eller is til dessert. Byta bleiene på stellerommet, tørka snåtten. Gjekk i ring. Rundt meg sjølv. Ut på hjul igjen. Eg minnest ikkje om me mata endene. Eller korleis eg kommuniserte med dei. Antakeleg med små, tåpelege songar. Det gjer eg forsåvidt enno. Sjølve museet, ja. Det er jo eit nydeleg bygg, med ein glaskuppel, som ligg på ein nydeleg plass, og her ein laurdag hadde Rållså lese noko om ei utstilling som var så bra, og som det nærma seg siste sjans før ho fôr vidare, eller kva slike utstillingar gjer. Vert pakka i kassar av tre med denne side opp og handle with care, og kanskje fullt av vatt og isopor og avispapir. Kva veit vel eg? Det er monge ting eg ikkje veit.

Eg las akkurat ut Cormac McCarthy si The Road for andre gong. Første gong eg las henne var for kring 10 år sidan, då eg pendla frå Jørpeland til Stavanger med snøggbåt. Det var god pendling, det der, med båten, men med bussen var det håplaust, for nummer ein, som eg skulle ta, gjekk to minutt før eg rakk opp i Klubbgata, og ein gong SPRANG eg endåtil for å nå han, berre for å sjå baklysa forsvinne på litt nærare hald. Så vart det å gå opp til busstasjonen saman med dei andre smalaugde, for å ta nummer 2 eller 3, og forbanna Kolumbus og rutetilbudet deira og logikken i å lata bussen gå TO MINUTT FØR ei heil båtlast med Jørpelandspendlarar greidde å komma seg opp. Eg trur endåtil at eg sende ein mail til Kolumbus. Som ikkje vart besvart. Bussturen til Hillevåg er uansett for kort til å lesa Cormac McCarthy på. Men båtpendlinga - når ein hadde lært seg kor stillesona var - var perfekt til lesing. Boka er paperback, og har alllereie flytta 2 gonger, og fått denne lukta som gamle bøker gje

  Før jul var eg i Maskinhallen på Tou scene og såg Mongoland på storskjerm. Det var meininga me skulle gå med familien, men visninga var ganske seint på kvelden, og underteikna hadde ikkje kontroll på ungane sine fritidsaktiviteter, så det vart til at eg gjekk saman med flanellskjortemannen, Lingling og Kjersti. Og Rållså tok ansvar for familien. Mongoland er jo ein slags julefilm, eg hugsar godt då han kom på kino. Fin, skakk og full av rørande historier og gode skodespelarprestasjonar. Eg hugsar at han gjorde noko med oss, at han hjelpte oss å sjå byen og folka som bur her. Med kjærleik. At me kjende oss igjen i humoren, og at det var så fint. Mykje å humre av og noko forsiktig og rørande. Og dette med at karakterane har ting dei slit litt med å finna ut av Mongoland bidrog til å gje oss ein identitet og eit felles referansegrunnlag. For første gong kjende eg meg som ein slags siddis. Eg, som først og fremst er Randøybu, og som i meg har drege på ein slags motvilje mot - i alle høv