DET E TOM WAITS!

 

Ungene blir overøst av kultur, av filmer og serier, av musikk og plater og musikaler, og bøker og barnetv, og slik har det vært helt siden de var små, og hørte Roald Dahl og Anne-Cath Vestly og Torbjørn Egner og Alf Prøysen Dizzie Tunes og what not, på repeat nonstop.

Da de var fire eller fem spilte de hele scener fra Hakkebakkeskogen, Ingrid klatra opp i grana i Slaskamarka og var Klatremus, og Endre var Mikkel Rev som truet og lokket (men til slutt sovnet da Klatremus sang en godnattsang om en 'Revefyr').

Kanskje du vil ha ei lita kongle å vente med så lenge?

Vi var nokså tidlige til å pushe Lord of The Rings og Harry Potter, vi må ha sett alt sammen et tosifra antall ganger, og alle har likt det like godt, tror jeg. Mange av de andre greiene - som vi syntes var fantastiske da vi var barn - har ikke helt tålt tidens tann. Goonies gadd de ikke se hele av en gang.

Nylig så vi den første Indiana Jones-filmen (De fordømtes tempel) fra 1984. 

De skurkane e litt sånn som lego-skurkane! Sier Endre. Og egentlig er hele filmen som et litt dustete arkadespill, men den har sin sjarm, og Endre og jeg lo oss nesten i hjel av en detalj i en scene inni fjellet der en skurk kaster fra seg ei slegge og treffer en annen i hodet slik at han går over ende.

Ellers er det et snev av rasisme der, mot inderne, og særlig den lille gutten som skal være fra Kina, og som snakker litt gebrokkent engelsk, slik at alle kunne le av det, og på åttitallet var det vel bare sånn det var. 

Men i 2023, er det litt emment. Vi merker oss også trangen til å bruke musikk for å understreke eller blåse opp drama og spenning. Det er litt tegneserie over det.

Ingrid er opptatt av drama og film, og kan navnet på masse skuespillere (flere enn meg ihvertfall). De ga De fordømtes tempel en raus firer, for den underholder faktisk ennå, selv om den har blitt trettini år gammel.

På nittitallet bodde jeg i Årdal, og Magnar var min guru når det gjaldt filmer og serier, og det var VHS som var formatet, og han hadde noen klassikere, Tres Amigos og Monty Python, og innimellom reiste vi og leide film, I Liå, eller på Veikroå eller på Finastasjonen på Tau.

Videoutleige var omtrent som Netflix i dag - rundt nitti prosent drit, dårlig action og westernfilmer, og det som var bra leide man kanskje flere ganger.

Magnar hadde en større oversikt enn meg. Han visste blant annet at Terry Gillian var filmregissør, og denne filmen The Fisher King leide vi minst to eller tre ganger. Fordi det var en av verdens beste filmer på nittitallet.

Det var Robin Williams og Jeff Bridges i hovedrollene, og Mercedes Ruehl i en legendarisk birolle.

Ruehl fikk også Oscar for den rollen.

Og jeg har nok ikke sett den siden 1995, men jeg har tenkt på å se den mange ganger.

Jeg leide den på Viaplay i går. Jeg var spent på hvordan den hadde tålt tidens tann. Jeg følte at ungene var nokså velvillige.

Og så er det den scenen der vi får se Robin Williams' flamme i filmen - Lydia - igjennom hans blikk, en hjelpeløs, klønete, forvirret og vidunderlig ung dame som gjør sitt beste for å komme seg igjennom dagene.

Lydia, Lydia, oh have you seen Lydia?

Lydia, the tattooed lady

Det er balansen mellom komedie og dyp tragedie, og kvaliteten på skuespillerne og regissøren som gjør dette til en enormt god film, og plutselig, mens vi ligger henslengt i kjellerstuens mørke, og Williams sitter med uteliggerkompisene sine, at en av dem sitter i en rullestol. med en bandana laget av det amerikanske flagget rundt hodet, og han innleder en monolog, og det går opp for meg HVEM denne mannen er, at jeg BRØLER:

DET E TOM WAITS!

DET E TOM WAITS!

DET E TOM WAITS!

DET E TOM WAITS!

Ungene ser på meg med en blanding av forferdelse og fryd.

Og så bryter de ut i latter, begge to.

Sånn som dette reagerer jeg bare når Liverpool scorer nydelige og viktige mål.

På sitt beste er dette verdens kanskje beste film. Riktignok er den ildsprutende ridderen ikke særlig overbevisende med 2023-briller.

Men for en fin historie.

Og Tom Waits.

Terningkast seks.