Og litt til

Da jeg var ung trodde jeg at jeg var udødelig. At tannlegeanliggender, forsikringer, promillelovgivning og generelt 'smarte' råd om liv og helse ikke gjaldt meg. Jeg forestilte meg ikke at jeg skulle bli over førti år gammel. At jeg før eller seinere måtte forholde meg til de samme spillereglene som alle andre. At jeg skulle låne astronomiske mengder monopolpenger for å kjøpe hus - den så jeg ikke komme, gitt . Ungdom lever i nuet. Eller levde i daet for min del. Jeg ønsket meg forsåvidt aldri å bli voksen. Eller jeg ville jo ha fordelene. Men pliktene og ansvaret og konsekvensene var jeg aldri særlig lysten på. Bekymringer var det få av. Det var nok mye av årsaken til at jeg drøyde ungdomstiden så lenge som jeg gjorde også. Til langt inn i den mørkeste middelalderen. Men det er jo ikke bare en bryter man slår på det der. En venninne av mormor sa at hun en gang hadde sagt at hun følte seg som ei lita jente i kroppen til ei gammal dame. At man er den man er selv om skallet foran

Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen. Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker. Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis. Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter? Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med ku

Vi humper videre. Var i banken og signerte lånepapirer i går. Eller var det i forgårs? Mye penger. Ungene har revet fire taster av den gamle laptopen til Rållså - noe som kompliserer skrivingen - men samtidig gir maskinen et sårt tiltrengt snev av personlighet. Ingrid og Endre ønsket sinnet mitt velkommen med jubel og herming: IKKE GJØRA DET! NEI, INGRID! HOLDE PÅ ME? Jeg liker ikke så godt å kjefte. Til slutt ble Ingrid lei seg. GÅ NER EG! Jeg så at underleppa begynte å skjelve. Og så endte det med at jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært sint. Nok en seier for pedagogikken. De kommer nok til å la tastene være i fred heretter.

Vi tror at Endre har vannkopper (watercups), for SÅ grinete over SÅ lang tid er selv ikke jeg. Den eneste barnesykdommen jeg kan huske er kusma. Bergljot fikk før meg, og hun så ut som en representant for lemenfamilien. Og det gjorde jeg også etterpå. Men uten det voldsomme sinnet. Noen som vil tippe utfallet av Spurs - Liverpool i dag? Selv går jeg for 1-3.

Sist det var valg var for to år siden. Det var en blendende høstdag, og Rållså og jeg var akkurat kommet inn i tvillingbobla. Og ungene var nesten ikke mennesker enda. Vi bar dem i hver sin babybjørn og vi så ut som en reklame for sosialdemokratiet eller kjernefamilien der vi ruslet ned til en skole eller et bydelshus for å gjøre borgerplikten. Ungene hadde strikkede jakker og strikkede luer og strikkede bukser og matchende strikkesokker. Og Endre hadde store, sjokkerte og lett utstående kulerunde øyne, og Ingrid hadde en munkekrans med fjonhår rundt bakhodet. Og mest av alt lignet de nyfødte kattunger med sine søvngjengeraktige bevegelser. Og Rållså var så nydelig. Det lyste av henne. Det er rart at de to årene som har gått har rommet mer liv og omveltninger og død enn de tjue før der. Som om jeg har sittet inni en snøkule og ikke ant noe om hvor mye som kunne skje hvis noen ristet kula. Hvor ekstremt det faktisk kan snø. Og det er ti år siden gwb erklærte ondskapen krig, den idioten.

Jeg følger ikke valgkampen særlig tett. Jeg ser politikerne, på skjermen, ser ordene hoppe ut av munnen på dem. Små svarte troll fra tunga. Men jeg hører nesten bare en durelyd. Som ei kjøkkenvifte eller en støvsuger. Eller noe sånt. Som pendler tilhører jeg en 'velgergruppe'. I lokalavisen skrives og skrives det plutselig på leserbrev fra kandidater som vil styre. Som har løsninger. For en uke siden sto det firefem mennesker og pushet roser på bysiden. Jeg var på vei til jobb. Jeg følte meg litt som en sau. Lurte meg utenfor. Slapp å møte selgerblikkene deres. I morges skjedde noe lignende. Kvart på seks på sørpis-siden. Jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde fortsatt litt av søvnspinnet i hodet. Da var de der. En hær av aksjonister. Jeg fikk dyttet en hvit papirpose opp i hånden, et blikk fra en ordførerkandidat som nok ante at akkurat denne posen kunne hun gitt til noen andre. Oppi var det en juice, en bolle og en papirflyer. Utenpå sto det 'ANDRE BOLLER'. Jeg r

'Er det ikke rart hvor joviale trøndere og Totninger høres ut?' Det tenkte jeg da første foredrager - som var trønder - foredro om de store fordelene hans firma hadde hatt av å bruke akkurat denne nettportalen. Men først hadde jeg tenkt at det var dårlig gjort at det ikke var satt ut noen sjokoladekake. Hadde jeg visst det på forhånd skulle jeg ha spist frokost. Middagen på Mandagskvelden - den jeg ikke var med på - hadde visst vært så fantastisk at den savnet sidestykke i historien. Trønderen sa noe jovialt om baren og da humret det godt i salen. Vel og bra. Siden han var så koselig ga jeg han en svak firer på evalueringsskjemaet. Han siste jeg overvar (jeg måtte gå til lunsj) var en IT - kis i femtiårene som visste alt om å ansette de riktige folkene i de riktige stillingene, og hvordan man - ved å bruke et supert test-opplegg som han og kona hadde laget - med tre til firehundre spørsmål - kunne man vite om man hadde den top performeren (han brukte faktisk det ordet) - man va

Kan ikke si at jeg hadde gledet meg så veldig. Til å gå på kurs. Det var formannens idé. Datagreier. Det foregår på et hotell ved flyplassen. Jeg ble mottatt av en smilende dame som sa: hei, Øystein! Jeg tenkte at det var da veldig og hva er i veien med deg. Det var tre til fra jobben der. Og 65 andre. Men det var en veldig god sjokoladekake, som virket i formildende retning. Det var visst forventet at vi skulle klappe for allslags. Og så var det trefire forskjellige it - folk som foredro om it-relaterte ting. Det gikk jo overraskende greit å holde seg våken, selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble sagt. Det ble utdelt en plastmappe med blyanter, viskelær og blyantspisser. Det var stas. Fikk meg til å tenke på skolestart. Tror ikke jeg har sett en blyantspisser siden 1980, og langt mindre brukt en. Lunsjen var ok. Og så var det mer sjokoladekake. På slutten var det duket for finale: ei fresk dame fra Østlandet som snakket om motivasjon og smilet og entusiasmen

Da jeg bodde i England lærte jeg klassebevissthet. Jeg lærte at det var ok å jukse, stjele, skalle ned folk, vise pekefinger og langfinger (i følge mytene en fornærmelse som går tilbake til middelalderen) - alt dette og mye mer lærte jeg. Siden jeg var utlending ble jeg også behandlet som om jeg var bittelitt tilbakestående, så per definisjon befant jeg meg på trinnet UNDER arbeiderklassen. I England finnes en slags opplest og vedtatt forestilling om at de fremdeles er en stormakt. De fleste av oss andre vet at de bare er et dårlig styrt kongedømme, lokalisert til en holme i nordsjøen. Men jeg vil tilbake til dette med klasser. Jeg antar man kan si at jeg kommer fra en slags middelklasse. Siden bønder har eiendom, og før hadde de husmenn og treller og denslags også. Men de siste tretti åra har denne yrkesgruppen blitt systematisk mobbet og hundset og anklaget for å være ulvedrepere, parasitter og dyremishandlere. Alt i regi av høyreføkksa og hovedstadspressen. Men det med eiend