Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2008

Money laundry

I går satte jeg ny rekord i å vaske tåpelige ting i vaskemaskinen. Når jeg plukket ut klærne mine fant jeg forsyne meg kortlommen min inni der også. Pålydende et bånnskrapt visakort, et misbrukt masterkort, et forsikringsbevis (ironisk nok) og et medlemsbevis for Liverbirds Stavanger. Rent og pent og såpeluktende ble det. Heldigvis har jeg tullet bort sertifikatet mitt for lenge siden. Det som gjenstår nå er å se om de fønker. Hvis ikke er jeg føkka.

Det lurer jeg på.

Det er et våpen som kalles 'Trostehagle'. Er ikke det ganske underlig? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Har denne forvokste spurven vært en del av det norske kjøkken siden den har fått et skytevåpen oppkalt etter seg? Finnes det en delikatesse som heter Trostehalesuppe? Trostekaker? trosteboller i hvit saus? Hvorfor har man villet Trosten til livs i så stor grad? Spiser den opp morellene og bæsjer ned sportsbilene til folk? Har teateroppsetningen 'Trost i taklampa' noe som helst med dette og gjøre? Det lurer jeg på.

Best før.

Det å lese Premier League-tabellen pr. Oktober 2008 er en fantastisk fin opplevelse for alle som liker Liverpool. Ellers var min bedre, yngre og vakrere halvdel og jeg på fest med masse folk og det var fint. Vi fester mye mindre enn før og det er ting som tyder på at russetiden min omsider er over. Til dere som hadde - til dels sterke - meninger om min nyervervede skjeggprakt: Javel det er notert at dere ikke synes det er kledelig men jeg er stor gutt og kan velge hvordan jeg vil se ut selv. Det å skryte hemningsløst av hvor mye finere jeg var med kort hår og glatt hake hjelper ikke det heller. Det er en tantete og pinlig fremgangsmåte. Dessuten har jeg en kjæreste som elsker meg på tross av alle mine feil og mangler. Og det faktum av at jeg var best før.

Den brede og den smale vei.

I går traff jeg en som gikk et år over meg på Hjelleland ungdomsskole. Og plutselig husket jeg omstendighetene rundt vårt forrige møte. Det er 21 år siden og han fant meg ravende full i en veigrøft a long way from home. Dette hadde han fortalt kjæresten min. Det han derimot ikke hadde fortalt henne var at han - mens han kjørte meg hjem den gangen- bedrev progressivt misjonsarbeid i jesukristi tjeneste. En av herrens ivrige hjelpere. Med egen bil og alt. Noe stort nærmere enn bildet på en bortkommen sønn er det vanskelig å komme og hvem vet? Kanskje det var det som inspirerte ham. Men burde det ikke være en lov mot denslags? Han har forresten holdt seg på den smale og kronglete stien. Og jeg har ravet videre på den brede. Den er liksom mindre klaustrofobisk.

Vinterdekk.

Bilde
I går la jeg om til vinterdekk på bilen. Det å være i stand til å skifte dekk er forholdsvis tilfredsstillende og det markerer skillet mellom gutter og menn. Det markerer også skillet mellom ekte feminister og sofafeminister. Frøken Figen, foreksempel er nok mer enn kapabel til å utføre et slikt stykke arbeid. Ellers så er jeg litt sløv på bloggingsen for tiden og den viktigste årsaken til det er at jeg har vært halvsyk og halvdeprimert, og så har jeg jobbet rassen av meg og når jeg kommer ut blant folk så sliter jeg med å finne noe vettugt å snakke om, og det blir pinlige pauser og jeg føler meg som verdens kjedeligste. Og når man føler seg som verdens kjedeligste er det håpløst å blogge. Det lysner likevel i horisonten, det er band og tekstskriving og i går var lillebror og kjæresten hans på besøk og det var veldig koselig. Sosial trening får fart på hodet og om ikke så alt for lenge burde jeg være tilbake i mitt sedvanlige eplekjekke gjenge.

Judasmerket.

Jeg snakket med min far - Gamle Dvergbøyen på telefonen i går. Far er tredje generasjon Dvergbøy som har slitt kropp og sjel på slektsgården i Blyfylke. I sangen heter det noe om at 'fedrene har kjempet og mødrene har grett' og hvem vet? Kanskje fedrene har grett litt de også. Når de trodde at ingen så dem. Far har lagt ned ufattelig mange arbeidstimer i gården oppigjennom, og alltid med et håp om at noen av oss fra neste generasjon skulle ønske å ta over høygaffelen og gyve fatt på neste etappe i samme ånd som han selv og hans far før han. Så langt har ikke dette lykkes og konsekvensen av det - den mest synlige konsekvensen - er at han nylig la melkemaskinen på hylla og sendte kyrne til et fellesfjøs. Alt som er igjen av en stolt besetning som på det meste besto av 16 melkekyr og påsett og stutapåsar og kalver er redusert til tre kviger. Og når han sa dette kjente jeg at det gikk et stikk i brystet på meg. Det kjenner jeg fortsatt på. Grunnen er såre enkel og lett å forstå da

Kind of Blue.

Blåmandag kaller man gjerne slike dager som denne når hodet kjennes for lite ut til det som skal være inni. Kanskje det har krympa i vask. Eller kanskje det er hjernen som hever seg som en bolledeig der inne. Det ville forresten være litt rart, for jeg kjenner meg definitivt ikke noe særlig smartere enn i går. Rålleseraua mobber meg fordi jeg vanner plastblomstene i oppgangen. De holder seg upåklagelig, må jeg si. Det er rart hva det gjør med godt stell.

Welcome to the Machine.

Bilde
I den veldige monstermaskinen som er samfunnet er jeg et lite og ubetydelig tannhjul av kjeks. Jeg kan en gang ha vært en kakemann med smilemunn og knapper av melis, men det er lenge siden nå. Når det regner blir jeg myk og deigete og når solen skinner sprekker jeg opp og avgir smuler som går i restavfallet. Ellers konsentrerer jeg meg om min monotone rotasjon rundt min egen akse. Men ofte drømmer jeg om havet. Det var kanskje litt tullete og da kommer Trønderbarten ofte inn og stiller spørsmål ved det redaksjonelle. 'Kan det virkelig være nødvendig å være så depressiv? Tror du folk synes det er gøy å lese noe slikt?'. Og da er svaret som regel ja. Eller nei.

Hvaskjerabaghera?

Shera Kahn ringer 'klarsynte-telefoner' for hundretusenvis av kroner. Enda et offer for en deilig cocktail bestående av helsekost og stjernetegn og nyrelegiøsitet. Veien til djevel-utdrivelse og helbredelse ved håndspåleggelse er kort. Jeg må likevel si at de som sitter i den lovgivende forsamlingen kanskje heller burde bruke tellerskrittene sine på å skape fremtiden enn å ringe og spørre gamle vortehekser om hvordan den kommer til å bli. Men hva vet vel jeg.

A bitch of a day in the high court.

Jeg har hørt at det skal være så bra for barn å vokse opp på bygda. For det er så godt miljø og alle kjenner alle. Et mobbeoffer jeg gikk på ungdomsskolen samtidig med hadde en liste med navnene på alle han skulle hevne seg på når han fikk sjansen. Ikke ulik 'most wanted'-listene man opererer med i FBI. Når noen hadde plaget han til han sprakk pleide han gjerne å rope med tårer rennende nedover de trillrunde kinnene: 'NÅ E DU PÅ TOPPEN AV MORDARLISTÅ MI'. De verste mobberne syntes det var stas og konkurrerte seg imellom om hvem som kunne ligge lengst på topp. Han gjorde heldigvis aldri alvor av truslene. Jeg har hørt historier fra Ordal også, hvor fysisk og psykisk mobbing som var godt over grensen til tortur ble anvendt mot ungdommer som var annerledes. Det er ikke så rart at det går noen tikkende bomber der ute. Ta et hode som er litt skeivt fra før - slå det til det henger på en skrue på siste hengsla - fyll på med rusmidler - vips så har man en fiks ferdig psykopat

Hvem har skapt dinosaurene?

Hvem har skapt alle blomstene, blomstene, blomstene? Hvem har skapt alle blomstene? Jo, gud i himmelen. Dette er en av sangene vi sang på Søndagsskolen når jeg var liten. Gud i himmelen ble også kreditert englene og skyene og både deg-og-meg og ellers alt som var vakkert og positivt. Det vi derimot aldri sang om var om hvem som var ansvarlig for design av alle paddene og bilene og terroristene og pedoene. Personlig synes jeg at det er en grov ansvarsfraskrivelse. Nåvel, dette er for bra til å ikke bli tema i det nye pønkprosjektet mitt som heter Kristenrüssen(s'ene skal være ss-s'er). Dette er de første tekstlinjene jeg har skrevet til prosjektet: 'DE RØYGE Å DRIKKE Å HERJE Å PULE, MEN ME DIGGE JESUS FOR JESUS RULE'. Ellers har jeg vært sjuk hele uka og er fortsatt slakk i strikken. Jeg er jo ikke veldig energisk, men etter fire strake dager på soffen håper jeg at jeg er over det verste. Hvem har forresten skapt alle basseluskene?