Judasmerket.
Jeg snakket med min far - Gamle Dvergbøyen på telefonen i går. Far er tredje generasjon Dvergbøy som har slitt kropp og sjel på slektsgården i Blyfylke. I sangen heter det noe om at 'fedrene har kjempet og mødrene har grett' og hvem vet? Kanskje fedrene har grett litt de også. Når de trodde at ingen så dem.
Far har lagt ned ufattelig mange arbeidstimer i gården oppigjennom, og alltid med et håp om at noen av oss fra neste generasjon skulle ønske å ta over høygaffelen og gyve fatt på neste etappe i samme ånd som han selv og hans far før han. Så langt har ikke dette lykkes og konsekvensen av det - den mest synlige konsekvensen - er at han nylig la melkemaskinen på hylla og sendte kyrne til et fellesfjøs. Alt som er igjen av en stolt besetning som på det meste besto av 16 melkekyr og påsett og stutapåsar og kalver er redusert til tre kviger.
Og når han sa dette kjente jeg at det gikk et stikk i brystet på meg. Det kjenner jeg fortsatt på. Grunnen er såre enkel og lett å forstå da ingen av oss mer og mindre håpefulle har sendt tydelige signal om at vi vil ta over(ikke melkinga ihvertfall).
Da valgte far vekk det som var mest arbeidskrevende. Og det er selvsagt i overkant frekt av meg å forvente at han skulle fortsette å slite seg ut fordi jeg syntes det var vemodig å komme hjem og oppdage at fjøsvifta ikke gikk. For første gang på tretti år.
Jeg mener likevel at en gård uten melkekyr ikke er noen gård. Og jeg kjenner skyld.
Dette er resultat av valg jeg har tatt. Og ting vil aldri bli som de var. Og farfar sitter på en regntung sky i himmelen og pusser brillene og hytter med neven for han tror ikke det han ser. Og kanskje gråter han en skvett når han tror at ingen ser ham. Over sitt barnebarn som ble byas.
Men han nikker sikkert anerkjennende til fars nydyrkningsfelt.
Far har lagt ned ufattelig mange arbeidstimer i gården oppigjennom, og alltid med et håp om at noen av oss fra neste generasjon skulle ønske å ta over høygaffelen og gyve fatt på neste etappe i samme ånd som han selv og hans far før han. Så langt har ikke dette lykkes og konsekvensen av det - den mest synlige konsekvensen - er at han nylig la melkemaskinen på hylla og sendte kyrne til et fellesfjøs. Alt som er igjen av en stolt besetning som på det meste besto av 16 melkekyr og påsett og stutapåsar og kalver er redusert til tre kviger.
Og når han sa dette kjente jeg at det gikk et stikk i brystet på meg. Det kjenner jeg fortsatt på. Grunnen er såre enkel og lett å forstå da ingen av oss mer og mindre håpefulle har sendt tydelige signal om at vi vil ta over(ikke melkinga ihvertfall).
Da valgte far vekk det som var mest arbeidskrevende. Og det er selvsagt i overkant frekt av meg å forvente at han skulle fortsette å slite seg ut fordi jeg syntes det var vemodig å komme hjem og oppdage at fjøsvifta ikke gikk. For første gang på tretti år.
Jeg mener likevel at en gård uten melkekyr ikke er noen gård. Og jeg kjenner skyld.
Dette er resultat av valg jeg har tatt. Og ting vil aldri bli som de var. Og farfar sitter på en regntung sky i himmelen og pusser brillene og hytter med neven for han tror ikke det han ser. Og kanskje gråter han en skvett når han tror at ingen ser ham. Over sitt barnebarn som ble byas.
Men han nikker sikkert anerkjennende til fars nydyrkningsfelt.
Kommentarer
Vemodig, men også grunnen til at vi ikke lengre lager redskaper av flint og synes det er en rimelig nyskapende ide å gå med truger.
Mutter er òg av en sånn gammel støpning som mener at er man ikke oppe før 8 på lørdag så burde man " långskjemmas". Uff. Skitt å bli gammel. Choose life, I say!
Samvittighet er noe plagsomt noe.
Finn fram lommetørkle og syng med
"Det sko bu folk i husan, husan e som folk"
Det er vi som reiser etter kua har dratt.