Den brede og den smale vei.
I går traff jeg en som gikk et år over meg på Hjelleland ungdomsskole. Og plutselig husket jeg omstendighetene rundt vårt forrige møte. Det er 21 år siden og han fant meg ravende full i en veigrøft a long way from home.
Dette hadde han fortalt kjæresten min.
Det han derimot ikke hadde fortalt henne var at han - mens han kjørte meg hjem den gangen- bedrev progressivt misjonsarbeid i jesukristi tjeneste. En av herrens ivrige hjelpere. Med egen bil og alt.
Noe stort nærmere enn bildet på en bortkommen sønn er det vanskelig å komme og hvem vet? Kanskje det var det som inspirerte ham. Men burde det ikke være en lov mot denslags?
Han har forresten holdt seg på den smale og kronglete stien. Og jeg har ravet videre på den brede. Den er liksom mindre klaustrofobisk.
Dette hadde han fortalt kjæresten min.
Det han derimot ikke hadde fortalt henne var at han - mens han kjørte meg hjem den gangen- bedrev progressivt misjonsarbeid i jesukristi tjeneste. En av herrens ivrige hjelpere. Med egen bil og alt.
Noe stort nærmere enn bildet på en bortkommen sønn er det vanskelig å komme og hvem vet? Kanskje det var det som inspirerte ham. Men burde det ikke være en lov mot denslags?
Han har forresten holdt seg på den smale og kronglete stien. Og jeg har ravet videre på den brede. Den er liksom mindre klaustrofobisk.
Kommentarer
Hilsen Bergljot, som også har vært i grøfta