Og litt til

Vi gikk igjennom regnet. Han i allværsutstyr med hette. Jeg i alt annet enn vanntett dongeri, under en paraply. Det var ingen steder å gjemme seg for regnet. Jeg røykte. Hodet bøyd ned mot bakken for å unngå de verste pyttene. Vi snakket om jobbene våre og meningen med livet. Vi kom inn på kroa via bakveien. Det satt fire mann der inne, hvis man regna med han som sto bak baren. Jeg følte det som om vi entra en scene fra ei Ingvar Ambjørnsen-bok. Vi slo oss ned ved bardisken og hang av oss de dryppende klærne. Mannen som satt nærmest oss var en eldre kar. Du vil ikke have med dej en sød hund til Norge, spør han. Vi ler. Johnny vil ikke det. Hunden hans er gammel og stiv i kroppen. Den har ikke bada på en stund. Han sier at den er ett år gammel, men jeg tror han rører. Det kommer flasker med grønn tuborg på disken. De er fra han, sier han som står bak baren og nikker med hodet mot en breial kar i hjørnet av baren. Vi snakker om Norge og om Mourinho vil lykkes i Manchester Unit

Fremskrittspartiet blei stifta på Nøkling pensjonat i Hjelmeland kommune en gang på 70-tallet. Da het det Anders Langes parti, og på den tiden handla det mest om skatter og avgifter, og særinterresseparti har vi jo flere eksempler på i norsk politikks historie. Kystpartiet lokalt og sentralt (dere husker vel han med selskinnsvesten?), 'Stopp bomringen' og Pesjonistpartiet. Det slike partier har til felles er at de har valgt seg ut en liten del av bildet som de er veldig for eller imot (som oftest i mot), og som de synes er det viktigste i hele verden. Alt engasjement er velkomment og viktig, forfekta jeg i 17. Mai-talen min. Ja. Og nei. Fremskrittspartiet endra seg i løpet av 80-tallet. Carl Ivar Hagen svingte seg i polpulismens dansesal, og lærte seg at det å hetse og rakke ned på sårbare grupper, som for eksempel alenemødre, nordlendinger, bønder og samer var en god måte å få oppmerksomhet og stemmer på. Men det var først da han kunne peke på innvandrere generelt og mu