Og litt til

Jeg har en kompis som hevder at han har besøkt alle fyllearrester fra Kristiansund i Nord til Kristiansand i sør. Selv har jeg foreløbig ikke benyttet meg av dette noe spesielle overnattingstilbudet. Det er muligens noe jeg kan takke sovegenene mine for. Jeg sov ute på gata i Døddrukken tilstand midtvinters i Bæærgææn en gang og det kan jo forsåvidt tolkes som en klar søknad om overnatting i kasjotten. De som oftest ender opp i fyllearresten er dem som blir kranglete eller voldelige i fylla. Eller begge deler - som kanskje er det aller vaneligste - mitt ikkekonfronterende livsmantra har uten tvil holdt meg unna trøbbel - og dermed også purkens spartanske overnattingsfasiliteter. Det er jeg glad for - frister ikke noe særlig - selv om et slikt opphold byr på uante muligheter til å treffe likesinnede i samme situasjon.

Det finnes hundretusener og millioner av blogger på nettet. De dekker alle tenkelige og utenkelige felt av det menneskelige interessefelt. Noen er anonyme, mens andre igjen - de såkalte 'kjendisbloggene' er alt annet enn anonyme - forfatterne av disse bloggene er ofte kjendiser fra et godt stykke ned i alfabetet. Fellesnevneren er dårlig språk og dårlig innhold. Nå må jeg visst trå varsomt her. De kanskje aller kjedeligste bloggene er 'motebloggene'. Bilder av tøy og snitt og undertekst om i hvilke sammenhenger disse klærne er egnet. Men det later til å være populære greier hos den motebevisste delen av befolkningen og når jeg tenker meg om, så synes jeg å minnes at den ène gangen jeg blogget om klær - den såkalte kamo-moten (gudskjelov er den 'ut' nå) - da var det en svært så livlig debatt her inne. Det er snart tre år siden - derfor kan det være passende - å stille spørsmålstegn med en ny trend i herremoten: De dølle ankelsokkene. At voksne menn med en viss se

En Søndagskveld i åttetiden på en uteplass i Siddisland. Påskeharen: Har Pål Øystein vore her? Guinnessmannen: Ja, an stjal ein sixpack med øl frå baren, å så stakk an.

Kongen av pop: en åpenbart dypt forstyrret og ulykkelig mann på femti år har forlatt jordens overflate og forhåpentligvis fått fred. Selv var jeg aldri noen stor fan av fyren - muligens med unntak av introen på 'Billie Jean' som er noe av det sløyeste og kuleste som noensinne er blitt laget. Vel, Moonwalken hans så også rimelig stilig ut, men vi som har tilbragt mesteparten av ungdomstiden helt andre steder enn på dansegulvet har ikke identifisert oss så mye med Jackos moves eller musikk. Det er tydeligvis mange som har hatt et elsk/hat-forhold til fyren. Privatlivet hans - det faktum at han omga seg med smågutter som han kledde opp som seg selv og sov i samme seng som - fikk mange til å beskylde ham for pedofili. En rekke skjønnhetsoperasjoner - som medførte at ansiktet hans nærmest gikk i oppløsning - samt et x antall bisarre opptredener - blant annet holdt han en av ungene sine utenfor en hotellbalkong fra tiende etasje - alt dette gjorde at mange undret seg på om han var ri

King of Rock'n Roll. King of Pop. King of Sweden.

Det eneste vi i familien Dvergbøy liker bedre enn å ha rett er overbevisningen om at andre har feil. Nå får jeg oss til å høres ut som en ensartet masse. Men det er vi strengt tatt ikke. I går satt jeg med gode venner på Flanellskjortemannens altan - til presset fra naboene ble for stort - og vi måtte trekke innendørs. Øltyven fra Sørpelansdsgigen kunne fortelle at han følte seg stigmatisert. Men det syntes ikke jeg at det var noen grunn til. Særlig siden jeg ikke på noe som helst tidspunkt har sagt at det var Pål Øystein det dreide seg om. Det jeg liker kanskje aller best med slike plommetjuv-treff er gjenfortellingen og gjenopplevelsen av gamle røverhistorier. Og nye også. De gamle er det mange av og jeg føler at de bidrar til å knytte oss sammen. Jeg føler meg som en del av en stamme. Det ble selvsagt en del snakk om 'sandvolleyen' - som jeg tidligere har ytret min motvilje mot - og om hvorvidt det var positivt eller negativt for byen. Selv mener jeg at minstekravet for å ar

I et forsøk på å tilegne meg kunnskap om matlaging - for å være bedre forberedt til rollen som familiefar - har jeg tatt grep om en rekke mer eller mindre spreke oppskrifter fra min kjæres kokebøker. Men så er jo matlaginga bare èn del av det. Hva med innkjøpsdelen? Den er et hælvete. Jeg VET jo hvor grandiosaen står, men hvorfor står ikke pinjekjernene sammen med all den andre kjeksen?

Jeg har en leser som savner Frank Vincent Zappa. Det fikk meg til å tenke på hvem jeg savner. Mest av alt savner jeg Mormor. Hun fikk meg til å føle meg unik - elsket meg betingelsesløst - og i begravelsen hennes kom en gammel venninne av henne bort til meg og sa at mormor en gang hadde sagt at jeg var 'finere enn Jesus'. Dessuten var hun veldig morsom og til tider ekstremt irrasjonell. Og så savner jeg noen av kompisene mine. Særlig Tvitt og Runar og selv om de heldigvis ikke har dødd av prostatakreft slik som Zappa, så er vi ikke de samme i dag som vi var den gangen. Foreksempel den gangen Tvitt og jeg var i Sævda og han var inne i en garnbutikk og sa at han skulle gjerne hatt noe å strikke på og dama i butikken spurte hva han skulle strikke og han sa at han hadde tenkt å strikke en tunnell. Og hun smilte og la opp en rundpinne som han strikket på hele helga. Og Runar og jeg sto en gang utenfor Kalvøyafestivalen med en hel kasse øl som vi ikke fikk ta med oss inn og vi helte

'....Chelsea tester ut Liverpool's pengenød ved å by 50 millioner pund for Fernando Torres.' Dritådra.

I og med at jeg har pause i Kristiania så kan man si at jeg er logget litt av i forhold til musikalsk og lyrisk virksomhet for tiden. Skal jeg være helt ærlig så har vel den tilstanden (hvis man kan kalle det en tilstand) vart ganske lenge, og den har jo forsåvidt smitta over på det jeg holder på med her også. Øystein og Arnsteinband ligger også nede med brukket rygg, og Kristenrüssen er ikke kommet skikkelig igang. Jeg vil nok si at hovedansvaret for den manglende aktiviteten i disse prosjektene ligger hos Arnstein. Hvorfor skal JEG gjøre alt? Det er ikke rettferdig. Jeg ble likevel trigget av denne annonsen som jeg fant i en lokal avis i dag: 'DANSEBAND' SPILLER DU GITAR,BASS,SLAGVERK,KEYBOARD,DA ER VI I GANG, PRØVER SANG SELV. Ta kontakt på tlf xxxxxxxxy Det kunne jo være et alternativ for en herre som er midtveis i livet? Særlig hvis man tar den bangoveren jeg hadde etter forrige halvtimes-jobb i Kristiania i betraktning. Headbanging er ikke noe for gamliser.

Kjæresten og jeg hadde en diskusjon i går om konseptet 'reality-tv'. Det finnes så utrolig mange forskjellige og den største fellesnevneren er at de er kjedelige. Klamme mennesker fra Blærum som knuller og drikker sjampanje inkludert. Hvis du er dårlig til å passe hunden din eller barna dine eller økonomien din eller hvis du har dårlig smak, hvis du tror på hekser og troll, hvis du kan eller ikke kan danse eller synge eller spille teater eller fotball - hvis du tror du kan bli modell - da finnes det en realityserie som passer for deg. Som deltaker eller kikker blir du geleidet igjennom de forskjellige konseptene av programledere som i de fleste tilfeller er fullstendig uten utstråling. Grining og dårlig selvinnsikt er bra for seertallene. Puling like ens Men hvis man ikke vil se så kan man jo bare skru av.

Rållså og jeg har vært på tur til Felemark og tilbake. En todagers reise i noe som kunne ha vært brukt i en NS-reklame på første halvdel av førtitallet. Jeg kan forstå at utlendinger (og da særlig tyskere i bobil) synes at Norge er uendelig vakkert. Hvorfor samtlige valgte å ta den samme Hjellelandsferja som oss på Søndag og ligge som hvite perler på en snor foran oss i 30 kilometer i timen igjennom hele Fyfylke, nei sedet er ett av livets mange små mysterier. Fyfylke er litt mindre eksotisk for oss 'lokale' enn for turistene. Til tross for den litt trege starten så hadde vi en fin kjøretur. Kjæresten gjorde en kjempebra muntlig presentasjon av oppgaven sin og jeg var veldig stolt av henne. Og jeg hadde tårer i øynene når hun sang. Dessuten her jeg fått et nytt favorittutrykk. Dere er sikkert kjent med uttrykket 'Grevinnesleng' - som brukes om det området på kroppen som en periode av livet er triceps - før det går over til en løs og slapsete tilstand. Grevinnesleng er v

Forrige post ble kommentert av Runo Rudberg og som så ofte før måtte jeg lese kommentaren 3-4 ganger før jeg forsto hva som var det egentlige innholdet. Jeg tolker det dithen at Runo vil hjelpe meg litt i bloggtørken ved å foreslå tema som han selv har relasjoner til. Og det er prisverdig selv om rølpemimring forekommer relativt hyppig i dette fjerne hjørnet av Verdensveven. Høsten 1995 flyttet Tvitten og jeg sammen i en leilighet sentralt på Horhaug. Tvitt hadde vært smart nok til å sende lillesøsteren sin på visning. Og dermed fintet hun husverten til å tro at det var hun som skulle leie også. Tvitts lillesøster var vår Trojanske hest. For å si det sånn. Og hun stakkars dama fra Eritrea som leide ut til oss angret nok mang en gang på sin naivitet. Det ble en del rølping - det ble det - festing forekom relativt hyppig, og Vorspielslangen døpte etablissementet for 'Hålå', mens andre kalte det for 'Venterommet'. Det første kallenavnet refererte til stedets hygieniske sta

I en avis fra distriktet har det i den senere tid pågått en debatt vedrørende kjønnsroller og om hvorvidt norske menn tar sin del av husarbeidet. Jeg har fulgt den med et halvt øye - og midt imellom alt det saklige - det kjedelige og seriøse - fant jeg disse deilige og velvalgte ordene: KOM DERE PÅ PUBEN, MENN! JEG SER NESTEN INGEN MENN PÅ PUBENE HER I LANDET, I MOTSETNING TIL NÅR JEG ER I ENGLAND. NEI, MENNENE ER HJEMME OG STELLER HUSET OG LAGER MIDDAG TIL SJEFEN. NEI, NÅ MÅ MENNENE KOMME SEG PÅ PUB, DER DE HØRER HJEMME! OG KJERRINGENE MÅ SLUTTE OG MASE OG HELLER BRUKE ENERGIEN PÅ Å SØTE SEG MER TIL, FOR DE ER JAMMEN BLITT SLAPPE OG FEITE DE FLESTE.

I går begynte Rållsis og jeg å bære opp og klargjøre utstyr til de to småtrollene vi venter på. Det var spesielt å sette opp lekegrinda i stua. Og barnesenga på soverommet. Jeg prøver og prøver men klarer ikke helt å forestille meg hvordan det kommer til å bli. Vi har jo sett dem på skjermen til Dr.Dahl firefem ganger, sett de små munnene åpne og lukke seg. Sett de bittesmå hjertene slå. Det er ikke så lenge igjen nå. Jeg snakket med en i helga som hadde tvillinger. 'Eg huske ingenting fra di tri fysste månane' sa han. Jeg håper de ikke blir født så tidlig at de må ligge i verpekasse-avdelingen. Men det viktigste er at de er friske.

Det har vært en lang og fin helg kronet med to konserter og masse råkkenråll. Det aller meste var som sagt strålende - bortsett fra noen små irritasjonsmomenter - i forbindelse med sørpelandsgigen. Det er IKKE greit å spy inne (Og særlig ikke når undertegnede må vaske opp). Det er heller ikke noe særlig ålreit å stjele utstyr fra bandet. Det gjør ting litt vanskelig. Jeg synes ikke at det er spesielt glupt å stjele Øl backstage heller. Og særlig ikke hvis man er personlig venn med flere i bandet og over fjorten år gammel. Men konserten var utrolig fin og folk var fantastiske og dagen etter staket vi ut kurs mot sørlandets hovedstad i en Mercedes minibuss som vi hadde leid hos rentawreck. Bak rattet satt en stor hollender som snart fikk erfare at norske veier ikke er slik som på kontinentet og at absolutt alle nordmenn er idioter når det kommer til bilkjøring. Carlstein presset den stakkars bilen helt til det ytterste og selv om vi hadde rekordmange tissepauser underveis så lå det allti

Denne uka har jeg jobbet natt. Det er fint å jobbe natta - natta har sin egen puls - en slags hvilepuls. Og når man slipper å ha majoriteten av stressede kollegaer skjenende rundt seg så er det langt på vei å foretrekke foran å jobbe dag. Jeg har ikke fått blogga noe heller men det trenger jeg vel ikke å fortelle dere. Alt går i bølgedaler. På mitt mest kreative flekker jeg opp en post hver dag. Og noen ganger annenhver. Eller ingenhver dag som har vært tilfellet i det siste. Jeg tror det er et kjent problem blant bloggere. Det å finne inspirasjon til å oppdatere i en rimelig rytme. Og i dag er det tre år siden jeg startet opp med denne hobbyen. Frekkesen har ikke oppdatert siden Åttende April og da blir det sånn at man ikke gidder å sjekke innom lenger. I dag skal Kristiania spille på Sørpeland. Det blir en gedigen fest for alle venner og kjente pluss moms. Det blir også en vemodig sak for min del - jeg skal ta lang pause fra den ikke alt for glamorøse metalbransjen - og i kveld skal

Dette er en historie jeg hørte i helgen og som visstnok skal være sann. Den ble fortalt av en tungt animert Arnfinn for åpen mikrofon i Kristianias nye øvingslokale. Arnfinns kjæreste - Kate - har en venninne som jobber som hjelpepleier. En del av denne jobben er å være tilgjengelig på telefon for en del mennesker med Downs syndrom. En slags vaktordning i tilfelle de trenger hjelp til noe eller lurer på noe. Forleden dag ble damen ringt opp av den ene av de hun var ansvarlig for. La oss kalle ham Jon Arve. Han var tydelig oppskjørtet og samtalen foregikk omtrent som følger: HJELP, HJELP! DU MÅ KOMMA - EG HAR FANGT ET TROLL! Nei, nå trur eg du tulle - du vett jo at det ikkje finns troll. NEI, MEN EG HAR DET! DU MÅ KOMMA! Den unge damen klarer å roe ned jon Arve og han legger på, men det går bare en snau halvtime før han ringer på ny - enda mere oppskjørtet. OOOÆÆÆÆ! EG HAR FANGT ET TROLL, EG HAR FANGT ET TROLL! DU MÅ KOMMA, DU MÅ KOMMA NÅ!, roper Jon Arve. Nok en gang klarer en diplomat