Am I right? (or am I right?)

Det eneste vi i familien Dvergbøy liker bedre enn å ha rett er overbevisningen om at andre har feil. Nå får jeg oss til å høres ut som en ensartet masse. Men det er vi strengt tatt ikke.

I går satt jeg med gode venner på Flanellskjortemannens altan - til presset fra naboene ble for stort - og vi måtte trekke innendørs.

Øltyven fra Sørpelansdsgigen kunne fortelle at han følte seg stigmatisert. Men det syntes ikke jeg at det var noen grunn til. Særlig siden jeg ikke på noe som helst tidspunkt har sagt at det var Pål Øystein det dreide seg om.

Det jeg liker kanskje aller best med slike plommetjuv-treff er gjenfortellingen og gjenopplevelsen av gamle røverhistorier. Og nye også. De gamle er det mange av og jeg føler at de bidrar til å knytte oss sammen. Jeg føler meg som en del av en stamme.

Det ble selvsagt en del snakk om 'sandvolleyen' - som jeg tidligere har ytret min motvilje mot - og om hvorvidt det var positivt eller negativt for byen.
Selv mener jeg at minstekravet for å arrangere noe slikt er ei strand. Og så trenger du ti tusen ånnaser med plastloffer til å daske takten til laif is laif. Det siste vil jeg nesten si at vi overoppfyller, men sanden må kjøres fra fyfylke og tømmes på asfalten i sentrum - for senere å bli fjernet og kjørt bort - når det er over. Det tredje man trenger er utøvere som synes det er kult å ligge og skræve i sanden med logoen til coconut pillips dandert over kjønnsorganet mens de blir beglodd av ånnasene. Det har de visst også fått tak i.

Rahald har rett i èn ting: alle trenger ikke å like det samme som oss. Men det er det ingen umiddelbar fare for, føler jeg.

Han har rett i en ting til og det er at undertegnede og flere med meg litt for ivrig skyter ned alle slags fly og fremmedelementer som seiler inn i luftrommet over oss. Det er ikke nødvendigvis en positiv egenskap.