Og litt til

Jeg har tidligere ytret min antipati mot kjipaser og pinfanter, og vil gjerne begynne dette innlegget med en selvopplevd happening fra 1/3- festivalen i Pistiansand for et drøyt tiår siden. Scenarioet er som følger. '...Påskeharen våkner klam og bakfull i tomannsteltet til Tvitten (av kjennere døpt 'Trangia'), det er tidlig Juli, tidlig Lørdag morgen, Tvitten sover, og Påskeharen trenger pils (fortrinnsvis avkjølt, men tar til takke med det meste)for å reparere på gårsdagens utskeielser. Problemet er at ølsalget i butikkene ikke starter på leenge. Til alt hell snubler Haren over et par svensker som sitter og ruger på tre kasser kald Pripps. Haren spør høflig om det er mulig å kjøpe en kald øl av dem, og blir møtt med dette svaret: 'NEEI, MÅSSTE HA LITET SJÆLV, VA, MÅSSTE KOMMA LITET I STEMINING'! Det kjentes som et slag i ansiktet, jeg vaklet vantro bort fra åstedet, mens jeg stemplet en hel nasjon som møkkafolk. Jeg kjenner en super svenske, nei- teknisk sett to, f

Det er rart med forpliktelser. Det er rart at hvis man har forventninger til seg selv, til oppgaver man skulle ha utført, så kan det føre til lammelse av kreativitets-senteret i hjernen. Og jo mer man venter, jo mer man man utsetter det man skulle eller burde ha gjort - jo tyngre blir det å hente seg inn igjen. Selv har jeg en tendens til å spore av, og drøye utførelse av påkrevde gjøremål relativt ofte. Disse samler seg igjen til en gigantisk svart sky, som henger over meg og hensetter meg i en tilstand av konstant dårlig samvittighet. Og så blir jeg gjerne sur og irritabel når noen minner meg på det. Og slik går no' dagan. I utilstrekkelighetens navn.

Jeg burde vel skrive noe om valget, men jeg velger å la være. jeg vil heller skrive om superhelter. Superhelter med trange, fargerike trikoter som strammer både her og både der, og ekstrautstyr som foreksempel at de er kjempesterke, eller kan fly, eller i det minste klatre rett opp loddrette vegger. Jeg liker ikke superhelter, og det har jeg aldri gjort. Det er vanskelig for meg å forstå fascinasjonen. Batman, Spiderman, Fantomet, Supermann... For meg er de en gjeng dimlinger som ser fjollete ut, og gjør fjollete ting. Og skulle valget stå mellom å la Jorden gå under og å bli flydd i sikkerhet av en fyr i kondomdress, ville jeg valgt det første. Uten tvil. Scifi-gjengen i Star Wars har heller ikke akkurat fenget meg. Men Star Wars on ice er et konsept jeg ville like å se. Darth Vader på glattisen.

Slangeleder har bedt om fyllehistorier, rållsrau har bedt om baby, og for enkelhets skyld drar vi en fyllehistorie først. Det er forsåvidt nok å ta av i så måte. Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at rølpefaktoren var høyere når vi gikk på byen før. Og når Åsbjønn var i slag, var han en garantist for rølp. Dette var en Søndag helt på slutten av nittitallet, og Martinique var en middels trubadur-plass med mange fyfylkinger blant det faste klientellet. Med andre ord skjedde dette før plassen for alvor begynte å henvende seg til unge menn med tvilsomme musikalske preferanser og ettersittende, fargerike singlets. Nåvel, denne kvelden var vi samlet - en større mengde folk fra kretsen, ellers var det glissent, og det var alkohol inne i bildet. I en pause, en 'pissepause' som det heter på disse kanter, sto jeg og vasket hendene etter endt urinering. Rahald kommer ut fra en bås(jeg MENER det var Rahald), og inn på herretoalettet treder en rimelig svær, rimelig full mann. Han present

Eg snubla ein gong og gjekk på trynet, slik møtte eg første gong Bygdedyret. Eg låg i grøfta og blødde, og kjende meg krank og svak – bøygd under blikket til dyret, vridd i eit strupetak. Bygdedyret har auger som ser, øyrer som høyrer, og hender som ber, Og siklande, vidt opent gap. Ei gryande trass i meg vakna Frå slumring i hine år – Og alt som før visna og spakna – gav føde og vart til eit bål. Eg reiste meg opp og reiv pisken – ut av dyrets grep, og Rasande let eg han falle, slik tvinga eg beistet i kne. For alle du dolka i ryggen, og såra i gjerning og ord, Alle dei svake og rare du kua kvar enn du fòr. Alle som ikkje passa i småruta Bygdedyr-land, Og glansbiletet rakna. Sjøl om du trudde du vann.

Det er durelyd i hodet mitt, soyastøv i øynene, og jeg er i en tilstand hvor jeg er 50 prosent rastløs, og 50 stuptrøtt. Lufta ute er kald og klar, og sjøen går hvit utenfor kaien, og hver halve time kan jeg skimte tæuferja i sin evige pendling mellom tæu og Tavanger. På slike dager ønsker jeg at jeg var en hvit måke som lå og seilte på vinden. Bare jeg slapp å spise hva de spiser. For det er visst for det meste søppel.