Og litt til

Det er rart når man blir konfrontert med sine egne fordommer og de viser seg å stemme. Fordommer av typen 'Brorparten av menn som velger frisøryrket er homofile' og 'alle gamliser synes at alt var mye bedre før i tiden'. I går var Rållseraua og jeg på en liten fikse-og-ordne-runde i byen. Type gå på polet, handle mat, kaste spesialavfall og spørre på et trevareverksted om de kunne hjelpe oss å skjære til en benkeplate. Benkeplata hadde vi med oss i bilen og tanken var at hvis kjæresten min tok på seg lebestift, og stilte seg opp og så hjelpeløs ut inne på trevarelageret på Norbø, var sjansen for å få rask og effektiv hjelp stor. Mye større enn om hun hadde stått der sammen med den langhårede, om enn minst like hjelpeløse samboeren sin. Treplata var så stor og tung at jeg måtte bære den inn, for så å skygge banen slik at det lille skuespillet kunne begynne. Jeg etterlot henne lett svaiende med den tunge benkeplata i armene. Kjæresten min hadde halvparten av Norbøs ansatt

Jeg er så ufattelig dårlig på å huske navn når jeg hilser på nye folk. Det er en ganske dårlig egenskap, for det er mange som blir fornærmet når man ikke har husket navnet deres. Da har man liksom ikke gjort noe inntrykk. Men så er det jo det at det er så mange navn som er nesten helt like. Når jeg var i Liverpool for to uker siden hang jeg mye med to typer som het Lars og Ivar. Prima folk - kjempehyggelige. Det faktum at jeg etter tre dager ikke var sikker på hvem som var Lars og hvem som var Ivar var likevel en ulempe. En ting er sikker: Jeg kommer til å bli jævlig slitsom når jeg blir gammel og senil. KEEM E DU? EE DU SOONEN MIN? DET TRUR EG INGJENTING PÅ!

For en del år tilbake hadde jeg den udelte fornøyelse av å beskue kriger-metall-harry-ufrivillig-morsom-bandet Manowar i aksjon. Imaget deres er trange tights og bare bole-overkropper.(som har begynt å sagge betraktelig ettersom gutta nærmer seg 50. Tyngdekraften er iferd med å seire over musklene, for å si det sånn) Bassisten skal visstnok være ufattelig god og han humpet avgårde på instrumentet sitt i en endeløs solo som skulle brukes i hans fjerde bass-live-dvd som bar det klingende, om ikke helt originale navnet 'Hell on earth...4'. Vokalisten insisterte på at bandet var vikinger som var kommet til Skandinavia utelukkende for å drikke opp alt det sterke ølet vårt og penetrere kvinnene våre. 'NOW YOU ARE HERE TO DRINK AND FUCK AND FUCK AND DRINK, AND DON'T YOU LET ANYBODY TELL YOU TO DO ANYTHING ELSE'. På ramme alvor. Og så bøttet han øl fra et kuhorn for å vise at han var en av oss. At det finnes slike band er jo i og for seg ikke overraskende, men det at de spi

Det er andre juledag eller teknisk sett er det vel tredje, men jeg er tilbake på jobb igjen åkkesom. Det som skulle bli en rekordlang juleferie med slacking og øl og fotball ble noe ganske annet i det jeg fikk muligheten til å rette opp fartøyet Dvergbøy/Mige (som har fått et serious cashflow-problem)- det vil si: HELT klarer jeg ikke å rette oss opp ennå. Vi tøffer videre omtrent som ferja 'Lutstein' med hengedekket litt på halv sju. Det er lett å ironisere over hjula.(med å sette en 'h' foran 'j'-en i jula, foreksempel) eller bare si at jula er helt drit og at man aldri får hva man eglinten ønsker seg likevel, så screw that shit. Men siden det er så lett og siden jeg allerede HAR disset nissen og rudolf og jesusbarnet, vil jeg snu på flasketuten og si at det er en hel del plusser også med høytiden. Det KAN faktisk være ganske fint å treffe alle søskenene sine og den nærmeste familien, og det kan også være ganske fint å føle seg velkommen hos kjærestens familie

Det hender at man møter seg selv i døra og det er ikke alltid det er et vakkert syn. Fra jeg var en sytten-atten år har jeg lært at de som holder en veldig tydelig profil når man treffer dem for første gang gjerne er mennesker som ikke har noe å tape på å legge seg frampå og oversynlig-gjøre seg selv. Det jeg mener er at når man treffer disse menneskene så bør man ikke bli bestis med dem med det samme. 'Mye skrik og lite ull-teorien', og 'det er de tomme tønnene som ramler mest-prinsippet' er ofte kloke føre-var strategier hvis man ikke vil ende opp med svarteper. Vel: I dag kom jeg frem til at JEG SELV kan være en slik som gjør litt mye utav meg ved første møte med nye mennesker, men jeg gjør det vel egentlig mest for å få folk til å slappe av. Tanken er likevel foruroligende.

Klokka er omtrent halv ti CE time. Påskeharen våkner på et hotellrom i Liverpool etter en natt med festligheter. Ser sakte rundt seg, tenker: FAEN..JAKKEN! Tar opp telefonen, ringer Tarjei. Haren: Hei, Tarjei. Det e Haren. Tarjei: Hei, god morgen. Formen? Haren: Om du vett kor jakken min e'? Tarjei: Nei, du hadde den på deg når du gikk ut av heisen i natt. Så hører jeg Tarjeis bror i bakgrunnen: 'Spør om han har sjekket om han har den på seg'. ..... Til Juleharens forsvar vil jeg si at det hadde jeg ikke, men jeg hadde - av alle absurde plasser - forlagt den i et klesskap. Jeg har det med å tro at jeg mister ting når jeg er/har vært ute på raggedeisen og er litt frynsete i kantene. Da er det godt å ha noen å ringe til.

Et sikkert tegn på at det snart er jul er 'smøregavene' fra sjefer i tilstøtende bedrifter som hoper seg opp på sjefens kontor. De består gjerne av en flaske vin eller akevitt, eller sigarer og et upersonlig julekort som inneholder ønsker om en fredelig jul og et hvitt nytt år. Vi på gølvet har fått to esker konfekekt i år, men jeg ville heller hatt vin. Kommunisten i meg knurrer over disse smøregavene og det er mitt bestemte inntrykk at omfanget av gaver(les:antall 'venner') øker jo høyere 'opp' og jo lenger inn på styrerommene en kommer. Min far hadde en sjefsstilling i et selskap i hovedstaden og han fikk så mye akevitt fra mennesker han ikke kjente at han gikk på en snurr fra midten av Desember til langt utpå nyåret. Jeg har også en formening om at gutta og kvinnsa på toppene i de enkelte bedriftene unner seg litt større gaver og litt lengre juleferie. Det er jo tross alt de som skaper verdiene. I fjor fikk vi en eske sjømat som var 'best før 15/1-07'

For noen uker siden spaserte jeg hjem fra en sen middag hos Malf og Ari sammen med Marina og Flanellskjortemannen. Omtrent halveis på veien får vi øye på en diger mann med barbert hode - i bare t-skjorta - som denger med knyttede never løs på en stor hund slik at det gir gjenlyd mellom husveggene. Vi blir alle opprørt over hva vi ser og prøver å få fyren til å holde opp. Hunden skjelver av skrekk. 'SA DOKK NÅGE'? Roper han truende til oss, og vi skygger banen med halen mellom beina. Denne hendelsen har plaget meg en stund, mest av alt fordi jeg følte at jeg kunne ha gjort mer for å stoppet mishandlingen av den stakkars hunden, men av frykt for å bli punchingballen til eieren lot jeg det være. Så går det noen uker og nå på Mandag er det et ganske stort oppslag med bilde i en av de lokale avisene. Det viser seg at den samme kjøteren (som visstnok er en kamphund av 'feil' merke) har angrepet en mann og skambitt ham. Den forulempede har politianmeldt saken og hunden vil bli

For andre år på rad tapte vi med ett mål hjemme mot MU. Det var et skikkelig antiklimaks,setene våre var av de mindre attraktive, og det å ha en sytete Østfoilling som klaga over at 'en ente' så noentingen'hengende bak seg i nitti minutter pluss tillegg var en prøvelse. Men helga ellers var knallbra. Det har vært muligheter til å ta seg en drink innimellom, og de har vi samvittighetsfullt benyttet. Høydepunktet - ved siden av stemningen på Anfield var supporterklubbens organisering av møtet med Phil 'Gris' Neal og Alan Kennedy. De fortalte historier fra gamle dager. En omvisning på legendariske the Kop på Anfield var også inkludert.Og selskapet var utsøkt. Neste gang tar vi dem.

'Ike Turner er død. Et hjerte og to hender har sluttet å slå.' Geir Skau Stort vakrere kan det vel neppe sies. Etter et par uker med forholdsvis intensiv blogging og ditto lavt engasjement blant mine lesere, bevilger jeg meg herved en bloggpause fram til(og muligens med) Mandag. Årsaken er en Pilgrimsreise til Anfield og Scouserland. Come on you Reds!

Min barndoms introduksjon til musikkens vidunderlige verden var ikke direkte ubehagelig - i og med at jeg ikke hadde noe å sammenligne med. Jeg savnet ikke The Clash eller Sex Pistols. Jeg visste ikke engang at de eksisterte. Men i ettertid føler jeg meg litt snytt. Når jeg ser tilbake på det i dag kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg ikke ble fullstendig ødelagt av mangelen på kvalitet. Jeg blir fortsatt kvalm når jeg hører Roger Whitaker plystre og synge 'Hello, goodmorning happy day', men det er fordi mor pleide å spille den på stereoen i familiens volvo omigjen og omigjen mens vi kjørte til Trøndelag hver sommer og hun kjederøykte Marlboro. Dårlig kombo. Hvis du skulle velge ett instrument som du skulle lære å spille som barn: Ville du ha gått for blokkfløyta? FINNES det noe jævligere instument enn blokkfløyta? Og i særdeleshet håndtert av klamme små barnehender med bittesmå fingre som ikke klarer å treffe de små hullene som lager tonene? SE - DEN - LILLE - GRIISEN - DEN -

For noen år siden bodde Flanellskjortemannen og Ronny under samme tak. Etterhvert ble Arnstein tatt inn som Aupair. Han fikk bo på sofaen mot at han vasket og ryddet og laget mat. (Han hadde nok fått sove på sofaen uansett om han ikke hadde gjort disse huslige pliktene også). Ronny kjørte scooter på den tiden, og den hadde en slik sidestøtte som den hvilte på når den sto parkert. En gang Arnstein var på vei hjem fra en fuktig aften på byen, rekvirerte han en trehjulssykkel fra en sandkasse. På dette trasportmiddelet tok han seg de siste metrene hjem. Jeg forestiller meg at han klukket og lo for seg selv. Når han kom hjem parkerte han trehjulssykkelen paralellt med Ronnys moped, og vippet den opp på skrå. En stor moped og en liten. Det morsomste synes jeg er at Ronny faktisk oppdaget dobbeltparkeringen når han skulle på jobb neste dag.

Som nybakt medlem av gjeldsslave-klubben har jeg utviklet en gryende interresse for bankvirksomhet. Jeg føler meg som en stor, dum okse som står i en krok. Rundt meg summer masse bank-mosquitoer som stikker så snart de har sjansen. Det gjør ikke vondt når de stikker, og de får ikke sugd så mye blod av meg - ikke om gangen ihvertfall. Noen hundrelapper i kortgebyr her, noen tiere i 'uttak fra fremmed minibank' der, en femtilapp for ødelagt kodeleser..(som jeg måtte betale fordi jeg ikke hadde tatt med den gamle). Møøø. Jeg står her i kroken og forsøker å vifte dem vekk med halen men det gjør dem visst bare mer blodtørstige. Og så har vi nettbanken da. Etter at vi ble velsignet med nettbank for en del år tilbake, fikk vi endelig lov til å gi banken penger for å disponere våre egne kontoer. Vi skal altså betale (det er nesten ingenting, bare såvidt nok til å irritere)for å sitte med pekefingeren og skrive ned kid-nummer med trehundreogsekstitusen tall. Tusen takk til SR-bank. This

Jeg er i den heldige posisjon å kjenne mange kreative mennesker. Folk som lytter til og jobber med musikk og andre former for kulturaktiviteter. I kjølvannet av de enkelte 'seriøse' prosjektene dukker det stundom opp overskuddsprosjekter som resultat av pur spilleglede og/eller latent galskap. Den underligste og langt på vei morsomste bastarden i så måte må sies å være 'The Mighty Suicidal Rape Machine'. Første gang jeg hørte om dette bandet trodde jeg at de het 'Susie and the Rapemachine', men navnet skjemmer som kjent ingen. I TMSRM finnes kun to medlemmer, til tross for at mange har prøvd å smiske seg til medlemskap.(evil easterbunny blant annet). På synth og evil backing vocals finner man Beelzebub og på extremely evil vocals and artificial blood: Child Slaughter. Det sies at Bubba og CS kom til jorden fra en fjern planet - på jakt etter narkotika, men at de på grunn av en rekke uheldige omstendigheter ble etterlatt her blant oss. De leverer tildels obkure c

I familien Dvergbøys nye båthus ligger det en hundre år gammel restaurert robåt som mor har arvet etter sin bestefar. Denne båten var det som holdt familien i live i de harde trettiårene og jeg blir litt fuktig i øyekroken når jeg tenker på det, fordi symbolverdien i dette spinkle fartøyet er så sterkt. Folk flest hadde ikke så mange ting for hundre år siden, ikke for femti heller, for den saks skyld. Men bruksgjenstander og klær ble laget robuste for at de skulle tåle tramsling og langvarig hardhendt bruk. Hvis de ble ødelagt var det en forutseting at det skulle gå an å reparere dem. For femti år siden var prinsippet mye det samme, funksjonalitet, kvalitet og slitestyrke var hovedprinsippet, selv om tanker om profitt var i ferd med å gjøre seg gjeldende blant produsentene. I dag er pris blitt en av de viktigste faktorene for forbrukerne, og folk kjøper all slags skit som de vet at de høyst sannsynlig må kaste om noen måneder likevel. Jeg sier 'de' men jeg mener 'vi'. D

Som jeg ruslet på jobb i morges kom jeg til å tenke ut følgende problemstilling: Hva er best av å : a) Late som om man er smartere enn man egentlig er. og: b) Late som om man er dummere enn man er. Personlig kjenner jeg at jeg heller litt mot b. Verden er full av showoffs. Men det beste er vel å utgi seg for å være akkurat den man egentlig er.

Setter man sammen initialene til tidligere statsminister og WHO- leder Gro Harlem Brundtland vil de danne navnet på det livsfarlige narkotiske stoffet GHB. Tilfeldig? Neppe.

Under EU-kampen i 1994 ble utkantenes kamp mot urbanistene veldig synlig. Byasene mot lannasene head-to-head. Og jo mer jeg tenker på det, jo tydeligere blir det for meg at det er grunnleggende og tilsynelatende evigvarende forskjeller i måten en opplever virkeligheten på. Lannasene sverger til det 'folkelige', karsk, danseband og obskure dialekter. Mens byasene gjerne er mer 'forfinede' i sin smak: kaffelatte, klassisk musikk og riksmål. Det verserer også høyst sprikende syn på verdier, og hvordan disse blir skapt. Et typisk tema i så måte er rovdyrdebatten. Sau eller ulv? Bjørn eller sau? Frontene synes like uforsonlige som i Midt-Østen. Det er absolutt grunnleggende uenighet i saken. Det er visstnok vedtatt at noen få rovdyr kan innvandre fra Sverige, bare de oppfører seg pent og ikke trekker for langt vestover. Sauebøndene er selvsagt dypt uenige, de frykter for buskapen sin, og for ungene sine. I Trøndelag synger små jenter med gitar om 'Bjønn som e' dau&

Jimmi Sørgård het han, og de lærde strides om hvorvidt han gråt da han ble født. HVIS han gråt når han ble født, må det ha vært første og siste gang. jimmi var innflytter fra Østlandet og det er på mange måter tøft nok i seg selv når man er litt knabben og flytter til vestlandet. Det jeg likte best med Jimmi var at han - fra dag 1 konsekvent brøt regler han ikke likte. Jeg opplevde ved et par anledninger at han - som tiåring reiste seg opp midt i timen og pakket sekken. 'Hvor skal du, Jimmi?' (spurte storskolelærer Snut Badla) 'Hjem - jeg gidder ikke mer' svarte hans elev og slengte skinnsekken over skulderen. Maken til anarkistiske holdninger har neppe kommet for dagen på den skolen. Bedre ble det ikke når rebellen begynte på ungdomsskolen på Hjelleland. Ikledd boots og en dongerijakke med Elvis ryggmerke og Elvis armmerker og Elvis skuldermerker, samt hjemmelagede ringer i kobber som man fikk grønne og surtluktende fingre av å gå med. Elvis var Kongen og Jimmi var han

jeg skrev om venner for ikke så lenge siden. Siden jeg har vokst opp i UtkantNorge, har det ikke alltid vært allverdens å velge i på denne fronten. De to 'naboguttene' som var nærmest meg i alder når jeg begynte på skolen var henholdsvis tre år yngre enn meg og tre år eldre. Normalt vil en fireåring ha begrenset eller intet kompispotensiale for en på syv. Og en tiåring vil i de fleste tilfeller synes at syvåringer er barnslige. Likevel forholdt man seg jo til virkeligheten slik den var. Reiste man noen kilometer lenger var utvalget noe bedre. Jeg utviklet tidlig en nesegrus beundring for opprørere, muligens fordi jeg selv var så feig. Allerede på denne tiden var jeg ekstremt konfliktsky og alle som våget å utfordre autoritetene fikk tildelt høye stjerner av meg. Dette henger fortsatt i, selv om alderen har gitt meg et litt mer nyansert syn. Nå ble innledningen så lang at den potensielt kan blåse hele historien. Derfor går jeg for en todelt løsning. I morgen kommer historien om

Så tenner vi ett lys i kveld. Og hvorfor det? fortell! fortell! Vi tenner det for spikk og sprell - for nissefar og slede. Vi tenner det for nissemor, og der som jordmor-mattia bor og lutefisk og sprøstekt svor. Og oss som er tilstede.

På åttitallet opplevde man en ulykke ved et kjernekraftverk i Tsjernobyl i Russland. Det var en fryktelig katastrofe og mange omkom, og det var radioaktiv nedbør og alskens bivirkninger i kjølvannet(og drikkevannet). I Norge fryktet man at sauene skulle bli radioaktive. Og det ble innført bequerel-måling av kjøttet slik at man skulle unngå å få mèn av det. Det var vel tendenser til hysteri når det gjaldt disse tingene her i landet. Noen var veldig bekymret mens andre igjen var fullstendig likegyldige. Hjemme på holmen ble temaet diskutert av to gamle nabogubber. Den ene sverget på at han 'aldri sko eta sauakjøt meir', mens den andre den andre sa at: 'ååååjoodå, di må berre gje det te oss gamle som snart ska stryga me aligavel'. Jeg har ledd mye av den diskusjonen. Så forskjellige er vi jo. Det er mange som går og bekymrer seg og bekymrer seg og er redde for terrorister, og polene som smelter, og for om noen skal bli alvorlig syke. Og dommedagsprofetiene faller tettere e

Påskeharen er ingen unghare. Jeg har levd i drøyt 37 år, og på den veien jeg har gått har jeg truffet mange mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Man 'mister' mange underveis. Klokken tikker fortere og fortere og noen ganger har det gått ti år uten at man har savnet vedkommende, og når de ti årene har gått, husker man ikke hvorfor man hang med dem i utgangspunktet. Noen ganger er det lettere å bare slippe taket. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er blitt mye mer kritisk til de NYE menneskene jeg treffer. Jeg har så mange bra folk i omgangskretsen min at jeg rett og slett ikke TRENGER noen nye som sier ting som irriterer meg, og som ikke er inne på FM - båndet når jeg prøver å kommunisere med dem. Man kan jo også lure på hva som gjør at enkelte sitter med ryggen til når man spiller og synger 'Hurt' for dem. Er det tilfeldig? Eller er det en slags demonstrasjon som ligger bak? Men jeg har altså truffet en del nye folk i det siste, under Liverpool-flagget. jeg sk

Jeg hater bøller. Jeg hater folk som bruker fysikken sin, alderen sin eller statusen sin til å herske over andre mennesker. Folk som ikke tar seg bryet med å behandle andre med den grunnleggende respekten de har krav på. Man bør ikke la seg tråkke på. Loftå e for adle.

Tenk om det var en kjempe som stjal verden og ristet oss ut av husene våre når vi sov og når vi våknet visste vi ikke hvor vi var. Det hadde vært ganske kjipt og ihvertfall hvis vi våknet ute og det regnet sånn som i dag.

Jeg har i mange år vært stor fan av Kristopher Schau. Helt siden han var en del av XL-teamet på radioen. For tiden er Schau hovedpersonen i en fjernsynsserie som tar for seg 'de syv dødssyndene'. Målet med serien er at hovedpersonen skal begå samtlige dødssynder, og dermed garanteres for en plass som kølskuffer en viss varm plass. Sjelen hans er allerede solgt til 'humoristene' i 'senkveld' på samme kanal. Underveis pekes det på omstendigheter omkring vår vestlige 'sivilisasjon', omkring relegion og på historiske fakta. Mange ekstreme kristnaser reagerer selvsagt med avsky overfor det de ser på som en latterliggjøring av Bibelen og den hellige treenighet. Påfallende mange av dem som rasler med krusifiksene nå er de samme som mente at muslimer ikke burde føle seg krenket i fjor når karikatur-striden pågikk. Ytringsfriheten er med andre ord ikke alle forunt. Jeg liker Kristopher Schau best når han gjør 'bra eller dårlig - hvordan har egenlig dyra våre

Man merker seg at en rekke norske kommuner har kastet seg på nyjappe-bølgen og investert fellesskapets penger i risky boligfond i Junaiten. Nå ligger de an til å tape pengene og vel så det, og 'har tatt katta i hekken' som man sier i Ordal. Er jeg forundret? Tja, jeg er vel egentlig det. Jeg er IKKE forundret over at Terra har pågående selgere som er kapable til å argumentere overbevisende om det grønne gresset på den andre siden. Det jeg derimot stusser litt på er at det ikke har falt lokalpolitikere i disse kommunene inn at man faktisk gamblet med andre folks penger, og at man i verste fall kunne tape dem. Slik jeg ser det har kommunepolitikerne to muligheter til å komme seg ut av suppa: Hva med å ta alle pengene som er igjen og satse dem på bingo? Eller nettpoker? Alternativt kunne man få et innkrevningsselskap til å reise til hovedstaden for å knuse noen blåruss-kneskåler.

I Norge - kjempers fødeland er heltedyrking en av søylene i nasjonens fundament. Identiteten vår er bygd rundt superstars som Leiv Eriksson, Fridtjof Nansen, Tordenskjold, Amundsen og Olav den Hellige. Neste bølge av staute nordmenn er noe blekere, men statsledere som Einar Gerhardsen, Trygve Lie,Jens Evensen, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch er likevel ikke til å kimse av. Alle de jeg har nevnt er mennesker som har vært tydelige i sine gjerninger, og faste i sine respektive overbevisninger. Bestemte på å bidra med hva de har kunnet for å gjøre tellus til en bedre plass å bo på. Eller i det minste har de vært først på en pol eller oppdaget et kontinent, eller tvunget landet inn i kristendommens klamme grep. Dagens helter - klassifisert under A, B og C-stempel og kalt kjendiser viser at det går i kraftig nedoverbakke på heltefronten her i landet. Kjell Inge Røkke, Kurt Nilsen, Lene Aleksandra Øien, Dorthe Skappel, Bjørn Dæhlie og Petter Stordalen. Hvorfor vet jeg hvem dere er? Scre

Phil 'Gris' Neal Robbie Fowler Jan Mølby Peter Crouch Terry Mc Dermott Ian Rush Makan til blomsterbukett skal man lete lenge etter.

Det er hip hop weekend på MTV. Fyttirakkern. Jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne. Jo, la meg begynne med musikken, som ikke er musikk i det hele tatt. Den består vanligvis av en kjede med beats som repeteres. Til beaten danser en hallik-lignende wannabe-gangster med juveler i ørene og juveler rundt halsen mens han 'rapper'. Sammen med smørprinsen danser noen veldig lettkledde damer som smiler og vrikker på rompa. Det finnes dem som hevder at tekstene i hip hop er så jækla bra, men alt jeg hører er selvhøytidelig vissvass om hvor mye narkotika de tar, hvor mange 'bitches' de renner over, og hvor mange snut de har skutt. Skikkelig poetisk, altså. Og verdifullt for samfunnsdebatten.

Som mange av dere kanskje ha fått med seg er jobben min av det ikke alt for avanserte slaget. Det er ikke akkurat kvantefysikk, for å si et sånn. Jeg kjeder meg ganske ofte, og har anskaffet meg en slik radio med hørselvern utenpå. Dette gjør at jeg kan stå og glo ut i luften med tomt blikk mens tiden går og Filleskaufet består. Det kan likevel være en temmelig selsom opplevelse å gå rundt med denne radioen på ørene hele dagen. Noen av radiokanalene på FM-båndet sitter så tett, at når jeg står på enkelte steder på jobben min kan jeg ta inn tre kanaler på en gang. En eplekjekkas fra P4, en technolåt fra mpetre og andakten fra IMI radio foreksempel. En salig røre. En annen ting er jo at det ofte skurrer og suser inni der, og at jeg noen ganger har mer enn nok med mine EGNE hodelyder. Den kanalen som ALLTID er klokkeklar er en fransk nyhetskanal. Mine tre uker med fransk på videregående gjør meg på ingensomhelst måte i stand til å begripe et kvidder av hva som er nytt hos franskene. Jeg e

Jeg er jet-lagged uten å ha flydd en meter. Ganske godt gjort.

Leser på nettutgaven av en av akersgata-tabloidene følgende påstand: 'Sex med sjefen på julebordet kan lønne seg'. Jeg leste selv kun overskriften, da jeg på min sterkt mannsdominerte arbeidsplass straks fikk bilder i hodet når jeg tenkte på hvilken sjef jeg eventuelt måtte ha sodomisert/latt meg sodomisere av. Takk til dagbladet for de bildene, men ellers takk. Det er som tidligere sagt en del år siden jeg sluttet å gå på arrangementer i regi av firmaet jeg jobber i. 'Rekeskall-i-håret-båtturen' er en av de avgjørende grunnene. En annen er at jeg rett og slett ikke orker å omgås 90 prosent av dem jeg jobber med. Jeg jobber i noe som har ord på seg for å være tett opp mot en vernet bedrift. Julebord er djevelen selv. Forkledd som pinnekjøtt og ribbefett. Fulle kjerringer som er ute bare to ganger i året - julebordet er den ene - 'gladmaten' den andre. Tikkende bomber på akkevitt-fylla. Så det blir nok til at jeg sparer blomsten min i år også. Jeg tror det lønne

I helgen var jeg og samboeren min på en sjelden visitt inne på øya hvor jeg vokste opp. Vi så vel for oss en laidback aften med foreldrene mine, og noen glass rødvin og en sen Søndagsfrokost, men det ble ikke helt sånn. Storesøster Bergljot var nemlig hjemme med hele klanen sin (klanen=Mann og tre små i alderen 5 uker til 4år+). Det ble med andre ord tjo og hei, og grining synkront og på skift, men det var likevel veldig hyggelig. Min gamle far (som jeg respekterer, men ikke har så veldig mye til felles med) sa et par ting på Lørdagskvelden som gjorde meg glad, og ga meg fornyet respekt for den gamle. Dette visdomsordet banker de fleste sitater langt ned i støvlene: ' Jeg vil heller være litt lettlurt enn å gå igjennom livet i konstant mistenksomhet'. Dette traff selvsagt meg midt i brystet, all den tid jeg er kongen av lettlurt, og alltid har vært det. Likevel tror jeg at det er en luksus å kunne være lettlurt. Har man lite å rutte med så har man ikke råd til å la seg lure.

Det var en gang en avis fra Stavanger, en av de større. En avis som hadde tyngde og innsikt i hva som foregikk såvel lokalt som nasjonalt og internasjonalt. Dette var før avisen gikk til det skritt å bli en tabloidavis (tabloidformen gjorde den lettere å lese på mer enn en måte). Før avisen fikk deadline kl 2300 på kvelden. Før den fikk en nettutgave som smørte kjedisstoff opp på forsiden. Amy Winehouse ruser seg. Britney Spears er stygg på håret. Dette legger lista betryggende lavt før det store kulturby-året 2008. Det var en gang en avis som plutselig ble et ukeblad over natta. Heldigvis er dekningen av Idol upåklagelig.

I dette Frp-infiserte samfunnet vi lever i, blir ordet 'kultur' nærmest ansett som et skjellsord. Penger det offentlige bruker på å fremme kultur (skattebetalernes penger på Frp'sk) skulle helst brukes på de eldre(som tross alt har bygget dette landet), eller på skatte-og avgiftslette til oss. Det er lett å blogge anti-Frp'sk. Det er så lett at det er såvidt jeg gidder. Selv er jeg veldig for kultur. Kultur som ikke nødvendigvis selger seg selv også. Bygg opera, sier jeg. Bygg kulturhus. Bygg noe spektakulært og fabelaktig. Grisesubsidier teaterbilletter og musikkfestivaler. Jeg er likeledes veldig for kunst i alle former og varianter. Det er ikke alt jeg hverken liker eller forstår. Det er ikke alle kunstverk som er 'fine'. Det er ikke alle kunstverk som SKAL være fine. Noen ganger fungerer ting best når de røsker og river. Tror jeg.

Kom over dette bildet. Er i tvil om det kan være arrangert. Det jeg derimot ikke er i tvil om er at det er et bilde med til dels sterke homo/nekroerotiske overtoner. From all of me to all of you.

Eller kjære og kjære.. Jeg vet at dere trenger penger til å drive krig og sånn, og forsvare oss mot alle som truer med å være slemme mot oss. Jeg stoler fullt og fast på at dere klarer å drepe dem og spikre bjellene deres opp foran slottet til skrekk og advarsel. Men hvis dere ikke ville ha de jævla båtene - kunne dere ikke sagt fra tidligere? Og nå har dere ikke penger til bensin eller patroner eller noenting. Fryktelig dumt, synes nå jeg.

Det kan være underholdende med navn på bilmodeller, og tydeligvis er man ikke alltid så nøye med å sjekke ut hva modell-navnet betyr på forskjellige språk. Honda Fitte kunne man foreksempel ikke selge i Skandinavia når man omsider fant ut at navnet var sammenfallende med det som blir brukt om kvinners genitialier. Nå har Ford lansert Ford Kuga og dermed har Fitten fått en utfordrer i genitialia-navneklassen. Selv kunne jeg tenke meg flere versjoner av provokative modell-navn. Just for the heck of it. Hva med Opel Anal? Mazda Muhammed? Nissan Mussolini? Suzuki Sattan? Eller Toyota Bin Laden? Eller hva med en Oldsmobile Judas?

Jeg har fått en ny fast leser, han har tidligere vært beboer i rarehuset og har i dette forumet gått under navnet 'Ronny'. Ikke et veldig smigrende navn kanskje, men noe må man jo kalles. Jeg har ledd mye av og med Ronny. Når vi bodde sammen ble det nesten fullstendig skjærings, men etterpå har ting gått seg til igjen og det er sjelden kjedelig å henge med ham. Ting kan gjerne få et lett surrealistisk preg, for å si det sånn. Jeg husker den første gangen Ronny skulle surfe. Glemmer det aldri - om jeg blir hundre år. Turbotom er enn annen venn av meg. TT er aktiv på grensen til det hyperaktive, og fallskjermhopping, skikjøring, surfing, og reising jorda rundt er det kjekkeste HAN vet. Han er en 75 kilos lykkepille Og så digger han tuttifruttifester. Nåvel. Det var en sommerdag for noen år siden, Tom hadde lokket sin bror bygdadegosen og Ronny ut på surfetur, og Lingling og undertegnede ble med som heiagjeng. På denne stranda lånte de ut brett og drakter, og hadde et kort innføri

Jeg har ved flere tidligere anledninger ytret min motvilje mot shopping. De gangene jeg MÅ kjøpe noe, foregår det etter prinsippet 'raskt inn, raskt ut'. Omtrent som når man fjerner et plaster. Det er November alt, og vi vet hva som snart skal skje. Det er denne vakre ventetiden som står for døren. Tenk at vi skal få feire Jesusbarnet i krybben i år igjen! Fab. Nissen svikter vel i år også, tenker jeg, noe som medfører at jeg må ut og kjøpe julegavene selv. Den beste plassen å handle julepresanger er KvadrHat, der har man alt under ett tak. Og der kan man stå i kø mellom bæljende drittunger og feite kjerringer med Jingle bells ringende i ørene, og svetten silende nedover ryggen. Så kan vi svi av noen høvdinger på å kjøpe noe skrot til hverandre. Skrot som vi egentlig ikke ønsker oss(takk, nissen). Skrot laget av titusener av barnehender i et fattig asiatisk land. '.....og tusener barnehender mot himmelen ljosa held.' Det er så vakkert alt sammen at man kunne grine. Jeg

Går man noen hundre år tilbake i tiden, blir man presentert for bildet av jeger og sanke-samfunnet. Folk livnærte seg - i all hovedsak av dyr og fisk ,og røtter og bær, og alskens spiselig de fant i naturen. I dag slipper man i stor grad å drepe maten før man spiser den (det er det heldigvis noen andre som tar seg av). Likevel er det mennesker (menn for det meste) som ser på jakt som det største som finnes. Mennesker som teller ned til høstjakta, hvor de kan pakke sprit og skytevåpen i sekken og ta seg ut i naturen for å skyte noe. Dette 'noe' kan være rype, elg (ælj), rådyr, reinsdyr, hjort, eller egentlig hva som helst. Bare det har puls og pels(eller fjør)og kan skytes til døde. Det hender at det ryker en og annen bærplukker eller elghund(ælj-bikkje) også, men det synes jeg er en liten pris å betale for den FRIHETEN det er å kunne drepe sin egen mat. Dessuten er det ikke alltid så lett å se forskjell. Hvis man er skikkelig full eller det er mørkt. For i mørket er alle elger

Hva er det med Bergensere? Hva er det som gjør at de er så lokalpatriotiske at det grenser til fascisme? NOE er det, det kan være den klagende overtonen i dialekten deres. Det kan være fisketorvet. (Bergensere er veldig stolte av fisketorvet hvor ni av ti fiskehandlere selger bedervet fisk). Det kan være fotballaget Blann som har vunnet eliteserien to - to ganger på 44 år. Dermed har 'gullet kommet hem' nå i 2007. Jeg kjenner det helt inn i margen at jeg ikke unner dem det, selv om Blann har spilt god fotball hele sesongen. Byen tåler det ikke. Og vi andre orker ikke å bivåne at et pompøst selvbilde eser ut og gjæres sammen til stanken blir uutholdelig. Stanken av fis. Gratulerer med seriemesterskapet. Jeg håper inderlig det blir lenge til neste gang.

Jeg røykte sigaretter daglig i mange år. Nå røyker jeg bare når jeg drikker, men drikker så ofte jeg kan. Det var mange i omgangskretsen som valgte å gå over til snus når de skulle kutte ut sigarettene. For å stille 'suget' som det ble sagt. Noen endte opp med å snuse fast og røyke når anledningen bød seg, mens andre konverterte fullstendig til snusen. Jeg skal absolutt ikke komme med noen moralpreken i forhold til hvor skadelig det er med tobakksprodukter ( jeg mener det er en menneskerett å få bryte ned sitt eget legeme), men rent estetisk er snusen en taper på alle tenkelige måter. Den har samme farge som avføring, den lukter grusomt og den gir lysebrune tenner. Kombinert med alkohol er den enda verre, når den sklir av fortennene og renner ned i munnen. Porsjonssnusen (hamsterbind på folkemunne) er noe mindre ulekker, men når den blir spyttet i pissoarene på byens utesteder blokker den sluken slik at det blir høyvann. jeg vil på det sterkeste oppfordre dere til å gå tilbake

Beste dagen å jobbe på kaien på. Lufta er helt klar, det er vindstille og sol. I går så jeg en rufsete liten mink som pilte avgårde med en flyndre i munnen. I dag lå det en kobbe og koste seg utenfor kaikanten. Det er som om det løsner usynlige knuter i meg. Noen ganger er livet knall. Selv når man jobber.

- When you say nothing at all.

Det norske landslaget humper videre på veien mot EM-sluttspillet i fotball, og de som selger norske flagg og vikinghjelmer i plast går lyse tider i møte. I går nedsablet de et tannløst Bosnia(et Bosnia hvor de beste spillerne og publikum boikotter sitt eget landslag fordi de mener at forbundet er korrupt). Ikke noe fyrverkeri av en kamp, men greit nok. Det er noe absurd med det norske landslaget, det er noe jeg ikke klarer å tro på. Det KAN være Overeksponeringen av hovedsponsoren Bama. Bama er en fjuktimportør med stygg Blå/Grønn logo som er viden kjent for slagordet 'Bend it like a banana'. Diger kampanje for å få folk til å spise mer fjukt. Fjukt er jo sunnt og sånn, men likevel feeder det i hele meg når reklamene går. En annen ting er trener Hage Åreide. Hage som ansette et reklamebyrå for å komme opp med et slagord for hva landslaget skal være (!). Genialt. Og slagordet - kunne han stolt fortelle var: 'Stolte øyeblikk'. 'Vi skal skape stolte øyeblikk'! sa Å

i føljetongen om oppussings/innflytnings-prosessen til undertegnede og hans yngre og vakrere halvdel nærmer vi oss slutten. Det vil si at vi fortsatt mangler lister og noen maling-klatter her og der, men det viktigste er på plass. Sist uke hang jeg opp masse dingsebomser fra Ikkea, og det må man si: De har mye billig skit til en skitbillig penge. Baderomsspeilet gikk i tusen knas ved første forsøk på å feste det til veggen. Dermed ble Påskeharens Ikkea-amnesti opphevet. En skulle selvsagt kunne håpe at syv års ulykke var straff nok, men dengang ei. Når det er sagt, så var ikke opplevelsen fullt så ille som fryktet. Det var ikke veldig lang kø, og fra høyttalerne strømmet beroligende musikk. Dette skyldtes sikkert tidspunktet vi valgte. Fredags kveld, folkeens, mens Slivar Tyrhaug drar igang Fredagskvelden på Enerkå. Da er faktisk ikkea-surfing et alternativ. Bortsett fra det nevnte speilet har jeg klart å montere de mange fiffige anretningene på en noenlunde tilfredsstillende måte. Ove

I uka som var ble jeg Onkel for tredje gang. Ingen stor prestasjon for min egen del, men det er jo det det er, og temmelig stas til tider. En av mine aller nærmeste ytret nødvendigheten av at jeg måtte ringe min søster Bergljot og gratulere henne med hat tricket, men jeg mente at det burde holde med den tekstmeldingen jeg hadde sendt min svoger. Til mitt forsvar kan det sies at jeg hadde en døgnrytme som var totalt føkka, men i etterpåklokskapens navn ser jeg at jeg tok feil. Det BLE besøk på sykehuset og tjo og hei, og heldigvis for det. Jeg har siden blitt minnet ettertrykkelig på det faktum at jeg ikke er særlig flink til å være tilstede for venner og familie når det skjer store ting i livene deres. Jeg har en tendens til å styre etter det som er mest bekvemmelig for meg selv. Det er ikke en tendens jeg er stolt av. Dette er en uforbeholden unnskyldning til dere som ikke akkurat har blitt overøst med oppmerksomhet fra meg når det har vært ting som har skjedd i begge ender av følelse

I dag har jeg knust en flaske rødvin inne på Pillevåg Postkontor. Det ble en veldig pinlig opplevelse, men heldigvis var dama bak skranken hyggelig og hjalp meg å tørke opp. Jeg formoder at posten har fanget hendelsen opp med stedets overvåkningskameraer til allmen forlystelse, og offentlig visning ved postens julebord. Velbekomme.

Jeg har tidligere ytret min antipati mot kjipaser og pinfanter, og vil gjerne begynne dette innlegget med en selvopplevd happening fra 1/3- festivalen i Pistiansand for et drøyt tiår siden. Scenarioet er som følger. '...Påskeharen våkner klam og bakfull i tomannsteltet til Tvitten (av kjennere døpt 'Trangia'), det er tidlig Juli, tidlig Lørdag morgen, Tvitten sover, og Påskeharen trenger pils (fortrinnsvis avkjølt, men tar til takke med det meste)for å reparere på gårsdagens utskeielser. Problemet er at ølsalget i butikkene ikke starter på leenge. Til alt hell snubler Haren over et par svensker som sitter og ruger på tre kasser kald Pripps. Haren spør høflig om det er mulig å kjøpe en kald øl av dem, og blir møtt med dette svaret: 'NEEI, MÅSSTE HA LITET SJÆLV, VA, MÅSSTE KOMMA LITET I STEMINING'! Det kjentes som et slag i ansiktet, jeg vaklet vantro bort fra åstedet, mens jeg stemplet en hel nasjon som møkkafolk. Jeg kjenner en super svenske, nei- teknisk sett to, f

Det er rart med forpliktelser. Det er rart at hvis man har forventninger til seg selv, til oppgaver man skulle ha utført, så kan det føre til lammelse av kreativitets-senteret i hjernen. Og jo mer man venter, jo mer man man utsetter det man skulle eller burde ha gjort - jo tyngre blir det å hente seg inn igjen. Selv har jeg en tendens til å spore av, og drøye utførelse av påkrevde gjøremål relativt ofte. Disse samler seg igjen til en gigantisk svart sky, som henger over meg og hensetter meg i en tilstand av konstant dårlig samvittighet. Og så blir jeg gjerne sur og irritabel når noen minner meg på det. Og slik går no' dagan. I utilstrekkelighetens navn.

Jeg burde vel skrive noe om valget, men jeg velger å la være. jeg vil heller skrive om superhelter. Superhelter med trange, fargerike trikoter som strammer både her og både der, og ekstrautstyr som foreksempel at de er kjempesterke, eller kan fly, eller i det minste klatre rett opp loddrette vegger. Jeg liker ikke superhelter, og det har jeg aldri gjort. Det er vanskelig for meg å forstå fascinasjonen. Batman, Spiderman, Fantomet, Supermann... For meg er de en gjeng dimlinger som ser fjollete ut, og gjør fjollete ting. Og skulle valget stå mellom å la Jorden gå under og å bli flydd i sikkerhet av en fyr i kondomdress, ville jeg valgt det første. Uten tvil. Scifi-gjengen i Star Wars har heller ikke akkurat fenget meg. Men Star Wars on ice er et konsept jeg ville like å se. Darth Vader på glattisen.

Slangeleder har bedt om fyllehistorier, rållsrau har bedt om baby, og for enkelhets skyld drar vi en fyllehistorie først. Det er forsåvidt nok å ta av i så måte. Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at rølpefaktoren var høyere når vi gikk på byen før. Og når Åsbjønn var i slag, var han en garantist for rølp. Dette var en Søndag helt på slutten av nittitallet, og Martinique var en middels trubadur-plass med mange fyfylkinger blant det faste klientellet. Med andre ord skjedde dette før plassen for alvor begynte å henvende seg til unge menn med tvilsomme musikalske preferanser og ettersittende, fargerike singlets. Nåvel, denne kvelden var vi samlet - en større mengde folk fra kretsen, ellers var det glissent, og det var alkohol inne i bildet. I en pause, en 'pissepause' som det heter på disse kanter, sto jeg og vasket hendene etter endt urinering. Rahald kommer ut fra en bås(jeg MENER det var Rahald), og inn på herretoalettet treder en rimelig svær, rimelig full mann. Han present

Eg snubla ein gong og gjekk på trynet, slik møtte eg første gong Bygdedyret. Eg låg i grøfta og blødde, og kjende meg krank og svak – bøygd under blikket til dyret, vridd i eit strupetak. Bygdedyret har auger som ser, øyrer som høyrer, og hender som ber, Og siklande, vidt opent gap. Ei gryande trass i meg vakna Frå slumring i hine år – Og alt som før visna og spakna – gav føde og vart til eit bål. Eg reiste meg opp og reiv pisken – ut av dyrets grep, og Rasande let eg han falle, slik tvinga eg beistet i kne. For alle du dolka i ryggen, og såra i gjerning og ord, Alle dei svake og rare du kua kvar enn du fòr. Alle som ikkje passa i småruta Bygdedyr-land, Og glansbiletet rakna. Sjøl om du trudde du vann.

Det er durelyd i hodet mitt, soyastøv i øynene, og jeg er i en tilstand hvor jeg er 50 prosent rastløs, og 50 stuptrøtt. Lufta ute er kald og klar, og sjøen går hvit utenfor kaien, og hver halve time kan jeg skimte tæuferja i sin evige pendling mellom tæu og Tavanger. På slike dager ønsker jeg at jeg var en hvit måke som lå og seilte på vinden. Bare jeg slapp å spise hva de spiser. For det er visst for det meste søppel.

Jeg har akkurat gjort meg ferdig med å flytte ut fra rarehuset. Og i stedet for å kjenne noe vemod, så kjenner jeg usigelig lettelse over at det er over. Arnstein hjalp meg å bære. Snille Arnstein. Det er sider ved flytting som er så ekstremt gørr, at jeg blir matt bare jeg tenker på det, og hadde jeg funnet ETT jævla skap til som var fylt med rot på slutten, så hadde jeg ikke giddet å gå igjennom det, jeg hadde pælmet det i søppelet uten noe mer dikkedarier. Fretex har fått en større mengde sko og klær. Og i den anledning tenkte jeg at det hadde vært fint med en veldedig organisasjon som samlet inn klær og IKKE diskriminerte homofile. Da skulle den ha fått alt som var noe å samle på, og så kunne fretex fått de gamle gardinene. Velvel. Borettslaget vårt har revet i digitale dekodere til hver eneste leilighet, men vi bor i fjerde etasje, og selv om fjernsyn er gøy, så ville jeg heller hatt heis. Kanskje jeg skal ønske meg en til Juuul? Det er omtrent slike budsjetter familien frekkesen

Følgende Cd-plater er offisielt meldt savnet, da de ikke møtte til platetelling 22.August 2007. Holy Wood Marilyn Manson Beyond the Whale Tristania Small Change Tom Waits Bone Machine Tom Waits Leftism Leftfield To Bring You My Love PJ Harvey Pink Moon Nick Drake Ikke Bare Egil Band Bare Egil Band Out of season Beth Gibbons Like Gods of the Sun My Dying Bride Schlagers Dum Dum Boys The Kick Inside Kate Bush Faith The Cure Parachutes Coldplay I Do not want what I.... Sinnead 'o Connor Best of Nick Cave Origin of Symmetry Muse Hunky Dory David Bowie Unplugged in New York Nirvana Pornography The Cure Balance (from the Joy Division Reservoir) Diverse artister Danse Macabre The Faint Permanent Joy Division Gåte EP Gåte Response The Chemical Brothers Mechanical Animals Marilyn Manson The Good Son Nick Cave There is no salvation The Morendoes Songs of Love and Hate Leonard Cohen Boatmans' call Nick Cave Without You I'm

Gudene skal vite at påskeharen ikke er noen systematiker, og knapt noen samler heller. Siden jeg er på flyttefot, har jeg for tiden en opprydning i cd-samlingen min. jeg prøver å geleide hver enkelt plate 'hjem' til sitt respektive cover, og det er ingen enkel sak når de - i mange tilfeller har levd som støvsamlere på hver sine fronter i mange år. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å angre. Det er en helvetes jobb. Og så er jeg litt lei meg fordi jeg mangler en hel del, litt forbløffet over å eie flere eksemplarer av noen, og ikke særlig stolt over musikksmaken jeg hadde for noen år tilbake. Scorpions' 'Gold Ballads' er kanskje det beste eksempelet på dette. I vår omgangskrets er justisen på hvilke plater man kan ha stående fremme, og hvilke man bør gjemme veldig sterk. Flanellskjortemannens Hellbillies-fetish har blant annet fått mye tyn. Noen ganger kan det virke som om det å ta avstand fra en artist er minst like viktig som å erklære sin støtte til en annen. S