Og litt til

Rett bakom Skatt Vest og Statens Hus Der er glasskår og draumar i grus Futen og snuten og fogden Men eg møtte deg der den gongen Du sto Og lena deg opp mot betongen Og du var så kul då, heilt eksepsjonell Som om du hadde alt ditt på stell Du slapp meg kje før eg var svimmel Midt mellom skatt hus og statens vest Lagårdsveg, Paradisbrakker og trer I strame bukser og skeivkneppa vest Flasker og tomgods, og ingen som ser Grodde det kjærleik i brennevinsrus Røter og bøter Gebyr og belegg Eg tippa over Eg gjekk på ein vegg Ditt kalde kinn mot mitt Bli hjå meg Lov meg det Dag går mot kveld Snuten og futen som alt er på stell

Ho klynga seg til meg, som var eg eit tre ho kunne klyva i. Som om eg kunne gje henne utsyn over heile kommunen, Kan hende tenkte ho byggja ei hytte i meg og Slå seg til for store deler av sommaren Det var då eg skjøna at eg  måtte ha sett røter. Ikkje før.

Dei kjøpte eit oppussingsobjekt, ei leilighet i fjerde etasje, utan eigentleg å forstå rekkevidda av det. Oppussingsobjekt. Smak på ordet. Ein bustad er ikkje berre ein stad der du bur, der det er ei seng, eit bad, eit kjøkken med greier i skåpa. Ein sofa og eit fjernsyn. Ikkje i 2006, og ikkje i 2018. Eg veit ikkje kvifor eg kom på dette no. kan hende det kjem av at vi får Aftenbladet i papirutgåve i helgene, og kvar Fredag eller Laurdag har dei eit eige bilag som heiter BO, som går på trendar innan imteriør, og så er det ofte eit ungt par som har pussa opp noko eller bygd noko, eller på anna vis erverva seg boligdrømmen. Eg trur at Aftenbladet skriv så mykje om desse tinga av di dei trur at leserane vært inspirerte av dei spektakulære stovene, og dei heilt abnormt store vindaugsflatene, og havet og himmelen som liksom alltid er tett på. Men eg er jo ein lesar av Aftenbladet, og eg vert ikkje så inspirert. Eg brukar ikkje å lesa det ein gong. Hadde eg hatt dei 15-20 milliona...

Jeg skreiv en lang post i anledning selvmordsforebyggingens dag, men jeg har ikke aktivert den. Det dør flere mennesker i selvmord enn i krig i denne merksnodige verden, det er helt uvirkelige tall. Og så skal vi ikke snakke om det, og så går alle som har stått nær noen som har tatt det valget rundt og føler seg som noen dass. Om jeg bare hadde .... Om du bare hadde sagt noe, Og det å miste noen på denne måten blir liksom dobbelt tungt. Skjærer seg inn i oss, endrer oss for alltid. Jeg var 17 da jeg mistet en venn på denne måten første gang. Det var far som fortalte meg om det. Jeg var i fjøset, i gang med kveldsstellet. Det var begynnelsen av Januar, og bekmørkt ute, jeg hadde kosta forbrettet og gitt kyrne kraftfôr, var i gang med å forberede melkinga da jeg hørte far sine tunge skritt i trappa fra banen. Han kom helt bort til meg, så meg inn i øynene og sa: Lars e dø Jeg så på han. Sa ingenting. Han gjorde det sjøl Og så begynte far å grine(noe jeg aldri hadde sett før)...

Vi tipper et år som elbileiere, og det er kanskje på tide med en evaluering. Terningkastene varierer fra dag til dag. På Fredag, når Rållså hadde et ganske hektisk program, og jeg ble vekka av regnet klokka 5, og det hørtes ut som 'A round of applause', som Tom Waits så vakkert beskriver det, og ladeledningen blinka på 'default' når jeg testa den i veggen, da var det ikke så kult. Denne ledningen er det  for øvrig strengt forbudt å bruke som permanent løsning, og dessuten er bruk av skjøteledning aldeles livsfarlig (leste jeg på ladeboksen). Ja, disse omstendighetene til sammen dro vurderingen helt ned til ett øye på terningen. Det var ledningen som var defekt, og Rållså fikk leiebil via nybilforsikringen, og etter jobb satte jeg meg ned på den utskjelte bussen, og vi cruisa igjennom lyskryssene på den enda mer utskjelte bussveien, mens privatbilene sto i sju steiner. Jeg hadde sjekka ut reiseplanleggeren på forhånd, og i følge den var 'mitt' stopp - det...

Jeg har vært røykfri i akkurat en måned, og i så måte var det ikke en smart manøver å begynne å se Mad Men om igjen, men det tenkte jeg ikke over da jeg starta. Hele serien er en vandrende sigarettreklame. Men den er også merkelig aktuell i forhold kvinneroller og #metoo, og HMS, for hvis jeg skulle ha drukket så tett på jobb som de gutta der, så hadde jeg ikke kunnet fungere. Reklamebransjen er lowest of the low, sammen med lobbyistbransjen. De eksisterer for å finne måter å gjøre mennesket avhengig på. Lage forestillinger om at det materielle kan gi lykke, bruke drøm til å skape misnøye over tilværelsen, skape avhengighet. Alt i kapitalismens tjeneste. Hovedpersonen Don Draper er en kald jævel, vandrer som et rovdyr rundt i korridorene på fancy Manhattan kjederøykende på sine Luckies, iført sin grå dress, alltid på jakt etter innfallsvinkler. Hva vil kvinner ha? De vil ha en leppestift Mark Your man . De vil sette leppestiftsmerker på SIN mann. Hva skal man si for å fortsett...

Eg tenkte på kyr ein dag, på den tida vi går inn i no, når dei hadde vore ute heile sommaren, og var blanke og fine og (relativ) lukkelege, og når hausten kom, og det nærma seg innsett, men at me drøydde det i det lengste, for å nytta beita og drøya sommaren, og me hadde kan hende beita av noko raigras, flytta straumgjerdet nokre meter kvar dag, men så kom regnet, og det regna mykje, fleire dagar, slik det gjerne gjer på Kåda, og då BESTEMTE dei seg for at no fekk det være nok, og så ein dag braut dei ned grinda og storma i full sprint inn mot Hovdamarka med halen i veret og juret flapsande frå side til side. Og det var ikkje slik berre eitt år, men kvart einaste på den tida, og som regel såg bonden poenget, og sette dei inn dagen etter. Det var ein av merkedagane, medan kveldane vart mørkare, lufta klårare. Og me hadde nokre mål med neper som me henta heim dag for dag. Køyrde grusvegen inn til breibø. Rygga innåt stuen og senka skuffa ned i god høgde. Drog opp neper etter lauvet. Du...

Mine lepper Mine lepper har streifa eit glas med vin Kjenner du brisen, seier du Langsamt vert seglet fylt Snart vil dørken gynga under føtene våre Du og eg Og eit streif av vin

I går eller forgårs døde Margit Sandemo. Hun ble 94 år og solgte en milliard bøker - antagelig i hele verden, men ihvertfall i Skandinavia. Min indre kritiker rynker på nesa over forfatterskapet hennes, og jeg er ikke sikker på hva hun syslet med de siste årene, men på 80- og 90- tallet skrev hun 3 bøker i uka, og fylte narvesenkiosker over det ganske land med bøker om ånder og demoner med enorme forplantningsorganer og slekter med trolldomskrefter. Jeg tør nesten si at hun holdt leserne i åndeløs spenning med historiene sine. 'Skikkelige' forfattere fnyste på nesen over kvaliteten, mens de i sitt stille sinn misunte henne suksessen. Det var kanskje ikke ulikt forholdet musikere har til dansebandsjangeren. Jeg føler at jeg - som så ofte ellers - er delt i synet på begge deler. Og jeg blir aldri enig med meg selv heller. Jeg fordrar ikke snobberi. Ikke på bil, ikke på hus, ikke på ferie, ikke på øl, ikke på kunst, ikke i musikk, og ikke i litteratur, og i hvert ...

Da jeg var ung og gikk på fest, kunne jeg mene hva jeg ville - presentere de mest elleville teorier og slippe unna med det - legge fram sannhet som løgn (og omvendt) - bare jeg sa det høyt nok, med nok promille, og tilstrekkelig overbevisning, men etter Google har det blitt vanskelig å være kverulant. Ja, hvis du ikke er konspirasjonsteoretiker, da. De som fornekter objektive fakta:  kreasjonistene, klimaskeptikerne. de som er paranoide eller fremmedfiendtlige. Eller tror på den jødiske sammensvergelsen. Kverulantene er blitt mer synlige - merkelig nok - og de er ikke som trollene fra eventyrene - at de sprekker når de kommer ut i dagslys - nei, de formerer seg, suger næring av hverandre, og noen av dem blir president i USA, og andre medlemmer i suspekte facebookgrupper, og fremgangsmåten er ikke veldig ulik den vi brukte på nachspiel før Google kom og spolerte moroa. Bare man sier en ting mange nok ganger - skriver den høyt nok - med store bokstaver, så vil folk tro ...