Og litt til

Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser. På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen. Dette sier jeg mest for å trøste meg selv. Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres. Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. ...

Det har allerede gått en måned siden vi mistet far. Livet går sin skjeve gang for oss som er igjen. Våre to små grøtdrevne snakker litt, skriker litt og ler mye. Tuller rundt på gulvet, gjemmer seg i krokene, soper med seg klær og ting de finner på bord og benker. Kaster ting i gulvet og roper BÆNG! De er i det hele tatt veldig trevne - som vi pleier å si på krøkkje - på bokmål kan det oversettes med å være i godt slag. Selv er jeg litt opp og ned. Når jeg passer de små er det såpass travelt at det ikke er plass til så mye annet. Jeg har tatt av 15 kilo siden jeg ble pappa. Det sier vel det meste. Så lite har jeg ikke veid siden en gang på midten av åttitallet. Bror min er 115. Så fikk jeg sagt det også. Men han har jo ikke unger. Jeg har etter mye om&men meldt meg på et fagbrevkurs. Og det at det skulle bli logistikkfaget som skulle lokke meg tilbake til skolebenken igjen er vel noe av en sensasjon. Det er èn kveld i uka fram til sommeren, så det er jo overkommelig. Det er mange h...

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting. Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på. Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død. Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig. Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe. Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var ...