Pusling
Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser.
På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen.
Dette sier jeg mest for å trøste meg selv.
Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres.
Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. Endre feil vei. Oppå dyna. Ingrid på siden. Som om hun sovnet i det jeg forlot rommet. Pusten hennes går helt stille.
Jeg pleier å sitte på gulvet med dem og bygge med klosser. Putte plastfigurer oppi bøtta. Det var den runde klossen. Hvor tror du den runde klossen passer? I det stjerneformede hullet? Jaja.
Jeg tror ikke at noe medlemskap i mensa er nært forestående. Hverken for meg eller dem. Men mensa er kanskje verdens dummeste og mest selvhøytidelige klubb, så det plager meg ikke.
De er koselige og glade barn og jeg er helt sikker på at den kjærligheten Rållså og jeg føler for våre små er gjensidig. Men dagene er korte og fylt med rutiner som gjør dem nesten like. Man får såvidt tid til å holde det noenlunde rent og ryddig. Vaske klær. Støvsuge. Bare å kle av og på dem er et halvtimesprosjekt nå på vinteren.
Jeg har brukt TIMER på å lete etter Ingrids tøfler.
Sånn går tiden.
På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen.
Dette sier jeg mest for å trøste meg selv.
Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres.
Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. Endre feil vei. Oppå dyna. Ingrid på siden. Som om hun sovnet i det jeg forlot rommet. Pusten hennes går helt stille.
Jeg pleier å sitte på gulvet med dem og bygge med klosser. Putte plastfigurer oppi bøtta. Det var den runde klossen. Hvor tror du den runde klossen passer? I det stjerneformede hullet? Jaja.
Jeg tror ikke at noe medlemskap i mensa er nært forestående. Hverken for meg eller dem. Men mensa er kanskje verdens dummeste og mest selvhøytidelige klubb, så det plager meg ikke.
De er koselige og glade barn og jeg er helt sikker på at den kjærligheten Rållså og jeg føler for våre små er gjensidig. Men dagene er korte og fylt med rutiner som gjør dem nesten like. Man får såvidt tid til å holde det noenlunde rent og ryddig. Vaske klær. Støvsuge. Bare å kle av og på dem er et halvtimesprosjekt nå på vinteren.
Jeg har brukt TIMER på å lete etter Ingrids tøfler.
Sånn går tiden.
Kommentarer