Innlegg

You can't do that on stage anymore

Bilde
  Guns'n Roses kommer til Stavanger, lyder den store lokale nyheten sist Tirsdag morgen. Jeg falt så lang jeg var for dette bandet vinteren 88-89, i Tv-stua på kaserna Sannan  i  Maukstadmoen leir, Skjold garnison, Det var vel MTV som surra og gikk, og plutselig var det en gjeng langhåra tøffaser i bar overkropp som dundra ut fra skjermen med monsterhiten Paradise City . Jeg ble blåst overende av energien. Rock har kanskje aldri vært farligere enn da GNR slapp monsterplata Appetite for Destruction . Jeg kjøpte teipen ved første anledning, og putta den i kassettspilleren på kjørelærerens volvo der oppe, og han tålte omtrent en halv sang før han trykka eject-knappen inn, og mumla noe om distraksjonsmoment på den rare Øverbygd-dialekten sin. Han hadde en praktfull hockey med striper i, 501-jeans pilotbriller og ballgenser, og rett under snytebrynet vokste en bart som var full var gode intensjoner. Han likte vel ikke rock noe særlig, I 1988 ga Nick Cave and The Bad Seeds ut Tender Prey

Den store politikerforakten

Bilde
Jeg tror at politikere ble født omtrent sånn som oss andre. Med hode og hjerte og lunger og hender, og kanskje sto de også - akkurat som meg - og avla 4 H-løftet i kor, og så blei de kanskje eldre - eller det vet jeg at de ble - og de som bar på en kime av idealisme meldte seg inn i en miljøorganisasjon eller et politisk parti. For å få muligheten til å redde verden, kanskje først. Få bidra til å tilte den kolossale klumpen noen ppm i riktig retning. Jeg tenker at den retningen kanskje var påvirka av hvor foreldrene deres sto, og så var de revnende enige eller uenige med dem. Jeg har selv vært medlem av et politisk ungdomsparti, deltatt på et landsmøte, og deretter meldt meg fluksens ut igjen. Det var bra stemning der, og jenter som ville danse og kline og allslags, men alle illusjoner om idealisme og takhøyde og det frie ord ble umiddelbart skutt i filler, og det jeg ble vitne til var  i  stor grad ungdommer med usedvanlig spisse albuer i et spill om posisjonering, stemmepåvirkning og

Kånå

Rållså og jeg har vært gift i snart 6 år, og kjærester siden 2004, men det er nokså nytt at jeg kaller henne kånå. Det er ikke et ord jeg liker veldig godt, men det er da i det minste bedre enn  kjeeringå.  Når det er sagt så caller jeg henne for the most parts by her real name, bortsett fra her, hvor hun alltid vil være Rållså. Jeg tror at en av de virkelig positive sidene ved å være i et forhold med et annet menneske er at det andre mennesket kan være en regulator i forhold til hvordan man opptrår overfor, tenker om og snakker om andre på. En livspartner kan være som en sånn stemmemaskin som blir brukt av gitarister for å sikre at gitaren spiller reint. Jeg vet ikke om dette er forståelig.   Ingen vil ha en partner som spiller surt på gitar, er det det jeg sier? Det er ingen som kjenner meg bedre enn Rållså, og hun har flere positive egenskaper enn noen annen jeg kjenner, og ihvertfall flere enn meg. Og en av de fineste tingene hun gjør for meg er når hun er på jobb på biblioteket, o

Den korte turen

Bilde
  De fleste av oss mennesker har behov for å bli lagt merke til. Vi trenger at noen ser oss for de vi er eller forsøker å være. Det er vel bekreftelse det heter, at vi trenger bekreftelse på at vi har en verdi som er mer enn de funksjonene vi har. Mer enn de oppgavene vi utfører med større eller mindre entusiasme fordi vi må eller bør, eller fordi det er forventet av oss. Jeg var ute og tvangslufta ungene Lørdag for en drøy uke siden. Tvangslufting er mer bokstavelig enn jeg egentlig liker å innrømme. Det blir mye skjerm, Liten og stor. For dem og for meg. Vi gikk den 'korte' løypa, opp forbi nye 'Mosvannet Park' - som det blir kalt i eiendomsmegleruniverset - som egentlig er en jævlig stygg, 4-etasjes betongkloss som tar alt lys og utsikt fra de nærliggende husene, den ligger ikke ved Mosvannet heller, for  Henrik Ibsens gate ligger imellom, og der ruller det ganske mye biler på et døgn, men det er utsikt over Mosvannet, det skal de ha, og leilighetene i toppetasjen ka

Den fjerde tingen jeg liker veldig godt

 Det er en ting til jeg liker, en ting som ikke skjer akkurat hver dag eller annenhver dag. Det er en ting som ikke skjer hver uke heller, for å si det sånn. Da vi var barn, Bergljot og jeg - ja og Frøken Frekkesen også etter hvert - så var ikke søskenforholdene preget av harmoni.  Det var mye krangling og slåssing og lumpne triks og subtil og mindre subtil erting. Det har gått over nå, altså. Det gikk vel over da Frekkesen passerte atten, omtrent. Det var èn gang, da Bergljot og jeg gikk på ungdomsskolen, at vi gikk av bussen, og på vei opp bakken til huset sto far og kikka på oss, og vi må ha snakka normalt til hverandre, og da ropte han til mor : BODIL! SJÅ! DI SNAKKE ME KVARANDRE! Dette her har jeg fått gjenfortalt, så det stemmer nok nokså godt, og det sier noe om nivået på uvennskapen. Javel. Mine to barn er som kjent tvillinger. 90 prosent av livene sine har de levd sammen. Gjort de samme tingene. Samme barnehager, samme skole, samme klasse, samme ferier, stort sett samme helger

GGG (Gretne Gamle Gubber 1)

Det er en Fredag ettermiddag i slutten av januar, jeg sitter i trekkoppbilen sammen med Rållså, på vei opp Riskedalsbrekkå. Det er kaldt i kupeen, for hvis vi skal nå Kåda uten å måtte lade (enda en gang), må vi unngå å bruke varmeapparatet. Jeg slår ihjel tiden med å klage på mine medtrafikanter.  Jeg: Herregud, sjå på han idioten, han legge seg jo nesten heilt på støtfangaren vår! Rållså: Må du slutta å ver så grevla negative! Kom igjen nå! Sei ti ting som du syns e bra. Kom igjen! Jeg blir sur, det er ikke så lett for meg.  Jeg måtte kaste inn håndkleet på fire, og da var det fine været den ene tingen. Og så blei jeg sur fordi hun nok pirka borti et særtrekk ved min personlighet som ikke akkurat skinner som en lampe i mørket. Jahn Teigen sang at han var optimist. Alle vet hvordan det gikk med han. Jeg er nærmere dommedagspredikant enn gitarprest, for å si det sånn. Så. Nå har jeg fått tenkt meg litt om, og laget ei liste over ti ting jeg liker.  Det blir til at jeg deler det opp i t

Rett i flettå

Bilde
Down in Black Valley  , where nobody goes I left my true love out in the cold Down in Black Valley Ledfoot 2021 Det er en fredag kveld i februar 2021. Jeg har konsertbilletter til Ledfoot på Ogna scene, adresse golfbanen, Twin Peaks - kroa in the middle of nowhere. Vi smugdrikker øl og dram. Har blitt innstendig oppfordra til å ikke sette oss i stillesonen .  Det er noen jenter i slutten av tenårene som synger eller nynner lavt i kor på Ingenting-slageren liden , og det gjør  meg nokså glad, og jeg tenker at den sangen er faen meg eldre enn hva dere er, og jeg synes det er vakkert at den ennå lever, uimotståelig i sin ufullkommenhet, udødelig i sin åpenhet, og tvers igjennom rølpa, sår og alt annet enn subtil. Bjarth og Lotto, Ronni og meg. På stigende rus. Ogna kommer nokså overraskende på oss, vi kommer oss ut i halvmørket og regnet, og jeg må finne fram GPS -en. Og det er bare oss som skal til Ogna scene, ikke sånn som sist, da det var en hel gjeng som tuslet seg bortover vegen. Da