Innlegg

Ska det ver så ska det ver

Bilde
Jeg har skrevet om sommeren 1981 før. Antagelig flere ganger. Mye mulig to innlegg som sier noenlunde det samme. Fordi da jeg skreiv det andre, så hadde jeg glemt det første. Det er fordi jeg glemmer lett, og fordi tankene går i sirkler og ofte vender tilbake til start. Jeg hadde sommerkompiser fra byen, før pliktene mine på gården vokste og ble fulltids sommerjobb. Og de var bygutter og det er lukta av kaffe og toast og redningsvester og sprellende fisk som blir dratt opp fra havet. Men nylig - da jeg henta en LP jeg har kjøpt via en gruppe på facebook - skein det lys inn på en annen viktig ting som hendte denne sommeren. Rocken tok meg. Til et nytt nivå. Rocken hadde skarre'r, akkurat som meg. Og det var Stavangerensemblet sin Ska det ver så ska det ver. Og jeg lurer på om det var storesøster Bergljot sin kassett (dette var antagelig tiden da hun meldte seg inn i SMC (scandinavian music club). Et genialt forretningskonsept med følgende innfallsvinkel: Man meldte seg inn i en såka

Hjemmefronten, blod og vann

 Det er torsdag type himlasprett, det regner. Rållså driver et omplantningsprosjekt på kjøkkenbordet. det er jord overalt. Selv ligger jeg og slumrer på sofaen, Endre er på bandøving, og Ingrid skal på overnatting hos en venninne. Det er mye som er bloggbart, og ofte tror jeg at de bloggpostene som mitt (stadig skrumpende) publikum liker best er de som er nokså nærsynte, og som beskriver hverdagshendelser, eller gamle rølpishistorier, og som har overskudd eller et løft i seg. Begir jeg meg ut på drøftinger om allmenne problemer eller storpolitikk, så er det vanskelig å være snappy, og ofte er bakgrunnen en eller annen form for moralsk indignasjon eller synsebasert forskning, som på ingen måte tilfører debatten noe, eller løfter sakene ut for å betrakte dem med en eller annen form for skråblikk. Jeg har et behov for å skrive, kjenner jeg. Men jeg er ikke inne i noen veldig kreativ fase. Som om man har en stemme i hodet som skriver disse ordene, men så er man lei av den stemmen, og synes

Den unormalt kalde våren

 Der er den  tiden på året. Jeg sitter i kartlesersetet i Jon Eirik sin bil, vi kjører sørover mot Bryne, på vei mot studio for å spille inn vokal på to nye låter. Jæren er mindre grønn enn den pleier å være i slutten av April, synes jeg. Og så sier jeg det til Jon Eirik, og jeg sier at det har vært en kald vår, og han sier at han synes den har vært ganske varm, men  jeg holder på mitt. Det har ligget mellom fem og åtte grader på dagtid, og så seint som i forrige uke var det nattefrost, og jeg måtte skrape bilen. Ja, e dette någe du vett? At det har vore kalde vår? Spør han meg. Jeg sier at det er forsket på. Synsebasert forsket på, og sånn har det altså blitt - at vi sitter og diskuterer været. Synsebasert forskning er min favorittforskning. Det har vært en ganske travel uke. Travlest for Rållså, og nest travlest for meg. Ingrid og Endre blei konfirmert i går. Det har vært travelt for oss alle, og det er Rållså som har gjort mest og jeg nestmest. Men det blei en fin fest også, da. Sid

Treet

Bilde
  Bj#rnstjerne Bj#rnsons gate på Tjensvoll er en nokså smal veg som strekker seg fra Ullandhaugveien , og stopper like før Heinrich Ibzens gate. Det er et område med svak helling ned mot Mosvannet, på nedsiden av veien er det utelukkende rekkehus i rekker på fire - småhus - som det heter i selvangivelsen. På oversiden av veien ligger det stort sett eneboliger, de fleste fra 60-70-tallet, om en skal gjette ut i fra utforming, men noen er eldre, større og villere i arkitekturen. I rekkehusene er gjennomtrekken rimelig stor, folk flytter inn og bor noen år, på vei mot enebolig eller større plass, eller hva det nå er folk flytter for. Uten å bli helt Elling her, så ser jeg at naboene på oversiden av veien har blitt boende bortimot til de blir båret ut med beina først. Det er muligens et tegn på trivsel. De første årene vi bodde her, hadde ungene og bestevennen deres med ujevne mellomrom salgsbord - rigga seg til ute på veien, solgte leker og skit som de ikke hadde bruk for, til inntekt for

Frognerfitter må være verdens verste bok

Bilde
Anne- Kath Herland - originalmedlem i "Nytt på Nytt". Hun var en av de første norske kvinner jeg vet om som turte å være drøy på fjernsynet. Jeg husker en eller annen kulturjournalist på nittitallet som sa det sånn som dette her: Hun er den første norske kvinnelige komikeren som kan se rett inn i kameraet og si 'pule' uten å skamme seg. Anne-Kath er mye mer enn det, og jeg liker det, jeg, selv om jeg ikke er superglad i grisepreik. Til det har jeg jobbet i industrien for lenge. Grisepreik er oftest plumpt og lite intelligent. Bortsett fra når gamle gubber sitter og vitser om hvor side baller de har. Javel, en gang for kanskje ti-femten år siden var det en del overskrifter da en debuterende forfatter ga ut ei bok som hun hadde kalt Frognerfitter. Fantastisk boktittel, hvis du spør meg, og jeg hadde forsåvidt lyst til å lese den, men det var uaktuelt å kjøpe den, og ihvertfall ikke låne den på biblioteket. Etter å ha lest Nini, dukket den opp på lydboklista mi og jeg te

Shine on you crazy diamond

Bilde
  Som mange andre anskaffet vi oss kjæledyr under pandemien, jeg var ute hos dyrebeskyttelsen med ungene, i kattehuset i Hinnasvingene som lukter sterkt av piss og til en hver tid huser mellom to og trehundre katter, vi plukket oss ut en liten spraglete en, en som hilste på oss, og viste en eller annen form for tillit. Vi hentet den noe senere. Hentet han, Teodor som de kalte han, og vi skreiv kontrakt og betalte tusen spenn, og så fikk vi han med oss i en transportbur av plast, og Rållså hadde gjort alt klart hjemme, med bajsolett og matskåler og leker og klorepinne og lune liggeplasser, og what not, og da vi åpnet buret, sneik han seg ut, og så småsprang han opp gjemte seg under sofaen. Det viste seg nokså kjapt at Teodor ikke var noen vanlig katt. Han likte å leke, sinnsyk spenst, men han hadde ingen sperrer som skilte mellom lek og alvor. Han klorte og beit med alt han hadde. Hvis ungene gikk barbeint gikk han til angrep. Som en gal, og det virket som ham forsøkte å tvinge dem til

Når det røyner på - Lars Lillo Stenberg om Nini Stoltenberg

 Eg har akkurat høyrt Lars Lillo Stenberg si bok om Nini Stoltenberg på lydbok, Det er ei litt rar bok, delvis basert på eigne erindringar, på samtalar med andre som kjende henne, og på nokre opptak som finns av henne på fjernsyn. Livstrådane til Lars og Nini kryssar kvarandre igjennom heile forteljinga, det er heilt klare parallellar, frå Oslo vest, frå Steinerskulen, via ungdomsmiljø som er veldig frie i form, og foreldre som er kjærlege, men som frå ung alder ikkje set grenser for ungane sine. Familien Stoltenberg er på monge måtar det næraste ein kjem til den Amerikanske Kennedy-klanen her i landet, kapable folk med mykje makt, med vilje til å ta ansvar, til å finna løysingar som skal ta denne, vår fortapte klode i rett retning.  Dei vert skildra som inkluderande, fordomsfrie, kreative. Ekstremt eksponerte. Kjærleiken dei imellom, og omsorga dei har for kvarandre er rørande, tykkjer eg. Eg likar referansane til musikk, at Nini var med på å booka den første New Order- konserten i Os