Innlegg

Frognerfitter må være verdens verste bok

Bilde
Anne- Kath Herland - originalmedlem i "Nytt på Nytt". Hun var en av de første norske kvinner jeg vet om som turte å være drøy på fjernsynet. Jeg husker en eller annen kulturjournalist på nittitallet som sa det sånn som dette her: Hun er den første norske kvinnelige komikeren som kan se rett inn i kameraet og si 'pule' uten å skamme seg. Anne-Kath er mye mer enn det, og jeg liker det, jeg, selv om jeg ikke er superglad i grisepreik. Til det har jeg jobbet i industrien for lenge. Grisepreik er oftest plumpt og lite intelligent. Bortsett fra når gamle gubber sitter og vitser om hvor side baller de har. Javel, en gang for kanskje ti-femten år siden var det en del overskrifter da en debuterende forfatter ga ut ei bok som hun hadde kalt Frognerfitter. Fantastisk boktittel, hvis du spør meg, og jeg hadde forsåvidt lyst til å lese den, men det var uaktuelt å kjøpe den, og ihvertfall ikke låne den på biblioteket. Etter å ha lest Nini, dukket den opp på lydboklista mi og jeg te

Shine on you crazy diamond

Bilde
  Som mange andre anskaffet vi oss kjæledyr under pandemien, jeg var ute hos dyrebeskyttelsen med ungene, i kattehuset i Hinnasvingene som lukter sterkt av piss og til en hver tid huser mellom to og trehundre katter, vi plukket oss ut en liten spraglete en, en som hilste på oss, og viste en eller annen form for tillit. Vi hentet den noe senere. Hentet han, Teodor som de kalte han, og vi skreiv kontrakt og betalte tusen spenn, og så fikk vi han med oss i en transportbur av plast, og Rållså hadde gjort alt klart hjemme, med bajsolett og matskåler og leker og klorepinne og lune liggeplasser, og what not, og da vi åpnet buret, sneik han seg ut, og så småsprang han opp gjemte seg under sofaen. Det viste seg nokså kjapt at Teodor ikke var noen vanlig katt. Han likte å leke, sinnsyk spenst, men han hadde ingen sperrer som skilte mellom lek og alvor. Han klorte og beit med alt han hadde. Hvis ungene gikk barbeint gikk han til angrep. Som en gal, og det virket som ham forsøkte å tvinge dem til

Når det røyner på - Lars Lillo Stenberg om Nini Stoltenberg

 Eg har akkurat høyrt Lars Lillo Stenberg si bok om Nini Stoltenberg på lydbok, Det er ei litt rar bok, delvis basert på eigne erindringar, på samtalar med andre som kjende henne, og på nokre opptak som finns av henne på fjernsyn. Livstrådane til Lars og Nini kryssar kvarandre igjennom heile forteljinga, det er heilt klare parallellar, frå Oslo vest, frå Steinerskulen, via ungdomsmiljø som er veldig frie i form, og foreldre som er kjærlege, men som frå ung alder ikkje set grenser for ungane sine. Familien Stoltenberg er på monge måtar det næraste ein kjem til den Amerikanske Kennedy-klanen her i landet, kapable folk med mykje makt, med vilje til å ta ansvar, til å finna løysingar som skal ta denne, vår fortapte klode i rett retning.  Dei vert skildra som inkluderande, fordomsfrie, kreative. Ekstremt eksponerte. Kjærleiken dei imellom, og omsorga dei har for kvarandre er rørande, tykkjer eg. Eg likar referansane til musikk, at Nini var med på å booka den første New Order- konserten i Os

Fri Palestina

 Det var Januar 2024 då eg skreiv dette, og endeleg har me lagt 2023 bak oss, og kan byrja med blanke ark. Eg trur aldri eg har tenkt slik om årsskiftet, at ein har heilt blanke ark, og at no høver det godt å ta skeia i ei anna hand, ta tak og endra seg til det betre. Det er alltid nokon krusedullar på dei arka, ord som har vorte skrivne som er freista viska ut, men blyantmerka heng igjen i papiret. Det er ingenting som heiter blanke ark. Men drit i det, me er dei me er, og så får me heller freista å vera best mogleg versjonar av oss sjølve. Det er ting i 2023 som har gjort meg skuffa, sint, glad, og rasande forbanna. Her i romjula heva eg stemmen på fest, i pur moralsk indignasjon. Det har eg ikkje gjort sidan glansdagane. Dei seier at The Donald (ikkje andriken, men den andre) kan bli attvald dette året. Eg hadde nok stemt på andriken. Sjølv om han er nokså sinnesgalen, så er han i alle høve glad somme tider. Og løyen. The Donald er ikkje løyen. Han i Russland ligg og greit an, trur

Eg e så gla i dåkke at hjerta mitt sprekke

 Det er en sånn morgen i A.menneskenes hus. Der Påskeharen våkner først, kler seg, setter på kaffe, går på badet. Han har ligget en halvtime og slumra og hørt på Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez. Han har lest den før, men den er så fin, så sår, går helt innpå de viktigste tingene. Ungene våkner. Ungene som ikke er unger lenger. Og Rållså, som heldigvis fortsatt er Rållså. Og hun er først ut dørene, noe som må være bortimot første gang. Vi kommer oss ut i bilen i skiftende vær. Vindusviskeren går på den lille blå bilen, og Ingrid er først ut, og okkuperer dermed passasjersetet ved siden av sjåføren, slik at Endre må sette seg i baksetet. Har du någengong tenkt at du e leie av jobben din? spør hun.. Og jeg svarer selvfølgelig. Og når hun spør hvor lenge jeg har jobbet der og hva jeg heller kunne tenkt meg å gjøre, så svarer jeg nesten tretti og jeg vet ikke, og at da jeg var på deres alder, så var jeg mer opptatt av hva jeg ikke ville bli, og at jeg ikke var spesielt smart d

Dei andre sitt land

 Eg har høyrt mykje podcast dei siste åra. Nokre faste, Aftenblabla, Norsken, svensken og dansken, Litteraturklubben Bastard, Trygdekontoret, Mimir og Marsdal og så bortetter. I fjor sneia eg innom Sølvberget- podcasten, eller: dottera til Bergljot, niesa mi Alvis var gjest i ein episode, der dei diskuterte Alexander Kielland si Gift.  Ho klarte seg meir enn bra, tykkjer eg. Eg scrolla vidare på tidlegare episodar, og så må eg ha sovna, og då eg vakna var det eit intervju med ei dame som snakka engelsk med fransk aksent, og ho var så absurd dyktig og klar, og det ho sa ga aleine innsikt i noko eg ikkje har tenkt på før. Det var noko slikt som dette: Eg er franskmarrokkansk, eg har lese dei fleste klassikarar av amerikanske og europeiske forfattarar, og det dei har skrive vert sett på som allmenngyldig - slik er verda, og slik er det for meg òg. Mest ingen europearar les afrikanske eller asiatiske forfattarar, kvifor gjer dei ikkje det? Er det ikkje interessant å læra korleis andre tenk

Kva las du no

 Eg har alltid vore eit lesande menneske. Heilt sidan eg knekte koden for korleis ein skulle tyda desse merkelege krusedullane, setja dei saman til ord som ga meir eller mindre meining, som trigga draumar og skapte ein stor, åpen himmel over tilværet, tok meg med på reise, til Andeby via Donald Duck & co, til sydhavsøyar og asiatiske steppelandskap med Tsarens Kurèr, med Mark Teain til Amerikanske småbyar langs breidda av Missisippi, uendeleg longt vekk frå guterommet oppunder taket på Randøy. Det er ikkje for alle det der med lesing, men dei aller fleste likar historier, eller å verta lesne for. Eg får bilete i hovudet frå då norsklæraren på ungdomsskulen, som hadde verdas mest utakksame jobb - plukka fram ei bok - eg trur det var Hells Angel - sjølvbiografien til Sonny Badger. Dei gutane - som i kvar time, kvart sekund demonstrerte si forakt for det norske skulevesenet generelt, og Hjelmeland ungdomsskule spesielt - dei haldt kjeft og følgde spent med etterkvart som om forteljing