Og litt til

Det er den dag en då ekte arbeiderar går i tog nede i sentrum. I solidaritet med arbeidsfolket og i kamp for rettferd og fridom.  Det er òg far sin fødselsdag. Det er den dagen då det er Søndag og første mai på ein gong. Ein raud dag på ein raud dag vil alltid kjennast som eit tap. Ni rette i tipping. Han skulle vore flytta, var det ein som sa, og eg veit at han meinte det litt Alle vil reisa no som pandemien er slutt, og derfor er det travelt hjå politiet i høve utstading av nye pass. Eg kjenner folk som måtte reisa til Etne eller Eigersund eller andre perifere utkantar, Rållså fekk plass i går, på flyplassen klokka kvart på ti på kvelden, og så sette ho seg på toget. Laurdagane hjå oss brukar vera slik at Endre vert køyrt til Jørpeland kring 11 og Ingrid stikk til byen for å henga med vener, og Rållså og eg sit i kvar vår fløy og les eller skriv eller ser på noko eller førebuer oss, eller eg er på øving i eitt av banda mine eller ser fotball. I går, siste dagen i april 2022

  For mangfoldige år siden skreiv jeg en serie innlegg, der jeg drev med produkttesting for å lede dere forbrukere i jungelen av tvilsomme tilbud og oppfinnelser. Jeg testa blant annet bilen og.. Ja, hva annet var det jeg testet, montro? Piren pub? Det er søkbart i emnefeltet oppe til venstre. Flere av mine aller nærmeste har en slags naturlig innebygd skepsis mot nye og kompliserende faktorer i livene våre. Ja, eller en vegring mot nye ordninger og regimer. Janei, det er ikke sånn at de er i mot alt nytt, altså, for det er de ikke. De er totalt for å prøve nye ting. Bare de har prøvd dem før. Bysyklene fra Kolumbus er ikke en spesielt ny ting. Ja, ikke eldgammel heller, altså, men det er sikkert ått-ti år siden Pål Øystein ytret disse bevingede ordene, som må ha gjort inntrykk på meg siden jeg fortsatt husker dem: Eg bruge dei bysyklane heile veien, eg. Når det er sagt, så var han vel også modell i en slags reklame for nettopp dette tilbudet. Om jeg ikke tar feil. Jeg er ikke helt si

Eg sedde klokkå på vekking kvart på seks , seier Arni. Eller det e kanskje best med halv? Det har vore litt styr i aksen flybillettar til akseptable prisar - Ok reisetid/ tidspunkt. Det har gjort seg utslag i at me reiste til UK på ein Torsdag, og skulle fly heim igjen halvniish på Søndagen. Mike hadde bestilt drosje  og ordna fastpris. Me stappa inn utstyr og instrument og fossa sørover ned M6 i den tidlege vårdagen. Flyplassen i Manchester skapa ein del styr, og heldigvis var det tidleg, slik at me kunne stå og ta utstyr ut og inn av baggar og koffertar og verta kroppsvisiterte på det grovaste. Det er mykje gaping og veifting her. Have you got anything in your pockets, sir?  Det hadde eg. Myntar. Når hadde eg sist myntar i lommane? Sikkert femseks år sidan. Oh, that's right - you can have them if you want , seier eg. Han peikar på ei plastkorg. Put them in there, sir. Og så må eg igjennom perleporten endå ein gong, og i sidesynet skimtar eg Timmy og Arni som har liknande utfordri

Dagen kjem. Laurdagen, og den første spelejobben sidan 2019. Arni er rastlaus og stikk ut ganske tidleg, medan Timmy og eg vert liggjande i kvar vår seng og sjå på hits frå åttitalet. Eg vurderer kremasjon på avbetaling. I følge reklamen er det berre eit par hundrelappar i månaden, Det er monge forskjellige måtar å førebu seg til konsert på. Ein skulle tru at di fleire konsertar ein spelte, di meir profesjonelt takla ein det mentale i timane før. Men slik er det diverre ikkje, Sjølv vert eg dregen mellom han som seier at dette aldri vil gå bra, og gjer at eg mest må spy og han som seier  at dette her er easypeasy . Du kan songane i blinde, du har øva, me er eit dritbra band, du har gjort dette så utruleg monge gonger, Det er han første som skrik høgast og på sitt mest intense lukkast han med å opna ein avgrunn under meg, men eigentleg ikkje denne kvelden i mars 2022.  Det er inni helvetes kaldt i lokalet, og backstagen er endå verre. Eg finn ein krok på sjøsida av baren, ein sofa vend

Arni og jeg tar enda en tur innover byen. Vi besøker noen secondhand-sjapper. Det er mange av dem her, som om byen er en fjern fetter av mer berømte Camden i hovedstaden.  En fjern fetter med nagle-bh og uniformsjakke, New Rock- boots, og shady vinyl for salg. Det lukter mugg og gamle klær. Men menneskene er slik som de ofte er i England - høflige, behjelpelige og inkluderende. Dama slår 3 pund av prisen på et innrammet bilde av David Bowie Vi finner et sted som serverer både god kaffe og gin tonic i store glass. Vi blir sittende nokså lenge, med utsikt mot bukten, som bare er ei strand akkurat nå, på grunn av tidevannet. Det blir kveld. Vi vandrer mot klubben. I nokså tomme gater lusker gothere i samme ærend som oss, mot klubben.  Vi blir VIP'et av Mike og Donna og alle som jobber på Alhambra, får artistbånd rundt håndleddene. Lokalet er romslig, med stoler og bord bakerst. Scenen på størrelse med folken. Det kverner en Sisters of Mercy- låt over anlegget. Menneskene er i kostyme.

  Vi våkner på morgenen på budgethotellet vårt. Jeg våkner av Timmy og Arni våkner av meg. Det er alt for tidlig, og Arni prøvde det som var av shotter på puben i går, og de med mye farge var de verste av dem alle, på lukt, smak, og effekt. Morecambe våkner til liv utenfor, skjønt liv og liv. Tvers over gata for hotellet lå noe som hadde vært ei tatoveringssjappe, med gitter for vinduene. Ved inngangspartiet var det en butikk som hadde plassert diverse skrot i fargerik plast utenfor, og isenkram eller noe. Bygningene i byen sto til forfall, og de fleste bygningene var grå og dårlig vedlikeholdt. Menneskene virket prega, som om håpet om et bedre liv hadde forlatt dem. Kledd for tynt for årstiden. Unger med snørrete neser og voksne med bistre blikk. Jeg har bodd i UK før, i fattigslige områder, men ikke sånn som dette. Selv fronten ut mot Morecambebukta var shabby, selv om utsikten var deilig, med hav og himmel og langt ute kunne vi skimte det som visstnok var Lake district.