Og litt til

En gang på nittitallet var jeg på fjelltur med Johannes som var fars kompanjong og en kamerat/avløserkollega som heter Peder. Hovedformålet med turen var å se til sauer på fjellbeite. Det var fottur fra nut til nut og det var grilling i hytteveggen. Det ble noen pils også og kanskje en whisky eller to. På Lørdagskvelden fant vi ut at vi skulle ta turen til et utendørs dansearrangement for å treffe folk og kikke på damene. Jeg husker at vi sto i utkanten av kretsen av dansende og at bassen dominerte lydbildet til dansorkesteret som i det hele tatt framsto som under middels. Etter en stund ble Peder bydd opp til 'meet me in stockholm, baby' av et animert fruentimmer med østlandsdialekt. Han takket ja, og sammen svingte de seg blant de danseglade mens Johannes og jeg betraktet scenarioet fra sidelinja. Peder spurte henne hva hun gjorde her og hun kunne fortelle at hun var på besøk hos noen slektninger. Og så spurte hun hva han gjorde og da svarte han på klingende jærdialekt: '...

En gang i tiden disponerte jeg en rød Nissan Kingcab pickup, eller den HADDE ihvertfall vært rød en gang, men tidens tann og mangelfullt vedlikehold (Jeg tror jeg vasket den èn gang på de tre årene jeg eide den) gjorde at den snarere var blek rosa. Dette kjøretøyet ble innkjøpt av min far når jeg bodde i Ordal og sto til min disposisjon som transportmiddel. Tanken var nok bra, og baktanken enda bedre for denne bilen hadde lasteplan og kunne brukes til transport av alskens greier. En gang Tvitten og jeg reiste på hytta var lasten følgende: 1 stk. Tvitt, 1 stk Påskehare, 16 sekker ved, 1 kåra vèrlam og 1 dunk hjemmelaget jordbærvin. Vèrlammet skulle til Fjøsneset og sto surret på tvers mot grinda bak førerhuset. Jeg husker at det vakte allmen forlystelse at lammet skeit over kanten på planet og ned på ferjelemmen. Vinen var sjeldent god til å være hjemmelaget. Kingcaben min var kjent for å stå bensintom på de utroligste steder langs den smale og svingete Fyfylkevegen. Men det sier kanskj...

Alle mennesker er født med en liten miksepult hvor nivåene avgjør vår gjøren og laden. Jeg har en Onkel med maritim bakgrunn som kalte hodet for 'Styrehuset' og det er egentlig litt av det sammme som det jeg snakker om. Ved fødselen er det en liten firesporer (soving, grining, spising, bæsjing). Men etterhvert som vi vokser til blir den gradvis utvidet med flere spor som frem til man blir gammel utvikler seg til en superduper kompleks miksedesk. Noen trenger piller som justerer på nivåene. Er man veldig hissig av seg er kanskje lyden litt høy og bassen litt for framtredende i lydbildet. Blir man lett nervøs kan det være noen kanaler som er tynne og spisse og lager feedback. Det er ikke alltid at lyden blir bedre med årene og noen ganger føles det som om teknikeren har sovnet etter først å ha sølt en øl ned i pulten.

I dag er det en måned til første juledag. Jeg sitter på jobben og prøver å finne noe som engasjerer meg eller provoserer noen. Eller får dere til å le. Eller ihvertfall til å humre littegrann. Utenfor ligger det en lastebåt som heter M/S 'Myrknaus' eller noe i den retning som antagelig er bekvemmelighetsregistrert på Bahamas eller Kypros. Skipene kommer og går og har ofte navn som er så nye at man såvidt har fått tid til å male over de gamle. Favorittbåten min er utvilsomt lastebåten 'Børre', en liten grønnmalt sak som en gang lå her og speilet seg i det mørkeblå havet. Jeg liker båter. Jeg liker at de kommer fra havner i Europa eller Nordafrika eller Fredrikstad. Jeg liker at de alltid er i bevegelse. Påvei fra en havn til en annen. Men nå er det visst kjipt å seile på kysten av Somalia, for der herjer Kaptein Sabeltann og kumpanene hans.

Lars Magnus og jeg landet i oljebyen med dunfrie overlepper i går i halvsyvtiden. Det kom som en overraskelse på oss at det er mer vintrete her enn i bartebyen. Trondheims-besøket hos Trønderdegosen var veldig vellykket. Lørdagens konsert med Young Neils var bra - det jeg fikk med meg ihvertfall - for jeg sovnet et par ganger underveis. Det var godt at det var jeg som sovnet og ikke en av de andre, for jeg har sett Neils to ganger før. Hvilken lærdom kan vi så ha dratt ut av denne fagturen? Vel, jeg har lært at man ikke må kikke i kortene til Trønderdegosen for da blir det fort en fik eller en dask. Trønderdegosen på sin side har lært seg 'Trondheim hold 'em Mattis' til fingerspissene. Han har også lært seg at Påskeharen og Lars Magnus faktisk KAN snøvaske ham hvis vi vil. Og samarbeider litt. Vi har lært at det er ikke all kaktus som inneholder Meskalin og at det rundt om i Trondheim by kjører en gammel drosjesjåfør som egentlig er en femtenåring som er fanget i en 58-årin...

Æ e bakfoill, det e et hælvete så æ prøve å kjør på me meir breinnvin. Okay. Det var en trønderintro for oss viderekomne. Gårsdagen ble i stor grad viet til det eminente kortspillet som kalles Mattis. Hvis man taper i Mattis tre gange på rad blir man Fittemattis, taper man fem ganger på rad blir man pølsemattis og må kjøpe pølse til alle spillets deltakere. MEN i løpet av maraton-sessionen vår i går utviklet vi det splitters nye begrepet ´Pottemattis´ti tap på rad og du må spise grønt fra blomsterpottene. Jeg ser at regjeringen vil kjøpe superfly fra usa og at svenskene furter for at vi ikke ville ha deres Lars Gripen. Gripen er strengt tatt bare en Saab med vinger, men som Lars Magnus så korrekt sier : EG HAR HØRRT AT SAAB SKA VAR GREVLA GOE PÅ GLATTÅ. Og det er en egenskap som er viktig på vinterstid. Men nå skal vi ut og spise frokost og Trønderdegosen er jækla annige. Tutu.

Lars Magnus og jeg har reist til Trondheim for å besøke Trønderbarten. For å gli inn blant lokalbefolkningen har vi anlagt hver vår relativt kledelige mustasje. Verten vår fniste godt da han så det. Det var ingen vei utenom for han heller og nå utgjør vi en troika av dunlepper som verden neppe har sett maken til. Vi klarer ikke å ta hverken oss selv eller hverandre alvorlig og det passer i grunnen ganske greit. Nå er Affen på jobb mens vi nyter hver vår kjølige morgenpils med en liten skvett rom ved siden. I går var vi på legendariske svartlamon på en pub som heter `Ramp`og der kom vi til å sette ut følgende veddemål: Hvis Carragher scorer mot Fulham i morgen, ELLER Brede Hangeland scorer selvmål, ELLER Dirk Kuyt scorer hat-trick så må jeg spise et stort bit av en kaktus på ´Ramp`. Hvis Brede Hangeland eller Erik Nevland scorer må Trønderdegosen spise av den samme kaktusen. Hvis ingen av våre går inn, ELLER Torres scorer hat-trick må Lars Magnus spise kaktus (Lars Magnus var veldig ue...

Lovens voktere er så misfornøyde med lønningene sine at de sykemelder seg eller nekter å jobbe overtid. Og noen søker seg over i andre yrker som er bedre betalt. Det de kanskje ikke er klar over er at ingen andre yrker gir frynsegoder av typen man oppnår i politiet. Man kan slå ihjel innvandrere og grisebanke narkomane uten at det får konsekvenser. Man kan spraye tåregass i øynene på forsvarsløse dyr og skyte bankranere med maskinpistol. Det er kort sagt fritt fram for alle som liker litt pangpang og som får ereksjon av flotte uniformer med blanke fine merker på. For SEFO holder hånden over sine egne. Og en fin gjeng er det. Bjarne Ljug-hanessen - drit og dra.

Når vi først er inne på antrekk og stil ser jeg at de norske langrenns-damene vekker harme ved å kle seg ut som prostituerte og lage 'show'. Hvorvidt dette stuntet er egnet til å skaffe sponsorer eller rekruttere nye jenter til skisporten kan nok diskuteres. Skal jeg oppsummere mine meninger om langrennssporten i èn setning så ville det se omtrent slik ut: Hjernedøde utøvere, døll sport - publikum med bjeller. Dingalingaling.

'Eg lige godt å gå me' caps, men så tenkte eg på det ein dag: è eg for gammale te det? Ser det bare teitt' ud'? Sa min gode venn Pål Øystein i går. Selv synes jeg han ser godt ut - både med og uten - men er det sånn at enkelte plagg er eller burde være forbeholdt en spesiell aldersgruppe? Klær er visstnok et virkemiddel for å signalisere hvem man er eller vil være. Selv har jeg i mange år vært lojal mot den såkalte 'øyarockar'-stilen. Forsøksvis langt hår, skinnvest,skinnbukser,skinnjakker. Svartsvartsvart. Charcoalcharcoalcharcoal. Men ganske umerkelig er jeg altså blitt 38, og det at min nevø på fem så ryggen på hettegenseren min og utbrøt 'sabeltann!' for en tid tilbake var en tankevekker. Saggestilen har jeg lite til overs for og sko med blinkende lys får man vel ikke i størrelse førtifire. At godt voksne damer som kler seg som 16 år gamle jenter er jo slett ikke uvanlig. Jeg antar at det også skyldes en slags fornektelse av livets gang og av tyngdek...

Naboen vår øver med jazzbandet sitt på Mandagene. Gjennom veggen kommer de mest sleazy rytmer man kan tenke seg. Adubdubidibi. Badududu. Dubilattendubidubidubi. Duttua. I går blandet det seg med lyden fra en spooky Ingmar Bergman-film fra 1953. Filmen var knallbra. Musikken var som vanlig ikke det helt store(etter hva jeg kunne høre), men jeg backer alle som spiller i band. Særlig hvis det er i blokka vår. Jeg har ellers prøvd å fordøye inntrykkene fra turen i helga. Og det er èn lukt som sitter som tatovert fast i neseborene: Lukten av urinalkuler. Hvis man går mye på pub så er man en del på toalettet også, og engelskmennene er tydeligvis veldig begeistret for denne formen for hygienetiltak. Den ene plassen lå det tilogmed slike i vinduskarmen. Urinalkulene er liksom den engelske pubens svar på Wunderbaum.

Sent i går kveld kom jeg hjem fra Liverpool-turen min. Kall meg gjerne prippen, men her er ni ting jeg IKKE gjør når jeg er på reise til utlandet: 1 Jeg pisser ikke på flaske når jeg må 'gå' fordi jeg ikke klarer å holde meg til bussen stopper. 2 Jeg drikker ikke urin. 3 jeg kaller ikke mørkudede for 'flykaprere', 'kamelknullere', terrorister eller lignende. 4 Jeg går ikke på strippeklubb. 5 jeg blir ikke slått ned på strippeklubb 6 Jeg omtaler ikke damer i nedsettende ordelag 7 Jeg ler ikke med når folk jeg ikke kjenner kaller meg Michael Bolton. 8 Jeg tasfser ikke. 9 Jeg kaster ikke glass i veggen. Ellers er England som det var sist gang jeg var der. Og gangen før der. Blandebatteriet for vann over vasken på offentlige toaletter er fortsatt fraværende. Det er såpen og tørkepapiret også. Veggtilvegg-tepper er fortsatt populært. Og de kjører fremdeles på feil side av veien der borte. Likevel anser jeg meg selv for å være anglofil.

Jeg har to timer igjen av nattskiftet mitt og om tre timer blir jeg hentet på exxoen på rekkefaret for umiddelbar avreise til Liverpool. Det er med andre ord et rimelig hektisk opplegg jeg har på gang. Alle rykter om juleshopping under mitt opphold på den andre siden av nordsjøen kan herved avkreftes på det aller sterkeste. Jeg skal ha det gøy. Shopping er tilnærmet det verste jeg vet. You do the maths. Jeg har absolutt ingen planer som ikke omhandler øl eller fotball eller begge deler. På ett eller annet tidspunkt må jeg vel kanskje legge inn noen timer søvn, men det er det hele. Og det er et løfte. Hilsen Påskeharen 38 1/2 år.

Fru Fortuna smiler til Påskeharen. I går var jeg på en pub i sentrum for å se Liverpools kamp mot Atletico Madrid. Det begynte litt traurig. En gjest har knabbet den trådløse kortterminalen og derfor tar de ikke kredittkortet mitt. Med sju øre på kontoen var det lite å hale i minibanken. Til alt hell dukket Runar opp og han lånte meg noen hundrelapper. Den ene la jeg i potten for resultattipping hvor premien var en tur med fly og opphold,og kampbillet til Anfield kommende Lørdag. Ingen tippet rett resultat og da ble det trukket med navnene til dem som deltok. Jeg gjorde rent bord! Det er utrolig! Jeg skal til Anfield på Fredag!

' Kaffor gidde di me den jækla sjiraffen'? Det spurte Lars Magnus meg om for fem minutter siden. Stort bedre kan det ikke sies. Hva faen er det med disse journalistene som på død og liv skal følge utviklingen til spekkhoggeren Keiko og isbjørnen Lars og så denne sjiraff-dingsen, da. Og så er det konkurranser og avstemninger om hva de skal hete og diskusjoner om hva de spiser og stakkars lille sjiraff som ikke får se artsfrendene sine. Kaffor gidde di?

Det ER ironisk at i dag - snaue 2 uker før lønn sjekker jeg saldoen min og den er på 70 øre. Etter alle solemerker er det i snaueste laget. Selv med min nye og relativt ansvarlige livsstil. Vel, samme selsomme dag tygger jeg istykker en tann. Og når man er drøyt 38 år så er det vel heller tvilsomt om dette er noen melketann. Ikke tror jeg at det duger å legge den lille biten i et glass vann og stole på at tannfeen hoster opp de nødvendige tusenlappene som trengs for å rotfylle Grand Canyon heller. Kall meg gjerne naiv. Eller takk skal du faen meg ha. Kanskje jeg bare skal trekke faenskapet - jeg har jo kjæreste.

I helgen gikk Liverpool på et forsmedelig tap mot Tottenham. Ved slike anledninger har jeg noen faste 'kompiser' som pleier å sende mobbe-SMS-er. De vet hvor fryktelig sur jeg blir og det er selvsagt bensin på bålet. Velvel. På Lørdag fikk jeg Rållså til å ta bilde av min nakne kritthvite rumpe med mobiltelefonen min og dette bildet ble sendt som svar på all split og alle morsomheter rettet mot mitt kjære Liverpool. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette var en fabelaktig idè og det har gitt MMS-mediet en helt ny dimensjon.