Og litt til

Jeg merka at det var oljemesse i byen på Mandag. Så det med egne øyne da jeg gikk forbi scenen som var i ferd med å reise seg på torget. Kjente det på kroppen da jeg pressa meg fram mellom dresser og hvite skjorter, tungt dopa av etterbarberingsvann som hang som ei slags kveldståke over oljebyen. Mannfolk på min egen alder, bare blankere i lakken og tyngre på Wunderbaumen. Jeg er ikke noen messemann, det er jeg ikke. Jeg er ikke opptatt av kjøp og salg eller de siste tekniske nyvinningene. Gratis alkohol, sier du. Viser meg ølbongene dine. Jaja, men til hvilken pris, svarer jeg. Jeg vet ikke hvor mye jeg måtte ha tyllet i meg for å føle meg komfortabel i en slik situasjon. Det er ihvertfall mindre irriterende enn Sandvolleyballen. Og Gladmaden. Dessuten er det valgfritt om man vil henge i sentrum under disse begivenhetene. Det er ikke obligatorisk oppmøte. Jeg var på ei messe en gang sammen med Rållserauå, jeg tror det var på Sola elller noe. Svær idrettshall med vakter i refl...

I går var jeg hjemme med Endre, for han var sjuk, hadde hosta og snørra i over ei uke, og han hadde ingenting i mot å være med meg, for han hadde en brannstasjon i Lego som lå i ruiner etter fødselsdagsfeiringene. Ingrid ville absolutt ikke være hjemme, så henne fulgte jeg bort til barnehagen i nitiden, lys og lett til sinns, susende avgårde på sparkesykkelen med hjelmen på snei. For henne var det et eventyr å gå i barnehagen uten broren, for mens han (og jeg) misliker situasjoner som kaster oss ut på dypt vann, så elsker Ingrid alt som gir variasjon og viker fra rutinene.  Hun er høyt høyt oppe. Fine tupsi. Endre satt på knærne på gulvet på lekerommet da jeg kom inn døra. Rållså dreiv og føyk fram og tilbake og laga seg niste, småstressa mellom klokka og skjærebrettene og de små plastboksene, og jeg skulle jo spise jeg også, så da blir vi gående i veien for hverandre der inne på kjøkkenet. Helt utilsikta. Jeg tenker at vi er som to basketballspillere, hvor den ene spiller an...

Noen ganger - når jeg ikke får til å skrive noe nytt - så dykker jeg ned i arkivene og finner restene fra en idè - en som jeg hadde før. Det er umulig å skrive blogg uten å gjenta seg selv. Og ofte opplever jeg det som en frihet - at jeg kan skrive hva jeg vil - om hva jeg vil. At det ikke trenger å ha den fjerneste rot i virkeligheten, det jeg skriver om. Men jeg skriver ikke så mye om ting som ikke opptar meg. Lærerstreiken, foreksempel - den opptar meg ikke - den rammer meg ikke. I utgangspunktet har jeg sympati med alle som streiker. Jeg har sympati med arbeidstakersiden, men sjelden med arbeidsgiversiden. Det er kommunisten i meg. han som hadde pin med Lenin på skinnvesten i store deler av ungdomstiden. Jeg hadde ei anarkiststjerne også, men den mista jeg i en vask på et hotellrom i Agadir for noe som må være bortimot hundre tusen år siden. Den er det fineste smykket jeg har hatt. Jeg blir rød som en hummer i sola, og i Agadir er det mye sol. Alle skulle selge meg hasj i en e...

Ja, du ser : Eg hadde alltid trudd at det lønte seg å spara, så eg sparte og sparte på dekkå på den bilen eg hadde, men så blei eg stoppa av politiet og fekk fira tusen i bot, så konklusjonen må ver: Det lønne seg ihvertfall ikkje å spara! Dette var det store temaet på ein fest eg var på - ein gong på nittitalet - og i det høvet vart Øydeklubben starta. Mange av kompisane mine frå Årdal var medlemmer, og dei overgjekk kvarandre i kreativitet for å få betala mest muleg for minst muleg. Han eine insisterte på å betala dobbel pris når han køyrde drosje, for sparing var berre tull, det lønte seg ikkje. Det var jo bevist. Ein gong for alle. Eg som gjekk på vidaregåande, kunne ikkje akkurat hiva meg på den karusellen. Eg levde på studielån og dei kronene eg klarte å hala inn på sommarjobb og avløysaroppdrag i helgene. Men eg var nok av dei som lo høgast. Eg er ikkje så flink til å spara. Det syner seg at pengane renn fort nok ut, utan at eg treng å søkja medlemskap i ein klubb som har s...

Etter fire og en halv feiring av femårsdagene til Ingrid og Endre, må vi si oss godt fornøyde med festligheter for en stund. Vi har fortsatt 10-12 poser med lego som vi ikke har bygd opp - og en hel del vrakgods - som må bygges opp på ny. Det er umulig å trø noen plass uten å få legoklosser under føttene. Jeg er smått imponert over ungene sin evne til å forstå bruksanvisninger. Det er ikke lenge til de kan montere Ikea-møbler helt på egenhånd. En kjip ting som har skjedd er at oppvaskmaskinen vår bestemte seg for å slutte å virke rett før feiringene starta. Oppvaskmaskinen ligger helt øverst på rankingen over viktige elektriske apparater i heimen. Lista ser for tiden sånn ut: 1. Oppvaskmaskin. 2. Vaskemaskin. 3. Støvsuger 4. Stavmikser. 5. Blender. 6. Juicemaskin. 7. Brødbakemaskin. Årsaken til at brødbakemaskinen har jumboplassen på lista er prisen - og erkjennelsen - av at den aldri blir brukt. Jeg tror Rållså har brukt den to ganger på tre år. Den...

Det har vært mye snakk om angst og depresjoner denne uken. Det er Robin Williams`tragiske bortgang som er årsaken. Det er lett for dem som ikke har kjent på depresjon å kritisere ham for det desperate valget han tok. De største idiotene har allerede gjort det. Jeg vil ikke gjøre det. Det er ingen som er like. Ingen kan kjenne andre menneskers avgrunn. Og de som er kjent - er det ikke sånn at man mener man kjenner dem? - Er det ikke sånn at man tror man vet hvordan de føler og tenker? Basert på idiotiske og overfladiske kjendisreportasjer i regi av sånne som Dorthe Skappel? Og ditto idiotiske og overfladiske nettaviser og glossy magasiner? Jeg antar det er prisen man må betale for berømmelse. Men i mine øyne er den alt for høy. Jeg vet ikke om det er angst det som jeg kjenner på. Noen ganger. Jeg ligger på ryggen på en liten flåte. Med armene ut og opp, over hodet, slik som babyer ligger. Jeg faller rett nedover, med hodet først. Og så begynner jeg å spinne. Rundt og r...

Jeg leser Knausgård. Det er ekstremt inspirerende. I del 2 av 'Min Kamp' åpner han med å kle av de hippe kulturfolka i Stockholm. Han er hjemmeværende pappa. Bruker dagene på å kjede seg og trille barnevogna rundt i byen. Observere magre småbarnsmødre i designerklær med små barn i designerklær i parkene, drikke kaffe på kafeene, få glassene med babymat varmet opp av motvillige ansatte. Han kler av omgivelsene, skriver om hvordan han egentlig bare vil sitte for seg selv og lese, og så kjenner han på denne dårlige samvittigheten man får når det nære ikke er nok. Det er en sekvens der han skriver om da han var på babysang med datteren som jeg har bladd tilbake og lest flere ganger. Det er det morsomste jeg har lest siden  Volvo Lastvagnar av Erlend Loe. ...det er sånn Helvete må være - varmt og mykt - og fylt med andre folks babyer. Ellers går dagene som før. Vi har feira nesten ferdig. Ungene har begynt så smått i ny barnehage. Skattepengene har kommet. ...

Da jeg var gutt likte jeg godt dyr. Hunder, katter, sauer, kyr & kalver, hester, geiter og så videre. Jeg likte selskapet fra hundene, deres bunnløse hengivenhet og jevnt over gode humør. De kjefta ikke, klaga ikke, de kom smygende med en fuktig snute når jeg satte meg ned. Det var trøst i dem. Trøst. Jeg gikk turer med bikkjene når jeg var forelska i noen som ikke ville ha meg, på skogsveier og sauebeiter mens jeg smugrøykte Prince og Petterøes 3. Jeg var med i 4H i et par år. Det endte med offentlig ydmykelse, men det var aldri tvil om hva jeg skulle ha i oppgave. Det måtte bli dyr. Sau eller kalv. Aldri sløyd eller geologi eller elektro eller hekling. Jeg hadde en grønn verktøykasse Fylt med kassetter og pynta med et klistremerke. På klistremerket sto det Vær snill mot dyra. Det var et mantra jeg levde opp til. Jeg felte mang en tåre i ti-elleveårsalderen da utrangerte melkekyr ble slept ombord i AGRO-bilen for å få sin siste reise inn til slakteriet på Forus. Je...

Det er dobbelt femårsdag og fest og glede i heimen. I fjor feira vi på bydelshuset med absolutt alle ungene vi i familien Mige/Dvergbøy kjente på gjestelista. Jeg tror det var rundt 25 til slutt. I dag kommer det 17, og vi skal ha festen hjemme. Det byr på utfordringer - først og fremst siden det er skralt med plass - og antogfremst fordi supersommeren har bestemt seg for å ta en heidundrende pause akkurat i dag. Det første tordenskrallet lød over slaskamarkå rundt midnatt, og siden har det hølja og blitsa ustanselig. Planleggingsministeren hadde planer om å bruke de fine utearealene, og så kjøpte hun en sånn paviljong, eller partytelt, eller hva de nå kaller det. I tilfelle det skulle komme regn. Vi hadde et bittelite prøveselskap i går, med noen slektninger, og det gikk fint, men vi var ikke ferdige før i åttetiden, så klokka var vel nærmere ni da jeg bar pappesken med teltet ut på plenen for å montere. Knotten beit ivrig rundt ørene, og jeg pakka ut, og røykte, og da jeg hadd...

Det har gått noen dager. Jeg har vært i Bergen med Arnstein. Baksetepils og rålls langs Æ39. Neil Young som var bekymret for hvem som skulle redde Mother Earth, og som gjorde en 15 minutters versjon av Rockin' in the Free World. Rocking in the Free World e Neil Young sin Blowin in the Wind, sa Arnstein på turen hjem. Det var enighet om det. Disse sangene som har blitt hits, og som alle kjenner og som noen bare venter på, for å kunne synge  Keep on rockin in the free world, eller Shes a Hoooonkytonk WOMAN! Sammen med bandet, og føle seg som en del av noe større, og ikke utenfor. Det er derfor de har betalt billetten sin. Det kompromisses på alle kanter. Men 15 minutter, Neil?  Alt for lenge. Keep on Rocking in the Free World e Neil Young sin Tore Tang, sier jeg og høster latter Vi kjører buss hjem igjen, den er helt full, så vi blir sittende hver for oss. Den har dype, behagelige seter, aircondition og internett. Sjåføren er fra Jæren og har et stykke å gå før han ...