Innlegg

Viser innlegg fra 2010

Gamle venners lag.

Man bare vet at det er på tide å skrive en blogpost når (jeg har håskeparen som startside) - ungene på 15 måneder sier 'heeei!' til det skumle bildet av Adolf Hitler hver gang jeg skal kjøpe meg litt fritid med nett-tv. Dette er pappas venn. Hva blir det neste? Sir Alex 'Oh, what a red nose I've got' Ferguson? Treffprosenten later til å ha gått radikalt opp også. Kanskje ekle små kvisete nazi-spirer har vært innom her. Æsj. Eller Rex-fans. Nesten like skummelt. Endre har nesten førti i feber. Eller hadde. Jeg ga ham en febernedsettende og nå sover han slik han gjorde da han var baby. På ryggen med armene ut og opp. Jeg kunne skrevet mye om hvordan det føles. Jeg håper bare at det ikke er lungebetennelse. Jeg merker meg at Norske skilegender slakter Spretten Norstugu Junior (igjen) fordi han blir sur når han ikke vinner. Gud fader vet hva de der gamle måsabjønnene av noen legender er laget av . Langrenn er verdens kjedeligste sport. Hadde det ikke vært for Spretten

Østerikske kjendiser

Bilde
Adolf Hitler Politihunden Rex

Tyske kjendiser

Bilde
Adolf Hitler Isbjørnen Knut Den synske blekkspruten Paul Den skjeløyde pungrotta Helen

Kjempenes fall

I mitt tidligere liv - før jeg ble tvillingpappa - ble en stor del av fritiden min brukt på å spille fotballspillet FIFA på playstationen min. Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt. Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine? Fuglene vet. Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 hel

popstar

Da første 'Idol' rullet over skjermen for 5-6 år siden var det med brask og bram og bravur og alle var på fornavn med finalistene og både publikum og deltakere var overbevist om at dette var sværtsværtsvært. Seertallene føyk i været og deltakerne skulle bli popstjerner. Den og den fikk det klamme 'Idol' klebet til sitt navn - for alltid besudlet av sms-stemmer og kleine vurderinger av et 'ekspertpanel' som kunne kunsten med å bryte ned og bygge opp igjen. Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982. Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem k

Pusling

Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser. På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen. Dette sier jeg mest for å trøste meg selv. Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres. Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem.

Videre

Det har allerede gått en måned siden vi mistet far. Livet går sin skjeve gang for oss som er igjen. Våre to små grøtdrevne snakker litt, skriker litt og ler mye. Tuller rundt på gulvet, gjemmer seg i krokene, soper med seg klær og ting de finner på bord og benker. Kaster ting i gulvet og roper BÆNG! De er i det hele tatt veldig trevne - som vi pleier å si på krøkkje - på bokmål kan det oversettes med å være i godt slag. Selv er jeg litt opp og ned. Når jeg passer de små er det såpass travelt at det ikke er plass til så mye annet. Jeg har tatt av 15 kilo siden jeg ble pappa. Det sier vel det meste. Så lite har jeg ikke veid siden en gang på midten av åttitallet. Bror min er 115. Så fikk jeg sagt det også. Men han har jo ikke unger. Jeg har etter mye om&men meldt meg på et fagbrevkurs. Og det at det skulle bli logistikkfaget som skulle lokke meg tilbake til skolebenken igjen er vel noe av en sensasjon. Det er èn kveld i uka fram til sommeren, så det er jo overkommelig. Det er mange h

Kjære Far.

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting. Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på. Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død. Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig. Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe. Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var

Stein

I går kveld/i natt var Lars Magnus og Lingling og Pål Øystein og jeg på Mattislaug hos Suli. Det var som alltid helt superdupert. Selv om det ble litt mye av både det ene og det andre og kanskje særlig det andre, men i dag er vi på jobb igjen og rimelig trevne også. På veien ut døra da vi skulle forlate Lars Magnus' residens fortalte jeg en gammel anekdote til Ragne - LM's frue. Jeg har nok dratt den her før - det var om den gangen Sulis bror kastet en stein i hodet på Valslangen (etter en bøtte med erting) på trehundre meters avstand. Overfor Ragne brukte jeg uttrykket 'god til å kaste stein' og det forstod hun slett ikke. 'GOD TIL Å KASTE STEIN? GÅR DET AN?' Og ja, det gjør det. Som guttunger kastet vi stein på alt - hele tiden - vi siktet på flasker, på trestammer, autovern, i sjøen, glassruter(off the record), fugler (enda offere the record) og så videre. En gang kastet jeg stein etter Gamle Dvergbøyen også, selv om han har glemt det. Den eneste gangen vi i

Gutten i bekken

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger. Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer? Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske. Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige l

En herre med bart

Tradisjon tro dro Lars Magnus og jeg til Trondheim på Trønderdegos-besøk med hver vår bart. Jeg er ikke helt sikker på hva bartemoten sier om dagen - dere vet - what's hot and what's not - men alle vi tre - Mattisfanatiske wannabe-trøndere satset på 'konemishandlervarianten'. Etter modell fra Motorhead-Lemmy - eller noe annet blodtøft fra syttitallet. Jada. Det er rart hva en kan venne seg til. Degosen`s trøndervenner kåret min bart til den sløyeste på Fredagen. Jeg var høythøyt oppe og de andre to var tilsvarende skuffa. Da Trønderdegosen`s søskenbarn - så og si hans eget kjøtt og blod - gjorde det samme på Lørdagen (eller Lordagen som vi sier på Hjelleland) - og 'The double' var et faktum, da var jeg knapt til å snakke til. På Mattisfronten gikk det ikke fullt så bra. To ganger FitteMattis og oppvask til straff var en skuffelse. Særlig med tanke på mine femten års erfaring på området. Da vi kom hjem ble jeg på det sterkeste oppfordret av min gode - og definiti

Idiotsport

I dag ble jeg nesten syklet ned av en løk i selvlysende kondomdress. Det bare bekrefter mine fordommer: idiotsport.

The Stig 1&2

På Lørdag var det fest på Lokalet og tjo og hei og alle hjerter gledet seg. Det var en fin konsert og en fin fest med gamle og nye venner. Bak scenen dukket det opp mennesker vi hadde spilt med og reist med samt annet kjentfolk etter showet. Jeg hilste hjertelig på èn som plutselig sto foran meg: HEI, STIG! JÆVLIG KULT Å SJÅ DEG! LENGE SIDEN, FORRESTEN! HAR DU KLYPPT DEG? 'STIG': ...... (Smiler bare, rister hånden jeg holder utstrakt og tusler videre). Jeg snur megt rundt - og der står forsyne meg Stig - og skaden har allerede skjedd, og det er da det går opp for meg at han jeg kalte Stig først het Anders og spilte synth, mens Stig spilte trommer. Og selv om det var ti år siden vi var på tur sammen så var det ganske pinlig. Den andre Stigen håndhilste jeg bare på. Han kunne jo hete hva som helst.

Volvo Lastvagnar

Denne boka fikk jeg til jul av Farmor men jeg vet ikke helt om det var hun som hadde kjøpt den, eller om det var mor - som mer eller mindre tilfeldig - hadde plukket den ned fra en hylle i en bokhandel en plass og tenkt at dette kanskje kunne vær noe for påskeharen. Jeg var aldri helt med på den naivismebølgen som skyllet over landet på...var det på nittitallet mon? Nåja, eller når det nå var. Jeg kjente jo litt til Loe, detektor, naiv,super , tatt av kvinnen blabla. Så når jeg først fikk den i hånda var det med et skuldertrekk. Og kanskje en liten geip også. Jeg er en arrogant faen når det kommer til litteratur. Forfattere er drit inntil det motsatte er bevist og bevisbyrden ligger på dem. Musikk også. Mye samme greia. Begynte å bla litt. Jeg lo høyt allerede etter et par sider og leste ut hele stasen på en formiddag på jobb. Denne boka er en oppfølger til 'Doppler'. Mannen og elgen hans - og sønnen hans - har lagt på vandring til Sverige. Her møter de en eldre dame som jeg ik

Blodmeridianen

Det ble veldig mye barndom og tante Gertrude og minni mus her. Jeg er inne i en lesefase og det kunne kanskje vær en tanke å anmelde en av mine ferskere leseropplevelser. Mens jeg fortsatt har et visst minne om hva den handler om. Cormac Mc Carthy er en forfatter som er veldig i vinden om dagen. Han var forholdsvis ukjent i Norge frem til to av bøkene hans ble filmatisert. 'Ikke et land for gamle menn' og 'Veien'. Førstnevnet er regissert av de legendariske Cohen-brødrene og rasket med seg en drøss med Oscar-statuetter for et par år siden. Jeg hadde forresten en slektning som het Oskar - men det er en annen historie. Kjente han aldri. Nåvel. Bøkene til Mc Carthy har det til felles at de er ultravoldelige og beksvarte' og Blodmeridianen fra 1987 er ikke noe unntak. Jeg fikk boka til 40årsdagen min av flanellskjortemannen, men er usikker på om 40 år er høy nok alder for å tåle innholdet. Den handler om en gutt som slår seg sammen med en bande skalpejegere på grensen m

Donald Duck & co.

Mitt første egentlige litterære bekjentskap var den crazy gjengen i Donald Duck &co. Jeg er usikker på om det kan kalles litteratur, forresten. Eller om 'lesestoff' er mer passende. Mor abonnerte på tre blader - Norsk Ukeblad, Hjemmet og Donald. I hvor mange år er jeg ikke helt sikker på. I alle de år kan man nesten si. De første bladene kostet 3,50 og ble tilkjørt fra den lokale landhandelen hver Tirsdag sammen med andre varer. De var rullet sammen og holdt på plass av en strikk og de luktet ulikt alt annet. Jeg var stor fan av DD. Inni bladet var det ofte klisteremerker som det sto SKYGG UNNA! eller HOPP I HAVET! på eller juksetatoveringer eller hus i papp som man kunne lage en julelandsby av. Hvis man bare klippet litt her og limte litt der. Og brettet. Dessuten var det kryssord og rebus med alskens flotte premier. Siden jeg hadde søsken (og har) ble det som regel krangling om ekstrastæsjet i bladene. Særlig klistremerkene var det rift om. Hvem som skulle få lese først v

Hardyguttene

Det går ikke an å anmelde Hardyguttene uten at man først beskriver sitt forhold til dem. Jeg var åtte år. Kanskje ni. Maks ti år. Og i en eske kom jeg over noen bøker min far hadde hatt som gutt. I denne esken lå èn bok som vr en fantastisk tegneserie/vanligbok-variant av Tsaren's kurèr. Èn het 'Otter tre to kaller', en var i serien GGG (Gyldenløfs Gufne Guttebøker)og bar tittelen 'Trekløveret på øya'. Og helt på bunnen lå det en Hardyguttene-bok, med svakt gulnede sider og den var skrevet av Franklin W Dixon, og jeg husker ikke hva den heter, men det gjør ingenting. Jeg husker ikke hva den handler om heller. Men det gjør heller ingenting. Inni boken - inni alle bøkene - var det stemplet fars navn. Sikkert med et slikt stempelsett som han hadde fått til jul engang. Og bøkene hadde han nok fått til jul de også. Disse bøkene var nummerert, men han må engang hatt flere enn disse fem - Hardy-boka var nummer tre. Det som nok undret meg mest var at far hadde vært gutt en

Pskhrnanmldrbkrhnmnråhlstettrhkmmlsn

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen bokanmeldelser. Fortrinnsvis fordomsfrie bokanmeldelser med en vri. Nå er det sånn at i niavti tilfeller så forsvinner store deler av bokens univers i det jeg legger den fra meg. Jeg husker ikke navnene på sentrale personer og ofte ikke i hvilken rekkefølge handlingen utspiller seg. Dette legger ikke noen demper på lesergleden - eller lysten - men det kan helt klart ses på som et handikap - særlig hvis man skal prøve å anbefale det man har lest til andre. Bokanmelderi dreier seg jo om akkerat dette. Selv mener jeg at jeg har helt utmerket smak i litteratur. Jeg leser med hjertet og ikke med hodet. Blabla. Så navnet på den nye anmelderspalten min er følgende - kort og snasent - PÅSKEHAREN ANMELDER BØKER HAN MENER Å HA LEST - ETTER HUKOMMELSEN. Heng på i morgen dere. Vi starter med Hardy-guttene.

Pendel

Jeg misunner danskene for uttrykket 'slukket'. Det må ikke forveksles med Bærgenske 'sløkkææt'. Men her er alt avavav og når jeg er sliten er jeg helt av inni meg jeg også. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier det. Av som i knekt bein. I morges, da bussen kjørte igjennom Pillevåg i halvmørket så jeg at de snart hadde revet 'Bikubå'. I andre etasje sto en gravemaskin med metallkjeft og tygget i seg restene av svett danseskole og gammelt solarium. Det var ganske så vakkert. I skinnet fra et fosforaktig arbeidslys. 'Dette skulle jeg hatt bilde av' tenkte jeg.

Smult

Det er lenge siden jeg blogget nå. Man er som en gammel bokser - man står og svaier i ringen - og for hver gang man får seg en kilevink så er det tyngre å reise seg. Jeg pendler nå. Jobber tre dager i uka og er hjemme med børnene to. Det beste med å bo i grisgrendte strøk uten fjernsyn og internett er kanskje at: Når de små har fått sitt så er det fortsatt tid til å lese litt i en bok. Den siste jeg leste var Markens Grøde av selveste Knut Hamsun. Riktig fin bok. ... Haren våknede av at væggklokken slo kvart over fæm. Det var så tidlig på morgningen at begge hans børn sov - og også hans livs lys lå i dyp søvn i brisken ved hans side. Haren listede sig ud på baderummet og skvættede litt vand i ansiktet. Han kledde sig og snek sig ned trappen og prøvde å undgå de trind der knirkede og knarkede. Han kokte sig en kop kaffe som han hadde tænkt å medbringe og drikke på skyssbåten. Lommen på hans frak inneholdt en bok. Han hældte kaffen over i et plastbeger og plasserede det utenfor indgangsd

Mitt skip er lastet med

Tidligere i sommer satt jeg sammen med Lars Magnus oppe på Fløien og drakk øl og nøt utsikten. Det vanker mye turister på slike steder og vi var jo turister vi også. På en måte. Samtalen kretset omkring temaer som ferier og reisemål og opplevelser og slikt som man kunne tenke seg og ikke tenke seg å være med på. Norskekysten er forlokkende i så måte og Lars proklamerte at han definitivt kunne tenke seg å reise med Hurtigruta en gang. Oppleve nordnorge fra et skip. Selv var jeg noe mer i tvil. Ikke om å se kysten, men selve konseptet 'Huttijuta' har alltid stått for meg som noenslags 'Cruise light' med høy snobbefaktor, stive priser i baren og trinne Tyskere og Amerikanere med rumpetasker vraltende rundt på dekk med fett og rester av sauerkraut hengende rundt munnen og videokamera rundt halsen. Jeg frykter for at medpassasjerer av denne typen ville ha spolert opplevelsen. Det var da det kom for meg at hvis man hadde hatt et alternativ til Huttijuta som var litt mer - hvo

Noko for noko

Bilde
I forgårs hadde vi en diskusjon på jobb som gikk over i en annen diskusjon og som til slutt endte i en slags konklu(sjon). Det begynte vel med at Lars Magnus og jeg uttrykte irritasjon over populærmusikk fra åttitallet. Lars Magnus mente at det var skandaløst at de prøvde og prøvde å dytte saksofon inn i alle sanger, det hylte og peip og skurret, men han hadde til gode å ha hørt èn eneste låt hvor det faktisk låt som en god idè. Jeg var hjertens enig og er av den oppfatning at Saksofonen tilnøds kan brukes i jazzens forstyrrende virvar av bebop og blippblopp og razzledazzle. Ellers gjør den seg helt greit på veggen. Som et monument over noe som aldri burde vært oppfunnet. SAKSOFONEN E LITT SOM ANANASEN , sier Lars Magnus. Og utdyper: DE PRØVE Å HA AN PÅ ALLSLAGS MAD, MEN AN SMAGE LIGA JÆVLIGT UANSETT. Vi konkluderte med at salater er den eneste plassen hvor ananasen kan ha en funksjon utover å skape irritasjon. Salaten er grønnsakenes jazz. Hør på Cadillac Ranch med Bruce Springsteen m

Landsbyidioten

Vi er nå på vei ut av limbo. I natt sov vi for første gang alle fire i vårt nye hjem. Det var alle glade for, men kanskje svigers mest av alt, for de har passet småtrolla i nesten en uke sammenhengende. Selv tok jeg meg en runde i 'byen' i går og fikk en emmen følelse av å bli uglesett. Det var mange blikk men ingen hørbare 'UHU' fra the locals. Vibbometeret syntes likevel å plukke opp et og annet neserynk. Tilfeldigvis fikk jeg et glimt av mitt eget speilbilde i et butikkvindu og da skjønte jeg hvorfor. Han i vinduet var et sørgelig syn. Han hadde flekkete sorte klær og bustete hestehale holdt sammen av en buksestrikk. Ansiktet var overgrodd med skjegg og barten vokste inn i munnen. Øynene var trette og han hadde et synlig sig i knærne. Sokker i sandalene hadde han visst også. Jeg antar at jeg kunne forveksles med en rusmisbruker. Kassamannen på coop må ha forandret mening da jeg hadde følgende produkter i armene da jeg nådde frem til kassen: Jifkjøkken, zalo, oppvaskb

Låter som beskriver flyttefasen

Bilde
Rålllsings og jeg og Pirle og Perle er på flyttefot. I dag er min første dag som pendler. Istedenfor å syte over verkende armer og rygg har jeg rotet i det hjemlige arkiv (topplokket) etter låter eller album(titler) som kan beskrive situasjonen. With a little help from my friends - the Beatles reise reise - Rammstein Living in a box - Living in a box Du og jeg og vi to - Ukjent (Prøysen? eller Sandbekk?) Å dra til Hælvete - Beranek Kjekt å ha - Øystein Sunde Manic Monday - The Bangles The final Countdown - Europe Enter Sandman - Metallica Running up that Hill - Kate Bush Pendlevise - Påskeharen. Og så den der 'ikkje kjør ombord på fergo' med salhuskvintetten.

Kvissen i reprise

BURSDAGSKVISS 26 JUNI 1. TIL HØSTEN KOMMER TRISTIANIA UT MED PLATE NUMMER SEKS SOM ER TITULERT 'RUBICON' - HVA VAR TITTELEN PÅ DEBUTALBUMET? 2. PÅ DET ENGELSKE FOTBALLANDSLAGET ER DET EN SPILLER SOM LIGNER VELDIG PÅ TEGNESERIEMONSTERET 'SHREK' - HVA HETER HAN? 3. TONY SOPRANO OG KONA CARMELA HAR TO BARN - HVA ER NAVNENE DERES? 4. HVA ER NAVNET PÅ BLÅSEDINGSEN SOM HAR VÆRT SÅ OMDISKUTERT UNDER FOTBALL- VM - OG HVA ER GALT MED TROMMER? 5. Svanhild Mjølsveitt Sleppa er samferdsleminister - MEN HUN HAR OGSÅ HATT ANDRE MINISTERPOSTER - NEVN ÈN. 6. HVA ER FAVORITTLAGET TIL 'JOKKE' I PONDUS? 7. HVA HETER STATSMINISTEREN I ENGLAND? 8. PÅ HVILKEN ADRESSE ER VEDKOMMENDE BOSATT? 9. HVA HETER BANDET BAK KANONHITTEN 'HOLIDAY IN CAMBODIA'? 10. HVA HETER FRONTFIGUREN I DEPECHE MODE? 11. HVILKET ÅR VAR HAREN PÅ ROSKILDE FOR FØRSTE GANG OG HVEM VAR I REISEFØLGET? 12. HVA VAR MARINAS DEBUT-ÅR PÅ ROSKILDEFESTIVALEN? 13. HVOR MANGE ÅR HAR FLANEL

Oppdateres

En rask kikk på kalenderen bekrefter min mistanke om en laber bloggsommer. Den samme kalenderen antyder også at den bebudede 40+30-årsdagen er avholdt og undertegnede - som er den eldste av de to jubilantene - har fylt og det er jo bare et tall. Et litt stort og rundt et. Festen var kjempefin. Og det er som alltid gjestene som utgjør essensen. Det er muligens noen som vil sette spørsmålstegn ved utførelsen av kvissen generelt og kvissmasteren spesielt, men den kritikken er jeg dypt uenig i. Vel kunne han kanskje ha latt være å lese opp svarene på et par av spørsmålene og formaningen 'IKKE SNU ARKET!' var vel også unødvendig, men jeg kan ikke i mitt liv huske å ha sett en kvissmaster med så mye sjarm og stil. Meningen med en slik kviss er at folk skal bli kjent med hverandre - ikke nødvendigvis at de skal - få vite om det de har svart er riktig eller galt. Hvis det er ønskelig kan jeg legge ut både kvissen og svarene her. Hvis det fortsatt er noen som ramler innom. Men nå må jeg

Tagging, Magnus og endelig VM

En dag jeg kom hjem fra jobb så jeg at noen hadde tagga på blokka vår. Jeg ble ikke nevneverdig provosert. Men de hadde glemt igjen en halv halvflaske dawsons whisky oppå søppelcontaineren. Jeg trodde taggere røykte hasj og hørte på Jay 'oh what a big bling I've got' Z. Men det ene trenger jo som kjent ikke utelukke det andre. Eller tredje. Kanskje narkotikaselgeren ikke hadde flere hasjsprøyter igjen og så ble det Dawsons istedet. Fuglene vet. I vår husstand har vi fått et nytt medlem. Han er en overpriset kosehund med en historie. Rållså kjøpte ham da Endre var på sykehuset med lungebetennelse. Han heter Magnus Hansen og han er en fredens apostel. Han har en liten sang som går slik som dette: EG HETTE MAGNUS HANSEN EG SVINGE MEG I DANSEN EG SVINSE LITT PÅ SVINSEN OG SVANSE LITT PÅ SVANSEN FOR MAGNUS E SNILL MED ALLE Magnus danser og svinser mens jeg synger sangen hans og deler ut klemmer til våre to små. Og da smiler de godt og jeg tenker at Magnus han har en ting og to å

Dagens høydepunkt (06:15 Onsdag morgen)

I dag sa Endre 'Pappa' for første gang. Til alt overmål smilte han når han sa det. Det kom en liten tåre i øyekroken da. Det var såpass stas at jeg følte at jeg måtte gi noe tilbake, så jeg ble sittende med ham på fanget og kom for sent på jobb og greier.

Brainn

I dag har jeg vøri på brannkurs på jobben. De er pliktet til å arrangere et slikt hvert andre år og alt som minner om kurs og møøte er potensielle innsovingstabeletter for undertegnede. Temaet 'brann' er iogforseg både fengende og skremmende. I motsetning til den middelmådige fotballklubben som bærer samme navn. Kurslederen var av en type jeg hadde glemt at eksisterte. En autoritær trønder med snusleppe som begynte hver setning med FOLKÆÆNS... Vibbometeret mitt sto i sju steiner. Han tok oss på en reise i udugelighetsland. Visste vi hva abc betydde? Hva slags røykvarslere vi hadde? Hvor det var best å plassere dem? Hadde vi brannøvelser to ganger i året med familien? Og hvorfor ikke det? FOLKÆÆNS..Hadde vi billige skitapparater fra billige skitland? Visste vi ikke at det ikke fantes deler til disse? Snudde vi på brannslukningsapparatene våre fire ganger i året? Og hvorfor ikke det? Jeg kjente på en blanding av irritasjon og dårlig samvittighet. Men når vedkommende forklarte at

Var han full?

Bilde
Om bare noen uker flytter jeg og mine kjære til Sørpeland i Fyfylke. Fyfylke er kjent for sin storslagne natur, sin tilfeldige arkitektur og sine mer enn gjennomsnitts nysgjerrige innbyggere. Videre kjennes man på polariseringen mellom verdslige og ikkeverdslige (les:andelege) krefter. Langs den andelege aksen går avholdssak, uforbeholden og ukritisk støtte til Israeel, gudstro, misjon. Den verdslige leiren er skeptisk til disse såkalte verdiene. Tradisjonelt sett mingler man ikke med hverandre. Jeg har i grunnen vent meg til tanken om å flytte. Det blir sikkert bra det har jeg tenkt, men årets syttendemaitaler (dette sto å lese i avisen) kom med et forslag som satte en støkk i meg. Han ville tenke stort og visjonært. Og lanserte følgende forslag: HVA OM VI REISER EN FEMTI METER HØY JESUSFIGUR PÅ ET HØYDEDRAG OVER SØRPELAND? KANSKJE VILLE TURISTENE KOMME HIT ISTEDENFOR BARE TIL BREKESTOLEN? Ja, for det kommer jo så mange turister til Rio. Og Rio og Sørpis har jo masse annet til felles

Drill

Bilde
Det er et ubestridelig faktum at likestillingen i norgenasjonen har kommet ganske langt. Til glede for mange og til irritasjon for andre. I Høyre mener man foreksempel at den har gått så langt at nå går den videre helt av seg selv. Derfor har de vedtatt å avskaffe pappakvoten i foreldrepermisjonen. Min generasjon menn er flinkere til å gjøre husting enn min fars generasjon og min elskedes generasjon kvinner utfører i dag mange oppgaver som tidligere var reservert oss med med utovertiss. Som seg hør og bør. Likevel vil jeg si at interresseområdene i vårt tilfelle er temmelig tradisjonelle. Ihvertfall fram til nå. Rållsis drikker helst vin og ser kjolefilmer. Jeg foretrekker øl og fotball. Men jeg er ikke så god til å ordne praktiske ting som jeg (og flere med meg) gjerne skulle ønske at jeg var. Utenom helt basic-greier. Bære tunge ting. Denslags. Forleden spurte jeg min trolovede hva hun ønsket seg til bursdagen som er like om hjørnet. 'DRILL! EG ØNSKE MEG EIN SKIKKELIGE DRILL!'

fashion

Det blir påstått at klær skaper mannen - et utsagn jeg på ingen måte støtter - 'same shit - new wrapping' ligger nærmere min praksis. Nå er det i midlertid sånn at jeg har gått en hel del kilo ned i vekt etter at jeg ble pappa, så særlig buksene blir litt side og myntinnkastet blir stilt til beskuelse i tide&utide. Jeg er jo ikke så mye ute blant folk lenger så jeg tviler på at det sjenerer så veldig mange. Babyene bryr seg ikke og Rållsis sier ikke så mye. Likevel er det 'fint å føle seg fin' som Rållså sier og dessuten er det mer behagelig å ha på seg klær som faktisk passer. Garderoben min er alt annet enn rikholdig. Før var det mye t-skjorter med rockemotiver i fargene sort og charcoal. Nå er det også enheldel Liverpool-relaterte effekter. Da Rållså her om dagen foreslo at vi begge burde freshe opp våre respektive garderober gikk jeg sporenstreks inn på Liverpool.no og bestilte en nydelig sort t-skjorte med Shankly's skikkelse med armene hevet i triumf og p

The number of the beast

Bilde
Alle som kjenner meg vet at jeg har et diffust forhold til tall. Disse krinkelkrokete tegnene med plusser og minuser og komma og brudden brøk og dividere og multiplisere og analysere og distrahere. Men de styrer livene våre. Enten vi vil det eller ei. Sekundene blir til minutter og minuttene blir til halvtimer, trekvarter, timer, dager, uker, måneder, år. Plutselig er man snart førti og klokka sprengtikker inn i den halvdelen av livet som skal bli den siste. Om to måneder er jeg førti år gammel. Det kjennes som om det var i går at jeg lot 30-årsdagen min forbigå i den ytterste stillhet. Eller i forgårs. Denne gangen vil Marina (snart tretti) og jeg slå på stortromma/subsidiært golvtammen og ha fest med dere venner og bekjente som liker slikt. Med andre ord: en syttiårsdag. Dette har akkurat blitt bestemt, så detaljer om tid og sted følger senere. Eller tid blir vel helga rundt den tredje Juli. For min del blir det spennende å se om jeg fortsatt har venner. jeg håper og tror det. Beelze

Avmakt

Trøndelagsdegosen sa en gang at han ikke syntes det var noe gøy å lese om ting som omhandlet det å være småbarnspappa. Det gjør på mange måter bloggingen til et dilemma, for mine barn er for tiden 90 prosent av livet mitt. Siden jeg holder på å gå litt tom for anekdoter og ikke føler at jeg har noe sosialt liv som er mye å skrive hjem om. Så da blir det litt pappablogg likevel. For å få av trykket. Lille Endre er syk. Han har lungebetennelse. I helga hadde han over førti i feber. Den lille kroppen hans var glovarm, han hostet og ville bare sitte på fanget. Der satt han med et ynkelig blikk og hjertet mitt var blytungt og det eneste som betydde noe for Rållså og meg var at han måtte bli frisk igjen og vi ga ham febernedsettende og våket over han om natta. Kjente etter om han var for varm eller for kald, lyttet til pusten hans. Natt til Søndag var åndedrettet hans bare små stønn og vi pakket ham inn og satte ham i bilstolen og jeg skyndet meg ned i bilen med ham. Og så måtte jeg skrape r

Cash

Det verste Tony Soprano vet er lette konvolutter. Med de lette konvoluttene kommer unnskyldningene og løftene: 'IT'S BEEN A BIT SLOW THIS WEEK, BUT I'LL MAKE IT UP TO YOU, `TON.' Promises,promises. Tony vet at det kommer til å ende med grining. Han må ut og knekke fingre og knuse kneskåler for å få de pengene som han har krav på. Fikk selv en konvolutt i går som var litt lett. Oppi der lå det tolv tusen som oppgjør for den gamle bilen vår. (Den vi har hatt rundt 50 i verkstedutgifter på). Men tolv tusen er bedre enn ingen tusen. Og det å få dem i en konvolutt, overlevert av min gamle far var en bonus.

titt-titt

Man vet man er småbarnspappa når man kikker inn i kjøleskapet- inn i en innnekapslet sixpack - ser at det er tre øl igjen - og smiler og sier: 'TITT-TITT!'. Men gårsdagen var mer stressende enn vanlig også. Det å kjøre tvillingvogn er litt som å kjøre Harley - man hilser på andre som kjører samme type doning - men ikke på dem som kjører riskokere(japanske sykler/enkeltvogner). Dessuten er vikepliktsreglene omtrent som på sjøen - det store kjøretøyet har forkjørsrett - det lille må endre kurs. Ellers har jeg ikke så mye å fortelle. Det går fint og sånn. Den ene uka skyller inn over den andre. Og snart kommer sommeren.

kjærligheten er vakker

I dag sto jeg og ventet på bussen ved suupen i rekkefaret. Jeg sto der og røykte (en 25 år gammel uvane jeg ikke helt har klart å legge av meg). Ved samme holdeplass dukker det opp et par - jeg anslår dem til å være i tenårene - de sliter med å finne ut av bussrutene, så jeg forklarer at på skjærtorsdag er det Søndagsruter som gjelder. Så overhører jeg følgende samtale: Jenta: så ka E du i form te då - udenom å pula? Gutten: egentlig ingenting.

Folkeskjela - trykk 'bra' hvis du er enig.

Bilde
Med internettet kom muligheten for at hvermannsen kunne ytre seg i det offentlige rom. Uten å sende brev til lokalavisa, uten å være nødt til å oppgi hvem han er (jeg er nesten helt sikker på at hvermannsen er en mann). Uten fare for å måtte stå til ansvar for hva han sier. Denne bloggen er jo forsåvidt et eksempel på en slik kanal. Her er de fleste av oss anonymne eller semianonyme. Kommentarfeltene i nettavisene er et annet. Her kan man gulpe og spy og 'provosere' og mene akkurat hva man måtte ønske. På toppen av det hele kan man trykke på en knapp (dagbladet er noen resere på dette) hvis noen mener det samme som en selv: TRYKK 'BRA' HVIS DU ER ENIG MED MEG. Jo flere braer, jo braere er kommentaren. Det er 99 prosent synsing - overskriftene fra avisene er ofte tendensiøse - og debatten har tilsynelatende ikke noe lavmål i det hele tatt. The ground is not the limit. 'Avstemninger' på internettet er et annet fenomen som folk later til å synes er givende. Her ha

Jump

Bilde
I hovedstaden har de et skianlegg - Homlekomla - som er mer enn et skianlegg. Det er et skianlegg som har røtter tilbake til da den første Norske kongen - som egentlig var en dansk, medium innavlet prins - subbet rundt med ski på beina. Ivrig etter å adoptere skikker som lå den norske folkesjela nært. Homlekomla er et nasjonalsymbol. Det var her Soddvar Grå brakk staven i 1982. Det var tider det. Og folk kom i hopetall for å se trøndere og Brummundøler og alskens skikonger og dronninger og vifte med det vakre norske flagget og rope heia og synge javielsker og spise pølse og vise verden at vi var svingode på ski. Med 'verden' mentes finner, svensker og sovjetrussere. Nå har de endelig pussa opp anlegget foran det forestående skiveem neste år. Og det er så stas atte. Det kosta noen mill'joner mer enn man først hadde sagt, men det er det absolutt verdt. Hoppbakken er selve juvelen i krona, splitter spjonke ny og diskusjonen har gått høyt og lavt om hvem som burde få æren av å

This and that

Bilde
Som jeg satt med en dobbel porsjon babygrøt og forsøkte å fordele den jevnt mellom mine to små gikk det flere tanker igjennom hodet samtidig. Den første var at Ingrid og Endre sannelig ikke er så verst til å spise grøt - sin unge alder tatt i betraktning. Og så kjente jeg en økende respekt for alenemødre som fikser jobb og unger hver dag twentyfourseven. Etterhvert som jeg kom lenger ned i skålen modererte jeg lovprisningen vedrørende spiseteknikk noe. Annenhver skje var ikke optimalt for noen parter. Endre ble sur fordi det ikke gikk fort nok og Ingrid ble fjern fordi det tok for lang tid mellom hver gang skjeen fant veien mot henne. Da hadde jeg en baby som sutret og en som satt og vred seg og konsentrerte seg om helt andre ting enn å spise. Da måtte jeg bruke enda mer tid på å få henne til å gape og Endre måtte vente enda litt lenger før det ble hans tur og det likte han dårlig. Og så fant begge ut at det var jo tid nok til å putte hendene i munnen og så gni dem i fjeset og da sved

Påskeharen blir litt sentimental

På Mandag begynner jeg på pappapermisjonen min. Det blir fint, tror jeg. Det er drit å trille tvillingvogn på umåkte fortau, men vinteren må jo ta slutt en gang. Og da kan jo Endre og Ingrid få komme ut av eskimoposene og kikke på våren. Våren som blir deres første. Jeg har tenkt mye på hvordan det kan være å være helt ny i verden. Før man vet at det kreves noe av en. Å se ting for første gang. Alt som skal læres og forsøksvis forstås. Og hele tiden er det noe nytt. Nye ansikter, smaker og lukter, nye stemmer og nye opplevelser. Jeg elsker ungene mine. De går helt til bunns i meg. Jeg vil at de skal være glade og trygge. Jeg håper at jeg ikke vil skuffe dem.

Kjøttlim

Det er 16 år siden forrige EU-kamp. For de fleste av mine lesere er det unødvendig å opplyse om hvilken side jeg sto på, men ifall det skulle komme noen slengere fra søster Bergljots mammablogg så kan jeg røpe at jeg var på Nei-siden. Jeg var overbevist på den tiden om at ideen om medlemskap i en europeisk union ikke gagnet et søkkrikt og skrint befolket land som norge. Det var det flere enn meg som mente og selv om jeg ikke var veldig kry av argumentasjonen til en del av mine meningsfeller, så var det deilig å være på den seirende siden. På en dag som i dag, med Grekenland på kanten av stupet kan det være fristende å si :'hva var det jeg sa'. Men jeg har aldri sagt det. Jeg har aldri vært særlig opptatt av Gresk økonomi. Når det er sagt kunne nok de fleste av oss fint levd som medlemmer av EU uten å merke den store forskjellen. Vi i Norge er nemlig flinkere enn alle EU- landene til å føye oss etter regler og direktiver vedtatt i Brüssel. Det siste produktet vi er pålagt å till

Drømmen og St.Bernhardshunden

Det er bare unntaksvis at jeg husker drømmer. Det kan gå år mellom hver gang. Da jeg våknet i morges, av avisbudets gange i oppgangen hadde jeg et vagt minne av to drømmer. I den ene drømmen jaget jeg noe. Jakten tok meg til fots gjennom gater og smug og inn i en kinosal. Det var en rar kinosal. Den var helt mørk og setene var vendt mot hverandre mot en slags midtgang. Det var vanskelig å komme seg fram og plutselig kom jeg på at jeg måtte ta av meg sekken jeg hadde på ryggen. Jeg la den i midtgangen og begynte å løpe mot lerretet. Det likte de engelske soldatene dårlig. Det var vel fire-fem av dem og de slo meg rett ned. Det er ikke umulig at jeg hadde slengt med leppa i forkant. Briter er jo så hårsåre. i den andre drømmen var Rållså og jeg ute på tur med babyene våre. Det var en vårdag. Gresset var grønt og himmelen blå. Av en eller annen grunn hadde vi plassert Endre og Ingrid i en bæresele på ryggen til en St.Bernhardshund. Mye mulig at det var min idè. Vi gikk ned en ganske brat

Monday morning 5 am

I dag våknet jeg før klokka ringte og den var stilt på kvartoverfem. Jeg tenkte at det er så stille i leiligheten når Kjæresten min og barna mine ikke er hjemme. Selv om de alle sammen sover stillere enn meg. Jeg krøp tilbake under dyna og forsøkte å sove. Uten angsten jeg ofte har når jeg våkner slik. I går flagget de på skolen ved blokka vår. 'Hvorfor flagger de?' Spurte jeg Rållsis. 'Jeg vet ikke'svarte hun. Kanskje det var Fn-dagen. Eller kanskje de flagget fordi det var Søndag og ikke mandag klokka fem. Eller kanskje de tilogmed hadde glemt å ta ned flagget. Det er visst noe av det verste man kan utsette et flagg for. Jeg tror at det var Farmor som en gang sa at hvis man ikke tok inn flagget før det var mørkt så flagget man for 'horedn'. Horedn er det samme som de prostituerte. Jeg tenkte at horedn sannelig ikke alltid har det så lett og hvis litt flagging på natta kunne gjøre det lettere for dem så var det absolutt verdt det. Som gammel flaggbrenner er jeg

Den mistenkte

Bilde
Forsyne meg om man ikke har fått med seg en fantomtegning av den mistenkte også. Den nesa hadde jeg kjent igjen hvorsomhelst.

Fantomet sover aldri

Bilde
Hadde jeg vært vitne til noe kriminelt og innkalt av foreksempel politiet til å forklare hva jeg hadde sett så burde man nok ikke feste videre lit til hva jeg sa. I Påskehare-filteret forsvinner det konkrete for å bli erstattet med opplevelsen. Den egosentriske opplevelsen. Jeg ser detaljer. Men glemmer dem like fort. Det er betryggende at politiet har fantomtegnere som kan hjelpe en til å huske ting. I dagens VG viser man eksempel på en fantomtegning av en bil. Jeg tok meg den frihet å rippe bildet. Ville dere kjent igjen denne?

Krenkelser over en lav sko

Jeg er blitt utfordret av noen jeg tror må være Runo til å si hva jeg 'egentlig syns om muslimer'. Jeg må få presisere at jeg ikke kjenner noen muslimer. De nærmeste er de som bor her i blokka og dem har jeg ingenting å utsette på. De er vel to voksne og tre barn og de smiler og sier hei og han minste gutten pleier å holde døra åpen for meg hvis han ser jeg har mye å bære på. Men han sitter sikkert og hekler på et bombebelte i skjul. Ellers er det vel mest taxisjåfører og de kjører meg dit jeg skal - som regel hjem - uten å true med verken æresdrap eller voldtekt. Jeg vet ikke om det er fordomsfullt å si at noen av dem lukter litt rart, men det gjelder i høyeste grad de norske sjåførene også. Jeg ser jo avogtil at det er noen sinte på TV som mener at ytringsfrihet ikke skal gå på bekostning av å krenke medmenneskers relgiøse følelser. Tja. Om man tegner profeten som hund eller jesus som gris er meg revnende likegyldig. Jeg lar meg rett og slett ikke krenke. Jeg forstår det ikk

Wanker

Det er ikke så mange ting jeg er flink til. Jeg er derimot halvflink til ganske mye og middelmådig til enda mer. Èn egenskap vil jeg likevel framheve som rimelig velutviklet: Jeg er en reser til å be om unnskyldning. Det er en egenskap jeg har bruk for daglig for jeg kan være både brautete og urimelig. Og enkelte ganger direkte ufin. Det er selvsagt mange som overgår meg på det feltet, men for meg er det viktig at alle skal ha det bra. Og enda viktigere er det at de ikke skal ha det ubra på grunn av noe jeg har sagt eller gjort. Skylden ligger latent som et dårlig narkotikum i sentralnervesystemet mitt. I går var jeg ute og så mitt kjære Liverpool tape knepent for Arsenal. Det var fryktelig bittert og etter kampslutt kom jeg i skade for å kalle en halvgammel, fyldig Arsenalsupporter for en 'Wanker' da han jublet hemningsløst ved sidebordet. Skjellsordet ble understreket med den klassiske 'Britiske' håndbevegelsen. Jeg liker ham ikke noe særlig. For å si det sånn. Men je

Ol-studio

I går så jeg en 'teaser' før sportssendingen på enerkå teve. Det ble lokket med at senere i sendingen skulle Bjarne Skeie juble over OL-sangen til de norske skihopperne. Jeg kastet meg over fjernkontrollen og hoppet selv. Hoppet videre til en annen kanal. For Bjarne Skeie er et orakel. En legende på fotball og hopp. Engelsk fotball i alle divisjoner. Men hadde det vært musikk han kunne så hadde han nok vært i stand til å ramse opp orginalbesetningen i samtlige band på samtlige plateutgivelser begått av nordmenn herfra til evigheten. Men han er sportskommentator. Han jobber faen ikke i lydverket. Han synes sikkert 'alt for nårge' og 'jentene med godt humør' er store musikalske bragder på høyde. På høyde med det beste i utlandet. Og innlandet. Og jeg tenkte at hvem var det som kom opp med ideen om at utøvere av idrett skal spille inn video og mime/subsidiert synge surt i kor? Hver gang det er et større idrettsarrangement under oppseiling? Har det noen gang vært la

Helt på det jevne

Her om dagen meldte jeg meg inn i Transportarbeiderforbundet. Jeg har vært medlem før, men meldte meg ut i sinne etter å ha fått en lokal tillitsvalgt i vranga. Den lokale avdelingen av NTF er strengt tatt ikke noen vital fagforening. De røde fanene vaier ikke akkurat over bedriften. Det er selvsagt et tegn på at man har det såpass ok at man ikke gidder å engasjere seg. Man har det såpass ok at ord som 'solidaritet' og 'likelønn' ikke blir tatt i med ildtang. Det hevdes at fagforeningene har utspilt sin rolle. Det er dem som ikke ser at fagforeningene har HATT en rolle heller og det er gjerne sånne som har en svakhet for lettkjøpt argumentasjon og sursøte smil fra Frk. Mensen og Fremskrittspartiet. I mangel på brennende engasjerte fagforeningsmedlemmer er jeg foreslått til et verv i styret. Det er galskap. Ta den mest distrè, usystematiske, møtehatende mannen du kjenner og stem ham fram til et styreverv i en fagforening. Det kalles ris til egen ræv.

Bankbokbussen

Bilde
Det er ingen som går i banken lenger. Bortsett fra dem som skal snakke med en kundeveileder eller en konsulent eller spekulant fordi de skal sette seg i mer eller mindre bunnløs gjeld. Sist jeg var i banken var det fordi kodedingsen hadde sluttet å virke og da måtte jeg ha en ny og siden jeg ikke hadde med den gamle kostet den nye seksti spenn. Men det er nesten ingen som går i banken for å sette inn eller ta ut penger lenger. Jeg antar at det slenger en del pensjonister som ikke orker å sitte med skjelvende fingre og taste koder og milelange kidnummer inn på en datamaskin de kanskje ikke en gang har. Jeg savner ikke å gå i banken. Men da jeg var barn var det noe som het bankbokbussen og det var en stor blå og hvit varebillignende sak og den reiste rundt i hjelleland og når man åpnet den doble bakdøra så var det hyller med bøker langs begge langsidene og på den ene kortsiden satt en koselig mann som het Trygve som kunne stemple i de bøkene man ville låne. Det var bare helt knall. Den s

Svimmel

Rållserau er en fantastisk mor. Hun mater og koser og pakker inn og duller og tuller og SER våre to snart seks måneder gamle babyer med ektefølt kjærlighet. Og de elsker henne tilbake. Det kan jeg se. Det skulle bare mangle. For meg er det litt som å hoppe etter Wirkola. Selv om jeg ikke har begrep om hvorfor det var verre å hoppe etter Wirkola enn etter foreksempel Amund Sjøbrend eller Pål Gunnar Mikkelsplass. Eller Tor Røstefossen for den saks skyld. Men det sies at det å hoppe etter Wirkis i sin tid var et helvete. På Søndag skulle jeg for èn gangs skyld ta morgen-økta alene slik at Rållså kunne sove et par timer. Ingrid og Endre er veldig koselige på morgenen. Jeg plasserte dem i hver sin vippestol og ga dem grøt. Annenhver skje fra samme bolle. Og da smatter de og koser seg, men for Endre kan det aldri gå fort nok. Blir han riktig ivrig griper han omkring min hånd med begge sine. Spreller med beina og lager smågrislyder. Ingrid er roligere. Blikket følger skjeen. Tungespissen stik

Påskeharen blogger om noe og ender opp med å blogge om noe annet heller

Bergljot ble nominert av et mammablogg-kartell til 'årets mest originale' eller noe i 2009. Frk Figen ble opprørt over at hun hadde fulgt en mammablogg i lengre tid. Uten å bli advart først. jeg har stemt på Bergljot med alle tilgjengelige maskiner. Kjenner jeg etter så er jeg bittelitt misunnelig på Bergljot. Ikke fordi hun er nominert fordi hun er flink til å skrive. Bergljot har alltid vært flink til ting. Begljot har vært den flinke og jeg har vært den koselige. Ikke at Bergljot ikke er koselig. Og ikke at jeg ikke er flink. Rollene oss imellom har bare vært sånn, og siden det bare er femten måneder i aldersforskjell imellom oss så har vi liksom konkurrert på noenlunde den samme arenaen. Eller hun har konkurrert. Jeg har vært misunnelig. Da Frekkesen kom til verden ble hun den koselige. Og da var det bare misunnelsen igjen til meg. Så jeg ble den misunnelige og snikete som levde mest inni sitt eget hode. Bergljot kunne lesing og skriving. Jeg kunne smile meg ut av ting. Det

Padde-i-hòlet.

I løpet av det snaue året jeg bodde i England brukte jeg mye av min tid på å eksperimentere med kulinariske lekkerbiskener fra det verdensberømte Engelske kjøkken. Det beste av det beste brakte jeg med meg tilbake til gamlelandet og dann og vann bruker jeg disse fantastiske oppskriftene til å varte opp mine kjære og kjente. Dette er selvsagt ren løgn. I UK laget jeg så å si ikke mat. Ikke er jeg særlig begeistret for engelsk mat heller. Hvis det engelske kjøkken er kjent for noe så er det mengder av fett. Og manglende hygiene. I går vartet jeg riktignok opp med en Engelsk rett, men mest fordi den så ut til å være lett å lage. Og dessuten hadde jeg alle ingrediensene tilgjengelige Jeg fant den i avisa. Det sto å lese at på folkemunne i øyriket ble denne retten kalt 'toad-in-the-hole'. Ingrediensene er pølser og rødløk bakt inn i en pannekake. Det høres ikke særlig godt ut og det er det ikke heller. Hele retten er en dårlig idè. En kulinarisk kentaur bestående av middagens kropp

Verdens verste?

Bilde
I går hørte jeg på rogalandssendinga på vei til jobb. Utover høyttalerne strømmet en Bjørn Afzelius-sviske fra seint på åttitallet. ...ALLTING KAN GÅ I TUUU, MEN MITT HJERTA KAN GÅ I TUUUSEN BITAR - SEIER DU ATT DU ER MIN VENN, SÅ ER DU SÄCKERT DET... NANANANA-NAAAAA... Djevelen ta. På et eller annet punkt har jeg likt denne låten. Og ikke nok med det. Tar jeg ikke feil så har jeg faktisk sunget den også. Det er noen synth-trommer - et kort mellomspill - som kommer og skal liksom sprite opp refrenget de siste 2-3 gangene som går og som tar kaka. Er det mulig? Det er godt mulig at dette er en kandidat til verdens verste låt.

Jeg gikk en tur på stien/min barndoms grønne dal

Det var en mann som flyttet med sin familie fra oslo til grisgrendte strøk. Han sa at: 'Å bo i byen er som å ha en kjøkkenvifte gående hele tiden. Man merker det ikke før den er slått av.' Det synes jeg er en god beskrivelse. Mine barn lulles i søvn av duren fra motorveien. Hjemme på krøkkje er stillheten påtagelig. Særlig på denne tiden av året. Hyttefolket er i byen og Dvergbøyens sauer er i sauehuset. Vinterens lyd på krøkkje kan være den insisterende lyden fra motorsaga og stillheten etterpå. Lukta av hugd furu. Bensinos. Våren kunne være sauebreking på beite. Sauer og lam i kakafoni på evig leting etter hverandre. Hvorerduhvorerduhvorerdu? BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ? HÆÆÆÆR-BÆHÆHÆR! Og nypløyd jord. Lukta av nypløyd jord. Sommeren. Grønt gras. Maursyre. Den fjerne duren av av tyve påhengsmotorer festet bak på små båter som går rundtogrundtogrundt og hopper i hverandres bølger. Båtfolk. Hyttefolk. Salt sjø. Hvis høsten har noen lukt der inne så har den nok noe med vann å gjøre. Våte ul

Misery

Det er en tung dag for oss som følger Liverpool etter gårsdagens lite ærerike exit fra FA-cupen. Flere enn meg hadde tårer i øynene og vi må erkjenne at klubbens 2010-årgang ikke er kapabel til å vinne noe. Mens jeg skriver ser jeg en grå gardin synke ned foran Rållsing's øyne i det hun leser dette. Taxisjåføren toppet det hele med å spille en sukkerspunnet panfløyteversjon av 'Ai will ålveis låve ju'. I en imaginær verden tipset jeg han med en hundrelapp og ba han gjøre noe radikalt med platesamlingen sin. I virkeligheten tipset jeg han førti spenn og holdt kjeft. Han sa ikke takk engang.

Gøy på jobben-blogg

Jeg har ved tidligere anledninger beskrevet deler av kollegiet på arbeidsplassen min i lite smigrende ordelag. Ikke uten grunn selvsagt, men det har vel ikke kommet fram at det egentlig er ganske fin stemning her nede. Det meste kan spøkes med og hvis det ikke kan det så blir det gjort likevel. Det er riktignok ikke alle her jeg kunne omgitt meg med på privaten, men vi er jo heldigvis ikke like heller. Mangfold er en bra ting. Det er en sannhet at terskelen for å skrive noe når jeg er misfornøyd er adskillig lavere enn hvis ting er bra. En rask opptelling av 'gøy på jobben-blogger' de tre siste årene viser at det ikke finnes noen slike. Aint no such thing. Dette til tross for at en veldig høy prosent av innleggene er skrevet på jobb. Over halvparten. Nærmere helparten vil jeg tro.. Man er vel som andre Nordbaggar - man tar det som irriterer først - der skoen trykker og omegn. Det å skrive om at skoen ikke trykker er ikke et aktuelt. Takking og gladblogging kan kristnasene ta se

Love is all around

Bilde
Det var vel i 1997 at Fjordatrønderen og jeg var på ryggsekktur i Peru. Det ble en hel del bussturer i Andesfjellenes svimlende høyder sammen med små innfødte med knytter og hatter og rare klær. Den ene natta husker jeg spesielt godt for vi ble invitert fram til sjåførgjengen helt framme - der satt tre svartsmuskede, vennlige menn og smilte og snakket spansk til oss. Og vi for vår del forsto lite av hva de sa, men vi nikket og smilte og bød på sigaretter. Bussen var gammel og humpet og ristet og i frontruta hang jesus og jomfru maria og andre relgiøse symboler for å beskytte oss mot trafikkdøden. Sjåføren og crewet hans hadde et veldig lowfi kassettbasert stereoanlegg som tryllet ut den vakreste popmusikk. Mariah Carey og Whitney Houston og Roxette. It must have been love. 'EL MUSICO ROMANTICA!' Sa sjåføren begeistret. Flere ganger etterhverandre. Og jo, det kunne vi på ingen måte motstride. Dette var de ekte sakene. Rett fra hjerte til hjertesmerte. Latinomenn er nok en hel d

Avatar

Bilde
På Fredag var jeg på kino med Einstein og venner. Det var Einstein som hadde valgt film og den het Avatar og jeg var skeptisk for jeg ER skeptisk til scifisjangeren. Dessuten er jeg skeptisk til å se film med 3D-briller på - eller jeg var - for denne måten å se film på åpner en helt ny dimensjon for kinogjengere. Dessuten dekket de fantastiske bildene og den superbe lyden over tidenes tynneste manuskript og tro meg - det trengtes - for handlingen var kokt sammen over en snedig krysning av Danser med ulver og The Matrix. Men det var ikke så plagsomt som man skulle tro. I lowfi-fjernsyn/PS2-løsningen som Rållsis og jeg har hadde jeg nok neppe giddet å se den ferdig. Men forvokste smurfer som rir på drageøgler klarer seg helt brukbart i 3D. Men traileren til Alice in Wonderland (i 3D den også) tok kaka. Der har man en film å glede seg til.