Og litt til

Middelaldrende mann reagerer på idiotiske munnhell, del 2. Det er ei bok av Per Petterson som er ganske god, og som heter Jeg forbanner tidens elv. På mange måter forbanner jeg den dagen jeg lot meg lokke over på sosiale medier generelt, og facebook spesielt. Det er ni år siden, det har hatt sine oppturer innimellom, det er nokså ofte gøy å se bilder av mer eller mindre perifere venner, og noen ganger kommer det noe snappy som får meg til å smile. Og jeg hadde ikke vært på halvparten så mange arrangementer og konserter hvis jeg ikke hadde hatt en profil. Jeg blei selvfølgelig hekta på Facebook fra første trykk på telefonen, jeg kan ikke si noe annet. Endeløs scrolling igjennom innlegg som bekrefter det meningsløse med tilværelsen. Kommentarfeltene under tabloidene er kanskje det mørkeste, der menn på min egen alder bruker sin grunnlovsfestede demokratiske rett til å ytre seg fritt til å sjikanere marginaliserte grupper, kvinner, og sosialdemokratiske politikere. En inngrodd skepsis til...

Helt på starten av Covid gikk jeg sur av at folk brukte uttrykket i disse koronatider , og det er klart at hvis man frekventerer sosiale medier, så blir man eksponert for mye dårlig språk og flaue vendinger, og så blir det munnhell, og da. Da har man det gående. Det var folk som syntes at de måtte få lov til å si i disse koronatider , og dem om det. I en alder av 52 har jeg gått inn i gubberollen med stor iver, og her inne, i dette forumet kan jeg skrive (nesten) hva jeg vil, og jeg kan sensurere og slette akkurat som det passer meg, men det har jo ikke vært sånn at jeg har vært nevneverdig plaget av kommentarer de siste årene. Uttrykket jeg vil til livs i dag er leverer. Det blir ofte brukt i forbindelse med restauranter, konserter, eller ferieturer eller annet skryt på sosiale medier, men se her er definisjonen på verbet å levere: Betydning og bruk bringe  (III , 1) Eksempel levere  varer hver onsdag rekke  (IV , 2) ,  gi Eksempel levere  henne brevet personli...

  Det skulle være skoleball på steinerskolen for noen uker siden, men så blei det så fæl vind, at hele greia blei avlyst. Det var trist. Dobbelt trist for sønnen og kompisene hans i Wragh! som skulle spille i gymsalen den kvelden. Det blei vel forresten ikke avlyst, men utsatt. Utsatt til sist fredag, og som forelder til nevnte avkom - og medlem av støttegruppa - var jeg selvskreven på rigging av lyd (eller mer selvskreven på bæringa enn det tekniske), og siden Rållså var ekstremt travel på strandalandet, disponerte vi ikke noe kjøretøy, noe som gjorde at sønnen strevde fælt med logistikken, som innbefatter et bussbytte på Strømsbrua, og når man da glemmer mikrofon, og må snu og dra hjem igjen, og etterpå DET igjen tar feil buss, og må hoppe av og ta buss tilbake, da er farsen nesten komplett. Vokalistar SKA komma for seint te soundcheck, sier jeg. Og når di komme ska di bare stå i veien og gjer seg vanskelige og gjer primadonnating.  Han er ingen primadonna, sønnen, han komme...

 Det er onsdag ettermiddag, datteren skal på dramaøving. Jeg tilbyr meg å hente henne etterpå. Det er tross alt kaldt og mørkt ennå, og jeg har bil og tid og alt som skal til. - Eg kan godt komma og henta deg itte drama - For å ver heilt ærlige, så vil eg helst ta bussen, hvis det e greit for deg - Hæ? E du sikker på det? - Ja, eg lige best å slappa av når eg ska hjem på kvelden - Men syns du det e meir avslappandes å ta BUSSEN? - Ja Det er jo et nokså fritt land, og skal være høyt under taket, og alt det der, men i alle dager. I dag reiser jeg til Randøy med ungene, bare oss tre for første gang på mange år, de har alltid hatt med seg venner, slik at det ikke skal bli alt for ULIDELIG kjedelig. Ekte kjedsomhet oppstår som kjent først når wifien ikke virker og man må ty til radikale (og gammeldagse) underholdningsformer som brettspill, konversasjon, eller tur. Endre gleder seg til å reise. Ingrid sier: Ikkje eg. Eg har sagt at eg hadde hatt meir lyst te å ver igjen i byen. Det er se...

 Det er mammutsalg i bokhandlane, og dei seinare åra har eg byrja å kjøpa litt bøker igjen. Bøker og plater er det einaste eg bryr meg om å eiga fleire av, og som eg vil ha rundt meg heile tida. Så hadde eg bestilt nokre bøker, da og var for å henta dei på Ark Sjildn, og heilt tilfeldig var min ven flanellskjortemannen òg der, og då eg til slutt får bøkene mine, ser han den eine, som er av Linn Ullmann - som eg har veldig sans for, og så seier han at han trudde me hadde lese den i lesesirkelen for nokre år sidan, og der er jo eg òg med, og visst pokker hadde me det. I den eine boka eg les no, av Cormac McCarthy, den som heiter Stella Maris, så har akkurat psykologen spurt pasienten om kor monge bøker ho har lese, og ho landar på ti tusen, og så spør han om ho hugsar alt ho har lese, og då svarer ho: Ja, hvorfor skulle man ellers lese det. Ho er nok ein av dei aller skarpaste knivane i skuffen. Min ven og våpendragar Arne Andrè har kjøpt 4 pallar med hifiutstyr på auksjon. Inkludert...