Fameeeeelien

 Det er onsdag ettermiddag, datteren skal på dramaøving. Jeg tilbyr meg å hente henne etterpå. Det er tross alt kaldt og mørkt ennå, og jeg har bil og tid og alt som skal til.

- Eg kan godt komma og henta deg itte drama

- For å ver heilt ærlige, så vil eg helst ta bussen, hvis det e greit for deg

- Hæ? E du sikker på det?

- Ja, eg lige best å slappa av når eg ska hjem på kvelden

- Men syns du det e meir avslappandes å ta BUSSEN?

- Ja

Det er jo et nokså fritt land, og skal være høyt under taket, og alt det der, men i alle dager.

I dag reiser jeg til Randøy med ungene, bare oss tre for første gang på mange år, de har alltid hatt med seg venner, slik at det ikke skal bli alt for ULIDELIG kjedelig. Ekte kjedsomhet oppstår som kjent først når wifien ikke virker og man må ty til radikale (og gammeldagse) underholdningsformer som brettspill, konversasjon, eller tur.

Endre gleder seg til å reise.

Ingrid sier: Ikkje eg.

Eg har sagt at eg hadde hatt meir lyst te å ver igjen i byen.

Det er selvsagt også en ærlig sak. 

Jeg kjenner det i brystet nå. At jeg lengter etter roen i huset og nattemørket og den nesten totale stillheten ute, og stjernehimmelen, og knitringen av ovnen inne. Og rommene som står nesten helt likt som de har gjort siden 90-tallet. Som da mor og far levde.

Jeg vet hvilke trinn som knirker i trappa. Vet historien bak hullet i gipsveggen på hemsen. (En rugbytakling av far en gang på 90-tallet).

Avslutter med dette diktet som datteren laget for noen år siden. På samme sted:

Kjedeligt (dikt av Ingrid  Dvergbøy  (hvis det e lov å sei)) 7 år


Eg kjede meg

Du kjede deg

Me kjede oss

Yay

Det e kjedeligt


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta