Schuleball

 

Det skulle være skoleball på steinerskolen for noen uker siden, men så blei det så fæl vind, at hele greia blei avlyst.

Det var trist. Dobbelt trist for sønnen og kompisene hans i Wragh! som skulle spille i gymsalen den kvelden. Det blei vel forresten ikke avlyst, men utsatt. Utsatt til sist fredag, og som forelder til nevnte avkom - og medlem av støttegruppa - var jeg selvskreven på rigging av lyd (eller mer selvskreven på bæringa enn det tekniske), og siden Rållså var ekstremt travel på strandalandet, disponerte vi ikke noe kjøretøy, noe som gjorde at sønnen strevde fælt med logistikken, som innbefatter et bussbytte på Strømsbrua, og når man da glemmer mikrofon, og må snu og dra hjem igjen, og etterpå DET igjen tar feil buss, og må hoppe av og ta buss tilbake, da er farsen nesten komplett.

Vokalistar SKA komma for seint te soundcheck, sier jeg.

Og når di komme ska di bare stå i veien og gjer seg vanskelige og gjer primadonnating. 

Han er ingen primadonna, sønnen, han kommer pesende etter at vi har slept trommer og monitorer og forsterkere opp på scenen og plugget dem i.

En av de andre i støttegruppa skal - foruten å rigge og bære - også være gitarist, siden den andre gitaristen - han som akkurat fylte 13 - prioriterer svømminga, og dessuten er han ikke elev ved skolen heller, men det er strengt tatt ikke Aleksander heller. 

En hyggelig engelskmann hjelper til på lydprøven, og kommer med gode råd, og lyden er ikke ille til gymsal å være, og lyd i monitorene blir det også.

Jeg melder meg frivillig som vakt for å få se konserten - deres femte om jeg ikke tar feil - og de blir litt bedre for hver gang, og det er noen jenter som hyler også, før og mellom og etter de 4 pønka rockelåtene. Wragh eier skolen, og får velfortjent applaus. 

Det å være vakt på et slikt arrangement er en nokså normal og fullstendig absurd ting. Vi blir instruert i hva vi skal gjøre:

Gå någen rondar mellom bygningane, det pleie å komma ungdommar som ikkje går på skolen. Di kan ikkje komma inn. Alle våre ungdommar må sei fra te meg og strygas av ei lista før di får gå. Me har ansvar for di.

Vi går noen runder. Det regner tungt rett ned, det minner litt om filmen Seven med Bradius Pittius. Utenfor det ene bygget sitter to blodtøffe karer på et bord. De er vel 17- 18, og er ikke på ball. De røyker i regnet. Den ene tar en dryg slurk av ei Mango Ipa.

Vi går bort til dem, og Aleksander sier : Jaha, er det her dere står og henger?

Han ene svarer på brei Varhaug- dialekt: JA, Æ DÆ NOGE GALE ME DÆ?

Det er det ikke. Vi står, og så går de liksom, da, og det regner som i seven, og de går mot lavvoen, som lukter piss, men er tørr, og dessuten låst når de kjenner på døra, og de fortsetter til neste bygg, og forsvinner. Det er to jenter i jeans som prøver å komme seg inn ei annen låst dør, mens Bohemian Rhapsody dundrer ut på karaokeanlegget, og når det er slutt, synes alle det er dumt, og Ingrid blei kåra til prinsesse, og i bilen på vei hjemover, der Ingrid og Endre og venninnen sitter og er røde i kinnene og har hatt det gøy, og synes det var bra at de blei fratatt telefonene før festen starta.  Og det synes jeg også, og det er visst noe med mattelæreren som er så utrolig god til å danse moonwalk.

Og så er fredagen på vei til å bli lørdag, og jeg er for trøtt til å lese, og sovner til en nokså dårlig serie på Netflix.