Og litt til

Fram til ungane mine vart fem år gamle, kjende eg meg mest som ein målmann. Eg slappa aldri heilt av når eg var aleine med dei. Det var alltid noko som kunne skje. Dei kunne detta ned og slå seg, brenna seg på omnen, drikke heile Sanasol-flaska på styrten, ete katteskit i sandkassen, skjera seg på knivane i skuffa i kjøkenbenken, eller svigermor sin største fobi: setja noko i halsen. Det var alltid noko. Delvis handlar dette om at små ungar ikkje har korkje motorikk eller erfaringsgrunnlag til sjølv å kunne skjøna kva som er farleg. Språket er kanskje heller ikkje fullt utvikla; det er vanskeleg å forklara dei ting. Eg redda sonen min frå å drukne i sjøen utanfor Lindesnes ein gong. Eg var ein brukbar målmann den gongen. Åtte på spelarbørsen. Han var to år. Gjekk og putla med eit spann i fjøresteinane. Eg sat inne på land. Då hovudet hans forsvann, var eg alt i fullt firsprang på veg ut i sjøen, treiv den vesle kroppen og løfta han innåt meg. Auga hans var som to enorme klinke...

Vi er plutselig i Oktober. Det er mange ting som er plutselig for meg, og det fikk vi eksempel på for et par timer siden. Rållså prøver å orge oss. Vi har en sånn google-kalender, hvor vi (mest hun) legger inn evenementer og den slags, for å få en oversikt over hvordan vi skal angripe saker og ting. Det er bursdager og møter og lagekvelder og Rållså sine yogatimer, og jeg har kanskje lagt inn to ting fram til jul. Det er førstemann til mølla-prinsippet som gjelder - jeg er aldri først til mølla - og jeg må innrømme at da jeg så kalenderen etter at Rållså hadde lagt inn sitt, så ble jeg en smule andpusten. Jeg teller under ti dager som er uten rosa streker. Fram til jul. Det er åpenbare fordeler med et slikt kalendersystem. Blir det brukt på riktig måte så er sjansen for at man får med seg ting mye større. En svakhet med systemet kan være at. hvis man ikke oppdaterer fortløpende eller lener seg for mye på teknikken, så er det ikke noe annet som gjelder- muntlige bes...