Og litt til

Det er en hel del ting jeg går og irriterer meg på. Jeg ergrer meg foreksempel over folk som må gå og spytte på fortauene hele tiden, og ikke minst på folk som bare slipper søppel i fra seg på gata. Det er en jævla uting. Ta med dere dritten deres og kast den i et søppelspann. For satan. Når jeg leser igjennom det første avsnittet jeg har skrevet, så ser jeg at det til forveksling ligner et leserinnlegg i hvilken som helst avis. Men det var bare ment som en innledning til en historie. Historien om en pragmatisk innstilt lensmannsbetjent, og hans noe tvilsomme tolkninger av lovens bokstav. På stedet hvor jeg kommer fra bor det bare tre-fire tusen mennesker. Det gjør at ting blir temmelig oversiktlige for alle nysgjerrig-Perer og nysgjerrig-petraer. Og det er nærmest å regne som en folkesport med sladder. Dessuten vil 'det kriminelle miljøet' være forholdsvis lett å holde under oppsikt (all den tid det sjelden dreier seg om mange banditter på en slik liten plass. I nabokommunen

Ting jeg ser frem til å gjøre når jeg blir en sint gammel mann. Det blir vel mye av det samme som nå, tenker jeg- sitte og kjefte til fjernsynet og bruke uttrykket 'fittetryne' så ofte jeg kan. Og så har jeg lyst til å pryle en syklist eller to med staven min - hvis de plinger på meg med ringeklokka. men jeg skal være snill med kjæresten- og kompisene (hvis jeg kjenner dem igjen).

Ingen vet- som tidligere nevnt- hvor påskeharen hopper. En stor del av tiden vet han det ikke selv en gang. Eller ihvertfall ikke hvor han HAR hoppet. Jeg lurer meg på om jeg holder på å utvikle en tidlig form for Alzheimer, eller demens eller hva de kaller det. Eller om jeg bare glemmer stuff fordi jeg ikke hører etter når folk snakker til meg. Er det fordi jeg er så selvopptatt at andres meninger og opplysninger ikke betyr noe for meg? Jeg håper ikke det. For mine nærmeste kan det nok være et betydelig irritasjonsmoment- det kan være veldig respektløst å ikke lytte til hva andre sier. På Fredag var jeg i teateret med kjæresten min. Snille kjæresten hadde bestilt billetter til flere av de forestillingene som går på Rogaland teater. Jeg syns det er helt knall med teater- det er en egen magi over bra teater. En magi som ikke kan gjenskapes på lerret eller skjerm. Men det var ikke det som var temaet. Jeg ankom teateret fem minutter før kjæresten min, så jeg hentet billettene. Av en eller

Det er visst delte meninger om hvor ofte man bør oppdatere bloggen sin, og det gjenspeiler seg også i oppdaterings-frekvensen som praktiseres i de enkelte bloggene jeg pleier å besøke. Det er ikke alltid man har så mye på hjertet. Jeg har prestert å pådra meg TREDJEGANGS kuk i computeren på under et halvt år, noe som er ny personlig rekord, og som medfører begrensninger i bloggingen min. Jeg fikk veldig fin respons på innlegget jeg hadde om kamuflasjeklær, og derfor (blant annet) skal også dagens post handle om klær. På roskildefestivalen i sommer gikk min kjære venn og svirebror Arnstein bananas i festivalens klestelt, han kjøpte blant annet en jakke som bokstavelig talt var i alle regnbuens farger. Temaet i Arnsteins kolleksjon var 'uestetisk' (eller stygt, som det gjerne kalles), og jakken fikk fort tilnavnet Perufuck-jakken- på grunn av det fargerike mønsteret, som minnet mye om de klærne som Søramerikas indianere kler seg i. Pen var den ikke, men den var praktisk, for

I dag går jeg og nynner på følgende tekstlinjer: Deet einaste hu ønska seg, det va' ei motorsag skyfri himmel. Ein problemfri time i- gamle menners laag. Det e' kje' for møkje å ønska seg det.

Tog er et transportmiddel jeg alltid har hatt stor sans for. Når man toger slipper man å bli bilsyk og spy i hver sving. Toget har sin egen rytme, og sin egen ro. Dessverre er det ikke så ofte jeg har muligheten til å velge toget foran noe annet, men hvis jeg kunne så ville jeg- garantert. For omtrent to år og noen måneder siden drev poporkesteret jeg er medlem i med plate-innspilling på Hadeland- langt der øst. Og så var det en fredag , at Valborg og meg selv skulle ta toget via hovedstaden til nevnte destinasjon. For å gjøre våre bidrag til det nye albumet. For to år og noen måneder siden eksisterte det fortsatt noen røyke-kupe'-lignende anretninger på norske statsbaner. En liten bås på hvert tog- med fem-seks seter og et digert askebeger plassert strategisk i midten. Dette ble fort base for Valborg og meg, jeg la inn visakortet mitt i serveringsvognen, og hentet ut pils til 65 kroner boksen ved behov.(et akselererende behov) Det er rart det der med å være røyker- det ligger en v

De fleste som kjenner meg vet at jeg knapt er noen moteløve. De siste femten årene har basis-antrekket vært dongeribukser og mørke t-skjorter. Men jeg har da øyne i hodet, og selv om jeg ikke akkurat er oljebyens svar på Piffi Sørum, så vil jeg påstå at jeg er meningsberettiget. Det er mulig at jeg vil etterlate meg noen ømme tær på min vei, i dette korstoget mot mote som er både stygg og umoralsk. Hva er det i veien med dere- alle dere som frivillig kler dere i klær med kamuflasjemønster? Av ting som kan rettferdiggjøre valg av denne type klær, kommer jeg i farten bare på tre. 1) Dere har akkurat kommet tilbake fra Soldat-tjeneste i Irak, eller Afghanistan- og har ikke hatt tid til å skifte til sivile plagg i mellomtiden. 2) Alle de andre klærne deres har blitt spist opp av sjelden tibetansk møll, og dere er på vei for å kjøpe ordentlige klær i butikken. 3) Dere har fått dem av kjæresten- og har ikke hjerte til å si det som det er- at de kamofargede gevantene ser helt forjævlige ut. D

I dag fikk jeg post fra Mastercard- de kunne fortelle meg at jeg hadde rølpet for 17600 Norske kroner i August måned, noe som er et anseelig beløp- selv til meg å være. Av disse 17600 kronene var 450 uttaksgebyr. Jeg er en sann økonom- det skal jeg jammen ha. 'Krokodillemannen er død'- står det å lese i alle nettaviser i hele verden. Verden er i sorg. Krokodillemannen var en sann australsk kjernekar som reiste rundt og gjorde tøffe ting med ville dyr, og da særlig krokodiller. En slags zoologiens Houdini. Jeg må si at jeg er forundret over at denne mannen har oppnådd så stor popularitet. Helt siden jeg som niåring fikk kastet en padde ned i nakken på skjorta mi har jeg avskydd amfibier. Det er stress å ha paddeskrekk når man vokser opp i et område hvor det kryr av dem. Jeg skal være den første til å innrømme at det er et stykke fra en feit,brun rogalandspadde til en Australsk Krokodille på mange meter. Blant annet er tanngarden noe mer imponerende på krokoen, og det igjen gjør

I går var jeg hos doktoren med den vonde ryggen min. Han sa at jeg hadde 'prolaps' (eller 'en utposning', som unektelig høres ganske mye eklere ut). Og så ga han meg Brexodin, og en ukes sykemelding. Jeg fikk beskjed om å ikke ligge strekk ut og purke, og se på TV, men gjerne bevege meg litt. Egentlig trives jeg ikke noe godt i mitt eget selskap, og når jeg plutselig får dumpet en stor haug med tid i fanget, så er jeg ikke særlig flink til å bruke den til noe konstruktivt. Tankene blir ofte litt for mange, og litt for destruktive. I går så jeg Sopranos- sesong 2 på DVD,og spilte Fifa på Playstationen. Og var på min første visning på hus- inne i sentrum. Det gamle og klisje'-fylte uttrykket om at 'lediggang er roten til alt vondt' stemmer veldig godt i tilfellet påskeharen. Og man kan si at det gir meg ny innsikt i hva som kan ha ligget bak de tomme blikkene til leieboerne mine i vinter. Søndagens post handler mye om det samme- redselen for å stivne- gro fast

Siden det er Søndag, og siden jeg er litt friskere enn jeg har vært tidligere i uka- her er litt egenkomponert mørk lyrikk. From all of me to all of you. Støv Det er dag, det er høglys dag, men eg får ikkje ro. Bilder brende inn på netthinna, ein eim av røyk og jord. Det riv i meg, og sveitten driv av meg, det flimrer blått frå stover, kaldt i kjemisk augedop. Livet er ein annan stad, og døden er ein annan stad. Dagar vart til år, og på eit punkt vart liv til apati. Og bruene som var der før- vi brann dei ikkje. Dei smuldra opp og vart til støv.

I dag braker det løs igjen. Det norske landslaget i fotball starter EM-kvaliken- Borte mot Ungarn. La oss se fakta i øynene: Det norske fotballandslaget har alltid vært drit, bortsett fra en kamp i 1981- hvor de slo England på Ullevåll. Jeg husker godt den kampen, Keeperen som voktet Englands mål var selveste Ray Clemmence -min store helt- og han var ikke den eneste Liverpool-spilleren på laget. Jada..JEG HOLDT MED ENGLAND, foreldrene mine lo av meg, når jeg gråtende måtte innrømme at nederlaget var et faktum. Jeg var elleve år, og utrøstelig. Og så gikk det noen år, og på begynnelsen av nittitallet ble en musikkhatende nisse fra Fredrikstad med gummistøvler og hornbriller nasjonalhelt, når han som trener klarte å ta det norske landslaget til VM-sluttspillet i USA. Formelen var gjerrig, defensivt orientert fotball, med lange oppspill på Jostein Flau. (den såkalte 'Flau-pasningen'). Jeg skal ikke hetse Brillo, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over alle raringene som dukk